Hjemme hos oss traver det en rastløs figur rundt omkring. Han venter på snøen. Han vil i bakken og jibbe. De fleste av oss som kjenner årstidenes gang vet at han må smøre seg med mye tålmodighet. Men her om dagen var tuben med ventekrem likevel slutt.

Første stopp var den lokale byggevareforretningen. Der ble det kjøpt inn en rull verandagress, samt at vi fikk med oss fire fem avlagte paller. Så bar det tilbake til hagen. Paller ble stablet og spikret bortover og oppover, og oppe på der ble terrassegresset lagt. I enden ble det satt opp en såkalt rail, som jibberne bruker til å skli sidelengs på.

Bakken var ferdig og årets skisesong kunne åpnes. Og her har selvfølgelig de ansvarlige for Nye Holmenkollen mye å lære, både når det gjelder kostnads- og tidskontroll. Vår bakke kostet 350 kroner og tok knappe timen å bygge. Ingen forutgående arkitektkonkurranse heller, bare enkel og barnlig skaperlyst og kreativitet.

Og det viktigste; bakken fungerte, Selv om vi bare snakker om tre meter tilløp og én meter høydeforskjell. Godt hjulpet med vannslange og en flaske Zalo, ble det nok glid til at det bare var å sette utfor og skli bortover railen. Til stor jubel fra nabolagets barn og tilreisende klassekamerater.

I et litt større perspektiv er det godt å være vitne til et barns vilje og evne til å rive ned konvensjonene, til å bryte med det tilvandte. For mens vi voksne slår oss til ro med at skiføret ikke kommer før i desember, gjør barnet noe med det og utfordrer vanetenkningen.

Og det burde også vi voksne gjøre, snu om på det tilvandte, gå andre stier, stå opp på andre siden av sengen. "Two roads diverged in a wood, and I—
I took the one less traveled by, And that has made all the difference", skrev Robert Frost i 1916.

Så når du går hjem fra jobb i ettermiddag, ta en annen vei hjem.

Og bygg en skibakke i hagen.