Opphavsretten er i kontunuerlig endring og Internett er en av pådriverne for denne endringen. Et eksempel på det som både er aktuelt og kuriøst er Dagbladet.no sitt nye tvprogram. Tjenesten, som har en fabelaktig adresse på se.no og et lekkert design, bringer også filmomtaler. I tilknytning til filmomtalene vises også terningkastene filmen har fått i andre aviser.
Dette var ulovlig i 1998. Faktisk gikk Dagbladet ved Harald Stanghelle, VG ved Bernt Olufsen og Aftenposten ved Einar Hanseid til rettsak mot Nettavisen som gjorde det samme da. Dommen fra Oslo Byrett (som det het da) slo fast at en slik bruk av terningkast klart var ulovlig og et brudd på opphavsretten.
Retten slo fast følgende om hvordan terningkastene forhold seg til Åndsverksloven:
I tillegg fant retten at skikken også brøt Markedsføringslovens paragraf 1 om god forretningsskikk, siden tjenesten var laget for å "snylte" på andres innhold.
Resultatet ble at Nettavisen måtte betale erstatning og saksomkostninger på rundt 400.000 kroner.
Men dommen ble aldri rettskraftig. Den ble anket til Lagmansretten. Men før saken kom opp der, inngikk avisene et forlik med Knut Ivar Skeid i Nettavisen. Innholdet i forliket ble aldri kjent, men sannsyligvis lot avisene Nettavisen slippe billig unna.
Dommen ligger i sin helhet på nettet, blant annet som PDF hos advokat Magnus Stay Vyrje som forsvarte nettavisen den gangen.
Etter min mening var dommen åpenbart feil. Derfor er det spesielt interessant å se at en av de anførende partene i saken nå gjør det samme selv på se.no.
I dag vil de fleste mene at dette nok er helt greit. Kanskje med unntak av at se.no ikke lenker til kilden. Dette kan nok skyldes at innholdet er hentet fra papirutgaven og at linkene rett og slett ikke ligger i databasen til dataleverandøren (som sannsynligvis er FilmLex, som nærmest har monopol på slik info i Norge).
Slik ser hele siden ut:
PS: Følg meg gjerne på twitter som @jthorese.
Det har forsvunnet noen titalls millioner fra reklamemarkedet på Internett i år. Det har redaksjonene i nettavisene fått merke. Lenge har redaktører og medieledere, hovedsakelig de uten netterfaring, snakket om at løsningen må være å hente inn mere betaling fra brukerne.
Men det er ingen vits i å finne opp hjulet på nytt. Brukerbetaling er (nesten) like gammelt som internett selv, og en rekke glimrende løsninger for betalinger finnes allerede.
Ta betalt for noe ekstra, ikke grunntjenestenDet vi brukere lilker aller best er at tjenesten er gratis. Hvis vi liker tjenesten, kan vi godt tenke oss å støtte den. Da kan vi gjerne betale. Hvis vi blir tvunget til å betale, kan vi lett bli gretne, så det beste er å gi oss et alternativ der vi føler vi får noe for pengene. Dette er vi vant til fra Shareware og fra den lokale restauranten. Når vi liker noe betaler vi gjerne ekstra.Det er hovedsakelig premium innhold som det funker å ta betalt for.
Skoleeksempelet er Viktklubb.se som ble startet av Aftonbladet.se i 2003. Senere lansert i norsk versjon av VG. Det koster fra 300 kroner i året å være med i Aftonbladets vektklubb og hele 350.000 svensker har prøvd det for den kortere eller lengre periode. Det gjør satsningen til en millionbutikk for nettavisa. Prosjektet har også blitt premiert for å fornye journalistikken som genre. Flere har forsøkt å kopiere konseptet, men uten hell.
Den første skikkelige suksessen med betaltjeneste jeg kjenner til i Norge var Dagbladets Blink. Denne tjenesten er nå også kopiert av VG hos Nettby, og Biip.no. Her tar man betalt for plusstjenester, som gir deg flere funksjoner. Selv om det har vært tilbudt en billigvariant med kredittkort og årsbetaling, har de fleste valgt å benytte en dyrere sms-betaling. Sannsynligvis fordi det både er lettere og fordi mange ikke betaler telefonregningen sin selv. Plusstjenester genererer sannsynligvis opp mot ti millioner i året for Nettby.
Ebay.com har også en hybridvariant av denne. I likhet med Finn.no koster det litt å annonsere, men som de gode selgerne de er, vet de at når kunden først står i kassa, er terskelen vanvittig lav for å handle mere. Ebay tar ekstra betalt for fetere skrift i listingen, større bilder og kulere layout. Dette gir meg merverdi, siden annonsen min blir mer synlig. Selgere kaller dette for oppsalg, og det funker skremmende bra.
Gjør det lett betaleNår jeg handler på Amazon.com, blir jeg leid gjennom hele prosessen. Kredittkortinformasjonen min og adressen min er lagret, så det eneste jeg trenger å gjøre er å logge inn. Når jeg handler på iTunes Music Store, slipper jeg å logge inn, det har allerede programmet gjort for meg. Spotify logger meg automatisk inn som premium når programmet åpnes. Aller best er det om jeg kan betale via PayPal, fordi da slipper jeg å registrere meg hos deg. Når jeg må dra frem kredittkortet blir jeg ofte irritert, da er det bedre å måtte dra frem mobilen. Til og med faktura er bedre enn kredittkortbetaling, siden det nå er så mange sperrer som er lagt inn (sikkerhetsspørsmål, utløpsdato, cvc kode, feil adresse osv.), derfor velger jeg alltid det når jeg handler hos Haugen Bok. Men akkurat nå er Pay Pal det beste, de finnes også på norsk, selv om få norske butikker har tatt de i bruk.
Ulempen med mobilbetaling, er at det går bort mye på moms og provisjon.
Å ta betalt for debatter
Tidligere denne uka ropte og skreik jeg da Dagbladet.no kunngjorde at de hadde innført gebyr for å debattere på nett. I dag er jeg litt mer nyansert.
Løsningen ble lansert hos Dagbladet.no med en klønete tekstmelding og en informasjonsside kun på mobilutgaven som fortalte at man nå hadde begynt å ta gebyr for å debattere. Men fordi om lanseringen snublet, trenger ikke ideen å være helt feil. Nyhetsredaktør Morten Øverby kan allerede melde om at brukerne foreløpig ser ut til å akseptere avtalen. Modellen har imidlertid noen svakheter som lett kan utbedres.
Dersom meldingen koster fem kroner, blir det etter moms fire kroner å fordele på teleoperatøren og innholdsleverandøren. Har brukeren mobilabonnement hos Telenor, sitter innholdsleverandøren altså igjen med 2,63 per melding. Noe av dette går med til drift av betalingsløsningen som enten skjer ved investering i utstyr, eller ved samarbeid med et selskap som eier sms-gatewayer. Her kan avtalene variere, men det er vanlig at innholdsleverandøren sitter igjen med 60 til 90 prosent av summen. For massemedia bør tallet ligge nærmere 90 prosent, altså blir det igjen 2,37 av femmeren.
På ett år vil fem kroner i måneden koste brukeren 60 kroner og innholdsleverandøren sitte igjen med 28,40. Med en melding som kostet seksti kroner, ville innholdsleverandøren sitte igjen med 33,87. (Hele prislista som PDF her) Det er altså noen kroner mer å hente på å ta betalt stort få ganger enn lite mange ganger. Samtidig er kanskje terskelen for å svelge en femmer lettere enn å svelge en sekstilapp.
Løsningen kan funke, men det kan bli irriterende å bli minnet på betalingen hver eneste måned. Kanskje en dyrere melding en gang i kvartalet eller halvåret ville vært lettere å glemme? Det viktigste er imidlertid at betalingen ikke er frivillig. Jeg savner en mulighet for å slippe til gratis, dersom du ikke ønsker å betale. Betalte innlegg kunne vært vist mer prominent for oppfordre til det.