Opphavsretten er i kontunuerlig endring og Internett er en av pådriverne for denne endringen. Et eksempel på det som både er aktuelt og kuriøst er Dagbladet.no sitt nye tvprogram. Tjenesten, som har en fabelaktig adresse på se.no og et lekkert design, bringer også filmomtaler. I tilknytning til filmomtalene vises også terningkastene filmen har fått i andre aviser.
Dette var ulovlig i 1998. Faktisk gikk Dagbladet ved Harald Stanghelle, VG ved Bernt Olufsen og Aftenposten ved Einar Hanseid til rettsak mot Nettavisen som gjorde det samme da. Dommen fra Oslo Byrett (som det het da) slo fast at en slik bruk av terningkast klart var ulovlig og et brudd på opphavsretten.
Retten slo fast følgende om hvordan terningkastene forhold seg til Åndsverksloven:
I tillegg fant retten at skikken også brøt Markedsføringslovens paragraf 1 om god forretningsskikk, siden tjenesten var laget for å "snylte" på andres innhold.
Resultatet ble at Nettavisen måtte betale erstatning og saksomkostninger på rundt 400.000 kroner.
Men dommen ble aldri rettskraftig. Den ble anket til Lagmansretten. Men før saken kom opp der, inngikk avisene et forlik med Knut Ivar Skeid i Nettavisen. Innholdet i forliket ble aldri kjent, men sannsyligvis lot avisene Nettavisen slippe billig unna.
Dommen ligger i sin helhet på nettet, blant annet som PDF hos advokat Magnus Stay Vyrje som forsvarte nettavisen den gangen.
Etter min mening var dommen åpenbart feil. Derfor er det spesielt interessant å se at en av de anførende partene i saken nå gjør det samme selv på se.no.
I dag vil de fleste mene at dette nok er helt greit. Kanskje med unntak av at se.no ikke lenker til kilden. Dette kan nok skyldes at innholdet er hentet fra papirutgaven og at linkene rett og slett ikke ligger i databasen til dataleverandøren (som sannsynligvis er FilmLex, som nærmest har monopol på slik info i Norge).
Slik ser hele siden ut:
PS: Følg meg gjerne på twitter som @jthorese.
Hei Jan, god og interessant kommentar.
Kjernen i saken den gang, var imidlertid graden av egeninnsats rundt anmelderiet fra Nettavisen. Avisene anførte og fikk rettens medhold i at Nettavisen brukte tallene uten å bidra med noen form for selvstendig innsats.
Dette er ikke tilfellet i dag, verken for Dagbladet/Se eller for Filmlex.
Hei, Morten.
Hyggelig at du leste og likte bloggposten min. La meg aller først presisere at jeg ikke kritiserer Dagbladets bruk av terninger på se.no. Tvert i mot; jeg støtter vurderingen dere har gjort, og ville gjort det samme selv.
Det interessante her, mener jeg, er hvordan man så på Internett for bare få år siden. Jeg jobbet på nett da søksmålet kom fra min egen arbeidsgiver (jeg jobbet i Aftenposten da) og fikk kaffen i halsen. Det var etter min mening helt feil å saksøke Nettavisen. Og jeg mener at dommeren i byretten har tolket Åndsverksloven for strengt. Jeg mener det er meningsløst pirkete å hevde at sitering av et terningkast er brudd på Åndsverksloven.
Jeg har lest dommen på nytt nå, og dette er etter det jeg oppfatter kjernen i dommen. Dommen er forøvrig ganske grundig og logisk bygget opp, slik det fremgår av de tre punktene mine over. Den er ikke rettskraftig, men kan likevel bli referert til for å begrense sitatrettn i fremtidige straffesaker, selv om den formelt ikke skaper presedens.
Ditt poeng med at Nettavisen ikke bidra med noe selv, er forsåvidt gyldig. Men dette synes ikke dommeren å betrakte som kjernen i saken. Og på dette punktet kan det tenkes at dommen er riktig den dag i dag. Selv om det selvsagt ville være utenkelig at en tjeneste som benyttet seg av andres terningkast ikke bidro med noe selv. I dag er jo teknologi og interaktivitet lysår mer tilgjengelig enn det var da.
Mitt hovepoeng var å peke på en netthistorisk dom som er i utakt med samtida.
Upresist formulert av meg. Men graden av egeninnsats var et vesentlig moment internt i VG, der jeg jobbet på den tiden. Det er også et av de momentene fra avisenes advokater.
Og ja, ditt hovedpoeng er absolutt godt. Utviklingen kommer sakte etter...
Jeg leste dommen nylig selv, og er enig i at den ikke har tålt tidens tann og det vi ble dømt for den gangen ville aldri skjedd i dag. Danskene var jo enda villere. Der ble det rettslig fastslått at det ikke var lov å dyplenke til en bestemt artikkel på et nettsted. Der måtte man lenke til hjemmesiden til mediet -- formodentlig for at disse skulle kunne vise frem mer reklame.
Må korrigere deg på en ting. Det som skjedde var at avisene i Akersgata gikk på oss og krevde at Nettavisen skulle slutte med å gjengi terninger. Eplekjekke som vi var, gikk vi til søksmål mot Akersgata for å få stadfestet retten til å gjengi slike terningkast.
Når det er sagt, er det ganske vill vest på nettnyhetsmarkedet for tiden. Da åndsverklovens ble utformet var nok neppe cut/paste oppfunnet og bestemmelsen om sitatrett var nok aldri tenkt å være slik forholdene er i dag, der vi ser at trykkfeil og/eller svenske formuleringer popper opp på mange av nettstedene hver dag.
Skal det bli mulig å utvikle fornuftige forretningsmodeller innen nettnyheter, hadde det vært spennende med en ny rettsprosess anno 2009, der sitatrettens yttergrenser og forholdet mellom sitatrett og konkurranserett nok en gang blir belyst - forhåpentlig av dommere som selv benytter internett.
Knut Ivar: Takk for interessant innlegg. Nå har det vel gått så lang tid at du også kan fortelle oss om hva forliket gikk ut på, og om det er riktig slik jeg skriver at dere slapp billig unna?
Historien er som følger: Noen få dager før saken skulle opp for Lagmannsretten, gikk jeg meg tilfeldigvis på Harald Stanghelle øverst i Lille-Grensen. Han stod og snakket med daværende høyesterettsjustitarius Carsten Smith. Etter å ha utvekslet høflighetsfraser og jeg skulle haste videre, avsluttet jeg med "Da sees vi i retten til uken da, Harald".
Smith ble interessert i hva dette var, og han fikk en kort innføring i hva saken dreide seg om og utfallet av byrettsaken. Hans umiddelbare reaksjon var: "Gutter, slutt med dette tøyset og forlik dere. Rettsapparatet skal ikke belastes med denslags".
Både Harald og jeg var umiddelbart enige i at forlik ville være det beste og at dette måtte vi få til. Harald tok så umiddelbart kontakt med Bernt Olufsen og Einar Hanseid og meddelte at Dagbladet kom til å forlike med Nettavisen, uavhengig av hva Schibsteavisene måtte mene. Etter en kort betenkningsstund bestemte de seg også for å forlike.
Jeg husker ikke nøyaktig, men jeg tror forliket dreide seg om at dommen ikke skulle være rettskraftig, at vi skulle slutte å gjengi terningkast, og at vi dekket noe av saksomkostningene til motpartene,
Dessuten gikk Odd Harald Hauge, undertegnede og Harald Stanghelle og drakk oss fulle på Theatercafeen en stund etterpå på Nettavisens regning, men det stod neppe i forliket.
I disse dager er det forresten 10 år siden dette forliket ble inngått.