Jeg har meldt meg på en ekstrem vinterfjelltur til Store Midtmaradalstind i Horrungane i Jotunheimen. Dette området er et av de mest fantastiske jeg har gått i noen sinne. I fjor gikk jeg Skagastølstraversen og rasket meg 18 totusenmeterstopper på en langhelg. La selvsagt ut en skryteliste på bloggen også. Det var egentlig min første skikkelige fjelltur. Bildet over er forøvrig fra Patchells Sva ved Halls Hammer, et artig lite crux på vei mot Sentraltind.
Nå har jeg bestemt meg for å hoppe i det igjen. Denne gangen går turen til Søre Midtmaradalstind som er 2056 moh.
Vis Store Midtmaradalstind i et større kart
Problemet er at jeg er uefaren på vintertur. Jeg skal gå sammen med profesjonelle førere, men skal jo ta vare på meg selv. Det blir nok 10-12 minus på dagen og ned mot 20 om natta. Vi skal sove i vintertelt, har kokekar med bensin og slikt noe. Teltleir i bunnen av dalen, ved Bandet. Truger inn dit. Stegjern og isøks opp på fjellet. Varmt vann i termos. Turen tar fire dager.
Så hvordan skal jeg holde varmen?
Er sikker på at det er mange erfarne vinterklatrere der ute som kan hjelpe meg i mål!
Det er forbasket irriterende. Du kan hele låta. Du kan synge den høyt. Du kan også teksten. Ihvertfall nesten. Men du klarer ikke å komme på hva låta heter eller hvem som har laget den. To tjenester som er kjent for de innvidde kan hjelpe deg.
Den første er godt kjent for alle som har iPhone. Shazam er blant de mest nedlastede programmene til iPhone, men finnes også for Nokia, Blackberry og Android telefoner. Programmet har en database på åtte millioner låter. Hvis du hører den på radioen eller på tv'n, holder du mobilen opp mot lydkilden og ber den finne ut hvem det er. Overraskende presist og raskt klarer den som regel det. Veldig fascinerende leketøy og kul bruk av mønstergjenkjenning for lyd.
En annen tjeneste som ikke er like godt kjent, men minst like nyttig er tjenesten lyrster. Lyrster er laget så enkelt at det er vakkert. De har rett og slett laget et Googlesøk som søker i 350 nettsteder som har spesialisert seg på låttekster. Resultatet er at når du søker på "her kommer den kalde fine tida" (du la kanskje merke til at konservative Aftenposten hadde en strofe fra denne Jokke-låta på forsiden sin i dag?) Resultatet er en ny tjeneste.
Lyrster har brukt Google Custom Search som har et stort potensiale. På klikk har jeg blant annet satt opp et Google Custom Search som søker i alle klikks nettsteder. Søket er på mange områder bedre enn vårt egne interne søk. Verd å sjekke ut.
Jeg bruker Gmail til det meste når det gjelder epost. Jeg jobber fra flere forskjellige maskiner og liker å ha alt på ett stedd. Jobb-eposten min er som regel stort sett full og tåler dårlig store vedlegg. På Gmail har jeg 7.5 gigabyte lagringsplass gratis.
Men det er en ting som har irritert med med bruken av Gmail, og det er at det er unødig tungvint å sende vedlegg fra Windows. Du må logge deg inn på eposten og så gå legge til filen derfra. Det hadde vært mye lettere om jeg kunne fått Gmail til å benytte seg av funksjonen “Sent til epostmottager” i Windows. Denne funksjonen kommer opp når du høyreklikker på en fil og velger Send Til fra menyen som kommer opp da.
Nå har jeg endelig funnet en snutt som løser det problemet for meg.
Snutten heter Affixa og fikse hele problemet. Filene lander i Draft mappen på Gmail, og du kan gjøre det du vil med dem derfra. Du kan også samle flere filer og zippe dem før de lastes opp til nettet. Det hele fungerer smertefritt og gjør hverdagen min lettere.
Anbefales.
Oppvakte lesere, ihvertfall de 93.000 Dagbladet har på søndag, merket at Dagbladet hadde redusert hovedavisa si til et mindre format. Om litt skal jeg fortelle hvorfor det er en god idé. Men først litt om små aviser.
Den minste avisa jeg har sett i hele mitt liv kommer ut i to formater. Tabolid format og A5 format. Den kommer ut i landet som prydet forsiden av Dagbladet på Søndag, Bolivia, og heter Correo del Sur. Men minstemann er så liten at den har fått sitt eget navn, Correito del Sur, noe som kan oversettes til Dagblini, om du skjønner hva jeg mener. Den er virkelig knøttliten og man må konsentrere seg for å klare å lesten. Men den er ultraportabel og veskekompatibel.
Det kan jo være fristende å nevne enda mindre aviser også, som for eksempel First News, som har plass i Guinnes rekordbok som verdens minste avis, men det ville vært useriøst. (Kanskje ingen bombe at The Sun holder rekorden for verdens største avis heller)
Knut Olav Åmås i Aftenposten prøvde seg i dag med en analyse der konklusjonen synes å være at leserne vil være skeptisk til en mindre avis som koster det samme. Men jeg tviler på at Åmås tror på den analysen selv. Hvis det er én avis som de siste tiårene virkelig har tatt grep for å redusere mengden (intetsigene) tekst for å risse opp tydeligere layout med større kontraster som kommuniserer sakene bedre, så må det vel være Aftenposten Morgen. Dessuten mener vel neppe Åmås at mer Dagbladet ville gjort Dagbladet til et bedre kjøp?
E24 har klart å finne noen eksperter som er negative til Dagbladets omlegging. Men disse ekspertene var også kritiske før de hadde sett omleggingen. De var med andre ord skeptisk til ideen i utgangspunktet. Det både reklamekjøpere og redaktører er enige om er at Dagbladet må bli mer relevante og viktigere.
I dag er de aller fleste forsidene på Dagbladet, med noen unntak, lite viktige. Dessverre var forsiden på søndag også det. Hvis jeg var Anne Aasheim, ville jeg heller brukt hele forsiden på søndag til å la Jaglad forklare hvorfor det var riktig å gi fredsprisen til Obama, isteden for uvesentlige detaljer som en kokainsak nettopp i Bolivia. Hvorfor kan ikke norges frekkeste avis være frekk der det virkelig gjelder? Saken “Jagland: Verden tar feil. Jeg har rett” ville også solgt aviser. Men akkurat nå er det viktigste for Dagbladet ikke å selge aviser, men å bygge tillit.
Det er derfor magasinformat på søndager er en glimrende ide. Formatet innbyr til litt lavere tempo, litt mer fordypning, litt enklere layout. Litt slik vi er i helgene. Dessverre hadde ikke Dagbladet brukt nok tid på å lage malene for den nye avisa. Noen av sidene fungerte helt fint, mens andre ble sammentrykket. Forsiden fungerte dårligst av alt, og det er jo krise. Den må bli lysere, luftigere, mindre rød, og ha færre saker og mindre tekst. Ingressene må vekk, og det må være mindre roping. Vær heller frekk i valget av sak og rop litt mindre. Saken over logoen har ingen sett likevel, så den kunne vært kastet ut. Sannsynligvis bør forsiden i det formatet bare ha to saker, i tillegg til logo, barcode og annonse.
Side 2 og 3, 6, 7, 8, 10, 11 og 13 fungerer helt fint i det nye formatet og trenger overhodet ikke justering. Derimot er det mageplask på sidene 4 og 5. Heller ikke 14 og 15, 20 og 21 eller 30 og 31 funker. Årsaken er at magasinformatet åpner muligheten for utfallende bilder. Dette er bilder som trykkes utenfor den delen av arket som skjæres bort etter trykking, slik at det ser ut som om bildet går helt ut i kanten på papiret. Utfallende bilder er kun mulig på papir som er skåret, slik magasinformatet til Dagbladet er, og er selvsagt fristende. Jeg mener det er vanskelig å få utfallende bilder til å funke bra om det ikke er på helsider. Ingen av de sidene som sitter bra har utfallende bilder.
Gjengen i Dagbladet som har laget søndagsbilaget behersker denne teknikken til fulle. De som lager lørdagsmagasinet også. Så her er altså løsningen nære.
En annen ting som er kult med satsningen på søndag er at avisa utforsker potensialet til papiret som medium. Det har vært nevnt i ulike sammenhenger at det kan være et bransjeproblem for papiraviser at alle de gærne oppfinnerne ble ansatt i nettavdelingene. Dermed var det ingen igjen til å presse grensene for hva man kan få til med papir. Det kan være gode poenger. Potensialet for formidling via avispapir er på langt nær tatt ut. Det er en rekke regler for avisdesign som bare venter på å brytes.
Derfor er det bra for bransjen at Dagbladet tør å leke.
Debatten om det nye formatet går forøvrig på twitter med taggen #minidb og #dabloid.
PS: Jeg har jobbet i Dagbladet i sju år og er selvsagt inhabil.
Hovedsaken i Dagens Næringsliv sitt reportasjebilag D2 i dag er problemet med prestisjebyg som bygges i glass. Slike prestisjebygg er blitt en belastning for både de ansatte og klimaet, mener D2. Byggene sluker strøm og øker sykefraværet, sier de.
De har illustrert saken med en rekke flotte bilder av bygg i Norge og utlandet. Men de har glemt å snu linsen mot seg selv. Da jeg kjørte forbi Dagens Næringsliv i morges, måtte jeg bare ta et bilde med mobilen min for å vise hvordan deres hovedkvarter ser ut.
Sjelden har jeg sett et så bokstavelig eksempel på å kaste stein i glasshus. Coveret fra dagens D2 nedenfor.
Vi som jobber med publisering på nett er ekstremt lite bortskjemt når det gjelder publiseringssystemer. Et typisk nettpubliseringssystem består i dag av et skjema, der operatøren må gjette seg til hvordan sidene blir seendes ut på trykk. Se for eksempel hvordan forsideredigeringsbildet ser ut i Escenic for Klikk.no.
Her er det ikke mye informasjon å få hverken om linjefall, bildeplassering eller kompisisjon av saker opp mot hverandre.
Sammenliknet med hva som er bransjestandard på papirsiden, Adobe InDesign, er det ikke tvil om at nettpubliseringssystemene ligger langt etter. Her er standarden at man redigerer mens man ser layouten slik det faktiske produktet kommer til å bli.
Det er dette som kalles Wysiwyg. Til nå har slike systemer eksistert for amatørene men ikke for oss proffene på nett. Amatørene har for eksempel kunne benytte seg av Google Pages, som er egnet til publisering av satiske sider, men ikke kan brukes til profesjonell oppdatering av en nettavis. Derimot kan jeg bruke progammet Windows Live Writer til å skrive blogger i Wysiwyg, som også fungerer bra til hyppige oppdateringer.
Uansett. Escenic har tidligere lekt med ideen om Wysiwyg redigering av nettsider, i produktet Simple Publishing. Men det har hele tiden vært veldig klart at dette har de selv ikke noe tro på for store nettsteder. Det ser ut til å endre seg nå.
I det siste nyhesbrevet jeg fikk fra Escenic ble følgende nyhet lansert:
New Product release: Escenic front page editorThe concept of in-page editing has to do with editing different types of content in the web browser, giving a near perfect WYSIWYG editor. In-page editing allows editors to do tweaking of the site's front page and other section pages in the actual browser.While it's still in development, the feature list isn't finalized, but the following features are being considered for an early release: Edit text of headlines, lead texts - for example to fix a headline that breaks over two lines. Position text on top of images - allows editors to be more creative when designing their fronts, allowing them to make unique teasers for the most popular stories. Change image dimensions - allows editors to break out of the mould that is usually cast by the templates, in the specific places where the mould allows for more fluid layouts. Preview of this exciting new product to follow in the coming weeks.
New Product release: Escenic front page editorThe concept of in-page editing has to do with editing different types of content in the web browser, giving a near perfect WYSIWYG editor. In-page editing allows editors to do tweaking of the site's front page and other section pages in the actual browser.While it's still in development, the feature list isn't finalized, but the following features are being considered for an early release:
Preview of this exciting new product to follow in the coming weeks.
Det er rett og slett gode nyheter.
Da jeg jobbet i Aftenposten, i siste halvdel av nittitallet, var det en vedtatt intern sannhet at et flertall sa de abonnerte på Aftenposten på grunn av ledere og kommentarer. Samtidig var det bare to prosent som faktisk leste dem.
Derfor er det sikkert mange som ikke har fått med seg advokat Tor Erling Staff sin glimrende kommentar i samme avis i dag. Kommentaren var et svar på en oppsiktsvekkende pussig artikkel som Aftenposten hadde på trykk i papiravisen på søndag der meddommer Espen Thomassen fikk lov til å “tømme seg” om hva han syntes om gjerningsmannen i en alvorlig straffesak han hadde vært med på å dømme.
Grunnen til at artikkelen var merkelig, var at meddommer Thomassen åpenbart syntes den dømte gjerningsmannen var avskyelig. Det fikk han lov til å si på trykk. Blant annet med sitatet “Han var et notorisk rovdyr”. I saken avslører han også at han har levd en beskyttet tilværelse og tidligere reflektert svært lite over hvordan ofre kan ha det i grove kriminalsaker.
Det får være greit nok. I de fleste saker med meddommere, vil fordømmelse og personlige antipatier eller sympatier slå ut vilkårlig for gjerningsmannen. Det er som kjent blant annet forsket på at pene mennesker får mildere straffer enn stygge mennesker.
I min familie er det jurister på alle kanter, og det mangler ikke på historier fra lukkede rettsmøter. Ofte kommer meddommere med utsagn av denne typen når skyldspørsmålet skal vurderes “denne type kriminalitet er jeg så imot, at han må dømmes strengt”. Det sier seg selv at det blir vanskelig å foreta en nøktern vurdering av skyldspørsmålet når forutintattheten er så sterk.
Jeg synes Aftenpostens artikkel var noe i nærheten av et overtramp mot gjerningsmannen. Han har fått sin dom. Det er slik vi ønsker at rettsvesenet fungerer. Staff viser med all tydelighet hvor flink han er til å skille person fra handling. Det er et godt forblide for oss andre.
I morges våknet jeg til NRK Nyhetsmorgen som kunne fortelle at VG i dag hadde saken "Familiebilkjøperne er TAPERNE". Det første jeg tenkte var at det ikke er mange problemer i landet vårt om det verste med statsbudsjettet er om det går ut over familiebilkjøperne. Det neste jeg tenkte var at dette umulig kan stemme. Jeg leste jo tallene i går.
Jeg har tidligere skrevet om hvordan Dagbladet med vilje lyver på trykk. I dag er det altså VG sin tur. Journalistikk er for mange kunsten å beherske å lyve på trykk uten å bli tatt for det.
For å ta konklusjonen med en gang. Familiebilkjøperne er ikke taperne i omleggingen av bilavgifter. Derimot er kjøperne av familiebiler med store motorer taperne. For de aller fleste av de populære familiebilene i dag, vil du nå kunne velge motoralternativer som er billigere enn i dag.
Her er noen eksempler på bilmodeller som selges med motoralternativer som blir billigere etter omleggingen.
Dette var bare et lite utvalg. Det betyr altså at alle de mestselgende familiebilene blir billigere om du velger rett motor. Er det da sant det VG skriver i dag?
Men ikke ta det fra meg. Ta det heller fre Erik Andresen som er administrerende direktør i Bilimportørenes Landsforening og som uttaler seg i Dagens Næringsliv i dag.
Det finnes også greie familiebiler som kommer ut i null eller med noe nedgang i pris når CO2 utslipp får større vekt i avgiftene. Mercedes nye E-klasse slipper for eksempel ut 139 gram, VW Passat og Ford Mondeo har også aktuelle modeller.
Det setter en ekstra spiss over VG løgnaktige oppslag på papir i dag at de har valgt å ikke lyve i nettugaven. Tittelen der er nemlig "Familiebiler og C02-snille biler ned i pris". Hvorfor er det greit å lyve på trykk men ikke på nett?
I forrige uke blogget jeg om tre endringer vi har gjort på klikk.no for å få bedre effekt av annonsene våre. Annonsene er for leserne et nødvendig onde, men for oss livsnødvendig for å klare å levere deg klikk.no helt gratis. Det er derfor vi er så opptatt av at annonsene skal virke best mulig.
To av endringene ble gjennomført for noen uker siden. Dermed har vi allerede valide data som kan fortelle oss om endringene funket eller ikke. Resultatet er fantastisk.
Alle grepene ga altså mer enn dobbel effekt, og en av annonsene fikk nesten firedobbelt effekt. Effekten er målt i klikkrate (CTR) på annonsen i løpet av ti millioner visninger før og etter endringen. Mer detaljer om endringene finner du i lenken over.
Resultatet av å flytte skyskraperannonsen fra høyre til venstre er litt vanskeligere å måle, siden det bare er gjort på enkelte artikler, men om noen uker vi med å ha valide data på også denne endringer.
Når vi lanserte klikk.no hadde vi en god og kreativ designprosess. Vi fikk god hjelp i designprosessen av Making Waves. Men etter at konsept og designprinsippene er lagt, starter den virkelige jobben. Nemlig å få designet til å fungere. Her har våre egne flinke webdesignere gjort en stor jobb. Utallige justeringer som bare er synlige for oss som ser forskjellene fra dag til dag gjør klikk.no mer effektivt.
Når vi designer sidene våre har vi tre tanker i hodet på en gang: Det skal se bra ut, det skal funke for leserne og det skal funke for annonsørene. Vi analyserer trafikken og brukermønstrene på nettstedet vårt kontinuerlig. Det gjør at vi kan justere ting som ikke fungerer. Vi vet nå at vi har en svært effektiv redaksjonell flate på forsider og artikler. Vi er fortsatt ikke helt i mål med høyrespaltene på artiklene, som ofte har lett for å miste oppmerksomhet.
Dessuten har vi svært god effekt på annonseflatene våre, sammenliknet med andre store norske nettstedet. I praksis betyr det at hvis annonsøren designer annonsen slik at den kan få mange klikk, så får den mange klikk.
I det siste har vi gjort to grep som har vært svært vellykket og i dag gjør vi en tredje ting. Alle tre gir annonsene våre enda bedre effekt. Annonsene er kanskje for leserne et nødvendig onde, men for oss er det livsnødvendig for å opprettholde et gratis nettsted.
Dette er det vi har gjort.
Til høyre i artikkelen har vi hatt tre annonser i skyskraperformat over hverandre. Den første har hatt veldig bra klikkrate og høy oppmerksomhet. Den andre har hatt middels og den tredje har tildels hatt dårlig klikkrate. En enkel idé løste problemet. Når du scroller nedover siden, blir den siste annonsen, skyskraper 3, liggende igjen i synesfeltet på skjermen (forsøkt illustrert nedenfor). Resultatet var overveldende. Annonsen fikk en mangedobling av klikkraten. Fra tre til seks ganger så mange klikker nå på annonsen. Når du ruller ned, konkurrerer den ikke med de andre formatene. Resultatet ble altså langt mer effektiv webdesign. Problemet ble identifisert ved hjelp av systematisk måling.
Før lå annonsene helt øverst, så kom klikklogoen og menyen. Designmessig var nok dette det peneste. Men resultatet var at leserne hoppet over toppen av siden, der annonsene lå, og gikk rett ned til innholdet. Toppbanneret, det som ligger flatt helt øverst, hadde brukbar men ikke imponerende klikkrate. Dette ønsket vi å fikse.
Vi så blant annet på Google sine retningslinjer for AdSense for hvor på siden annonser fungerer best. Den oversikten viser med all mulig tydelighet at annonser over menyen ikke funker, men at annonser under menyen funker bra. Se illustasjonen. Jo varmere farge jo bedre effekt av annonsen.
Vi bestemte oss derfor for å flytte annonsene under menyen. En annen bieffekt med det, er at vi får plass til å ha det såkalte L - formatet, som egentlig er en liggende speilvendt L, altså at den flate annonsen i toppen og den første stående annonsen henger sammen. Som leser liker jeg det formatet godt, fordi det er mindre støyende med en stor enn to små annonser. Dessuten åpner det opp for kreative lønsninger.
Resultatet blir bedre effekt og et nytt produkt.
Den første grafikken over Googles anbefalte annonseplassering stemmer bra over ens med det lesermønsteret vi kjenner igjen fra undersøkelser der man måler hvor på en nettside folk faktisk ser. Kort oppsumert ser vi mest øverst til venstre og minst nede til høyre. Grafikken over stammer fra Poynters Eyetrack III undersøkelse gjort i 2004. Nettsidedesign har endret seg litt siden da, først og fremst med større bildeflater. Men samtidig er resultatene såpass generelle at vi tillegger de fortsatt stor vekt.
På mange måter kan man si at avanserte nettbrukere tillegger seg vaner. Vi hopper over annonser uten å tenke på det og hopper rett inn i teksten på jakt etter noe som fanger vår interesse. For oss som skal leve både av kvalitetstekst og å vise frem annonser, er det en stor utfordring.
Hvis man legger sammen fakta, kan det synes som om plasseringen nede til høyre er den dårligste. Der har vi annonseformatene skyskraper 2 og skyskraper 3. Selv om nummer tre ble langt mer effektiv etter grepet beskrevet over, har vi kanskje enda mer å gå på.
Derfor kommer vi nå til å teste ut å flytte de to annonsene fra høyresiden til venstresiden av siden. Tanken er at øynene dine må sveipe over annonsene om de ligger til venstre. For på nettet er det ikke bare viktig at annonsøren får klikk. Mange annonser er ikke laget med tanke på klikk i det hele tatt, men med tanke på oppmerksomhet. Plassering av annonsene i lesebanen vil derfor kunne gi annonsen mer oppmerksohet. Flere ser den rett og slett.
Dette ble nylig dokumentert i en studie utført av ComScore og gjengitt i AdAge:
From client studies, ComScore found that display ads, regardless of clicks, generate significant lift in brand-site visitation, trademark search (searching for, say, Toyota or Prius) and both online and offline sales among those exposed to the ads. Within one week, consumers exposed to a display ad were 65% more likely to visit the advertiser's site than users who never saw the ad.
Samme undersøkelse viser også at det er en sammenheng mellom annonser på nettsider og hva du søker på etterpå. Det er altså sannsynlig at du googler noe du har sett en annonse for. Dette registreres da aldri som et annonseklikk, men gir likevel direkte effekt.
Dette betyr altså, at selv om man ikke kan måle økt effekt av annonsen i klikk, kan man likevel gi annonsen økt effekt i form av økt eksponering. Til synvende og sist handler det om at den som annonsører får solgt varene sine.
Vårt forsøk på å oppnå større synlighet går altså ut på at vi flytter litt om igjen. I dag ser det slik ut på en vanlig artikkelside.
Hvis vi flytter litt om på det, vil vi oppnå en litt uvanlig plassering av annonsene til venstre, som vil gi de økt synlighet:
Jeg synes siden blir roligere og mer balansert. Det blir mindre konkurranse om oppmerksomheten til høyre, og artikkelen står bra i midten av siden. Denne endringen kommer live i neste uke på noen artikler. Dersom det funker bra og vi får bra tilbakemelding, ruller vi endringen ut videre i malverket vårt.
Slik ser det ut side om side:
Opphavsretten er i kontunuerlig endring og Internett er en av pådriverne for denne endringen. Et eksempel på det som både er aktuelt og kuriøst er Dagbladet.no sitt nye tvprogram. Tjenesten, som har en fabelaktig adresse på se.no og et lekkert design, bringer også filmomtaler. I tilknytning til filmomtalene vises også terningkastene filmen har fått i andre aviser.
Dette var ulovlig i 1998. Faktisk gikk Dagbladet ved Harald Stanghelle, VG ved Bernt Olufsen og Aftenposten ved Einar Hanseid til rettsak mot Nettavisen som gjorde det samme da. Dommen fra Oslo Byrett (som det het da) slo fast at en slik bruk av terningkast klart var ulovlig og et brudd på opphavsretten.
Retten slo fast følgende om hvordan terningkastene forhold seg til Åndsverksloven:
I tillegg fant retten at skikken også brøt Markedsføringslovens paragraf 1 om god forretningsskikk, siden tjenesten var laget for å "snylte" på andres innhold.
Resultatet ble at Nettavisen måtte betale erstatning og saksomkostninger på rundt 400.000 kroner.
Men dommen ble aldri rettskraftig. Den ble anket til Lagmansretten. Men før saken kom opp der, inngikk avisene et forlik med Knut Ivar Skeid i Nettavisen. Innholdet i forliket ble aldri kjent, men sannsyligvis lot avisene Nettavisen slippe billig unna.
Dommen ligger i sin helhet på nettet, blant annet som PDF hos advokat Magnus Stay Vyrje som forsvarte nettavisen den gangen.
Etter min mening var dommen åpenbart feil. Derfor er det spesielt interessant å se at en av de anførende partene i saken nå gjør det samme selv på se.no.
I dag vil de fleste mene at dette nok er helt greit. Kanskje med unntak av at se.no ikke lenker til kilden. Dette kan nok skyldes at innholdet er hentet fra papirutgaven og at linkene rett og slett ikke ligger i databasen til dataleverandøren (som sannsynligvis er FilmLex, som nærmest har monopol på slik info i Norge).
Slik ser hele siden ut:
PS: Følg meg gjerne på twitter som @jthorese.
Det har forsvunnet noen titalls millioner fra reklamemarkedet på Internett i år. Det har redaksjonene i nettavisene fått merke. Lenge har redaktører og medieledere, hovedsakelig de uten netterfaring, snakket om at løsningen må være å hente inn mere betaling fra brukerne.
Men det er ingen vits i å finne opp hjulet på nytt. Brukerbetaling er (nesten) like gammelt som internett selv, og en rekke glimrende løsninger for betalinger finnes allerede.
Ta betalt for noe ekstra, ikke grunntjenestenDet vi brukere lilker aller best er at tjenesten er gratis. Hvis vi liker tjenesten, kan vi godt tenke oss å støtte den. Da kan vi gjerne betale. Hvis vi blir tvunget til å betale, kan vi lett bli gretne, så det beste er å gi oss et alternativ der vi føler vi får noe for pengene. Dette er vi vant til fra Shareware og fra den lokale restauranten. Når vi liker noe betaler vi gjerne ekstra.Det er hovedsakelig premium innhold som det funker å ta betalt for.
Skoleeksempelet er Viktklubb.se som ble startet av Aftonbladet.se i 2003. Senere lansert i norsk versjon av VG. Det koster fra 300 kroner i året å være med i Aftonbladets vektklubb og hele 350.000 svensker har prøvd det for den kortere eller lengre periode. Det gjør satsningen til en millionbutikk for nettavisa. Prosjektet har også blitt premiert for å fornye journalistikken som genre. Flere har forsøkt å kopiere konseptet, men uten hell.
Den første skikkelige suksessen med betaltjeneste jeg kjenner til i Norge var Dagbladets Blink. Denne tjenesten er nå også kopiert av VG hos Nettby, og Biip.no. Her tar man betalt for plusstjenester, som gir deg flere funksjoner. Selv om det har vært tilbudt en billigvariant med kredittkort og årsbetaling, har de fleste valgt å benytte en dyrere sms-betaling. Sannsynligvis fordi det både er lettere og fordi mange ikke betaler telefonregningen sin selv. Plusstjenester genererer sannsynligvis opp mot ti millioner i året for Nettby.
Ebay.com har også en hybridvariant av denne. I likhet med Finn.no koster det litt å annonsere, men som de gode selgerne de er, vet de at når kunden først står i kassa, er terskelen vanvittig lav for å handle mere. Ebay tar ekstra betalt for fetere skrift i listingen, større bilder og kulere layout. Dette gir meg merverdi, siden annonsen min blir mer synlig. Selgere kaller dette for oppsalg, og det funker skremmende bra.
Gjør det lett betaleNår jeg handler på Amazon.com, blir jeg leid gjennom hele prosessen. Kredittkortinformasjonen min og adressen min er lagret, så det eneste jeg trenger å gjøre er å logge inn. Når jeg handler på iTunes Music Store, slipper jeg å logge inn, det har allerede programmet gjort for meg. Spotify logger meg automatisk inn som premium når programmet åpnes. Aller best er det om jeg kan betale via PayPal, fordi da slipper jeg å registrere meg hos deg. Når jeg må dra frem kredittkortet blir jeg ofte irritert, da er det bedre å måtte dra frem mobilen. Til og med faktura er bedre enn kredittkortbetaling, siden det nå er så mange sperrer som er lagt inn (sikkerhetsspørsmål, utløpsdato, cvc kode, feil adresse osv.), derfor velger jeg alltid det når jeg handler hos Haugen Bok. Men akkurat nå er Pay Pal det beste, de finnes også på norsk, selv om få norske butikker har tatt de i bruk.
Ulempen med mobilbetaling, er at det går bort mye på moms og provisjon.
Å ta betalt for debatter
Tidligere denne uka ropte og skreik jeg da Dagbladet.no kunngjorde at de hadde innført gebyr for å debattere på nett. I dag er jeg litt mer nyansert.
Løsningen ble lansert hos Dagbladet.no med en klønete tekstmelding og en informasjonsside kun på mobilutgaven som fortalte at man nå hadde begynt å ta gebyr for å debattere. Men fordi om lanseringen snublet, trenger ikke ideen å være helt feil. Nyhetsredaktør Morten Øverby kan allerede melde om at brukerne foreløpig ser ut til å akseptere avtalen. Modellen har imidlertid noen svakheter som lett kan utbedres.
Dersom meldingen koster fem kroner, blir det etter moms fire kroner å fordele på teleoperatøren og innholdsleverandøren. Har brukeren mobilabonnement hos Telenor, sitter innholdsleverandøren altså igjen med 2,63 per melding. Noe av dette går med til drift av betalingsløsningen som enten skjer ved investering i utstyr, eller ved samarbeid med et selskap som eier sms-gatewayer. Her kan avtalene variere, men det er vanlig at innholdsleverandøren sitter igjen med 60 til 90 prosent av summen. For massemedia bør tallet ligge nærmere 90 prosent, altså blir det igjen 2,37 av femmeren.
På ett år vil fem kroner i måneden koste brukeren 60 kroner og innholdsleverandøren sitte igjen med 28,40. Med en melding som kostet seksti kroner, ville innholdsleverandøren sitte igjen med 33,87. (Hele prislista som PDF her) Det er altså noen kroner mer å hente på å ta betalt stort få ganger enn lite mange ganger. Samtidig er kanskje terskelen for å svelge en femmer lettere enn å svelge en sekstilapp.
Løsningen kan funke, men det kan bli irriterende å bli minnet på betalingen hver eneste måned. Kanskje en dyrere melding en gang i kvartalet eller halvåret ville vært lettere å glemme? Det viktigste er imidlertid at betalingen ikke er frivillig. Jeg savner en mulighet for å slippe til gratis, dersom du ikke ønsker å betale. Betalte innlegg kunne vært vist mer prominent for oppfordre til det.
Jeg er fan av Spotify. Men de er litt gniene på å slippe til oss nordmenn. Det skyldes blant annet at de har prioritert Storbritannia før Norge. Den aller letteste måten å få seg Spotify på er å kjøpe abonnement. Dette kommer du uansett til å trenge dersom du planlegger å kjøre Spotify på mobilen. Det er dessuten en god ting å legge igjen litt penger, slik at plateselskapene ikke stanser hele prosjektet.
Dersom du ikke ønsker å betale, eller bare ønsker å teste ut tjenesten, kan du gå for gratisversjonen. I Norge trenger du en invitasjon for å bruke gratisversjonen. Men det gjør du ikke i Storbritannia. Løsningen er altså å registrere seg som britisk bruker.
OPPDATERT: Det går ikke lenger an å registrere seg som bruker av Spotify via Storbritannia, siden du også der trenger invitasjon nå. Det beste nå er å finne noen som betaler og tigge invitasjon av de. Hver måned får nemlig betalende brukere to nye invites. Prøv dette søket for å følge med på hvem som har invites.
Det er ganske lett.
OBS: Si gjerne i fra i kommentarfeltet under om du får det til å funke.
Vi er utrolig opptatt av søkemotoroptimalisering i klikk.no. Både forbrukersakene våre, testene og ikke minst oppskriftene har et langt liv etter at de har rullet ut av forsidene. Folk finner de igjen når de søker på Google.
Noen ord er sterkt konkurranseutsatt og det er vanskelig å slå konkurrentene slik at vi kommer blant de første treffene. Andre søkeord er vi alene om å ha skikkelig innhold på, slik at vi blir stående først. Det er gjerne spesifike og detaljerte søk. Summen av alle disse søkene gir en anseelig mengde trafikk inn til Klikk.no. Det er dette som kalles Long Tail SEO, som vist i grafen nederst.
Det er mange ting som skal klaffe. Først må vi ha et etablert nettsted med en innarbeidet adresse, mange sider, frekvent oppdatering og mange lenker inn. Det har vi i klikk.no.
Vi har en enorm mengde sider indeksert av Google. Google påstår selv at de har indekser hele 540.000 sider fra oss. Der er det nok en del dobbeltoppføringer og foruminnlegg. Søkemotoren har indeksert rundt 38.000 redaksjonelle artikler fra oss, og det er nok et tall som stemmer bedre.
Vi er sære, grundige og detaljerte. Sjekk for eksempel et søk på kamskjell og fenikkel, Subaru Outback 2.0D. De første treffene peker rett til Klikk.no. Her er vi langt ute til høyre på longtailgrafen. Men også på andre ord som skalljakker, tursko eller liggeunderlag, som er lenger til venstre på grafen er vi best på. På andre konkurranseutsatte ord som for eksempel matpakke, er det vanskelig å slå norges største nettsted, VG Nett, selv om vi har gode artikler om emnet.
Jeg snakker bare om Google, siden 97 prosent av søkemotortrafikken vår kommer fra Google. For hele klikk.no kommer kanskje så mye som 12 prosent av trafikken fra Google. Men for enkelte tjenester, som for eksempel vindatabasen eller oppskriftsdatabasen kan tallet være nærmere femti prosent.
Våre journalister er trent i å skrive for søkemotorer. Vi konsentrerer oss om å lage deskriptive stikktitler, få med relevante nøkkelord i teksten og skrive slik at saken kan finnes igjen i vår enorme database over artikler. En av våre flinkeste på dette er vår matansvarlige Christopher Sjuve.
Men noen ganger kan vi være for flinke. Her om dagen gikk Sjuve for langt og artikkelen ble rett og slett fjernet fra Google.
Artikkelen heter "Slik blir risottoen perfekt" og inneholder ordet risotto med ulike endelser hele 48 ganger. Vi skal glatt innrømme at vi tenkte på søkemotoroptimalisering når vi skrev. Vi sørget for å få med ordet mange ganger både her og der. Selve oppskriften som ligger embeddet i saken fra oppskriftdatabasen er forstatt på Google. Men artikkelen er borte for alltid.
Vi hadde aldri trodd vi skulle bli straffet så hardt. Vi lærer av dette også.
Ingen norske nettsteder har flere eller grundigere tester enn klikk.no. Vi har tidligere skrevet om hvordan vi gjennomfører tester, les mer i denne artikkelen. Nå har vi publisert vår første test som er gjennomført av brukerne selv. I vår test av drikkekopper for småbarn er det seks testfamilier som har testet koppene i virkelig bruk.
Noen ganger er det en ulempe å være ekspert eller fagjournalist. Man kan ha lett for å henge seg opp i objektive forskjeller mellom produktene og glemme de små tingene som er viktige for folk flest.
Derfor har vi bestemt oss for å også la brukerne selv teste produkter. Vi tror folk flest vil like og mislike andre ting ved produktene enn det våre eksperter vil. Vi tror det vil gjøre oss enda bedre på tester. Les mer om det prosjektet her.
Et viktig prinsipp når klikk.no tester produkter, er at både testkriterier og testpanel nøye skal beskrives, slik at du som leser vet hva du har å forholde deg til. Derfor har vi laget en faktaboks i artikkelen for å beskrive metodikken.
Der skriver vi dette:
Seks testfamilier med barn i riktig alder har testet drikkekoppene på sine barn, i løpet av en periode på fire uker. Dvs. at alle koppene er testet over flere dager, flere ganger per dag. Alle koppene ble testet etter de samme kriteriene: 1. Er koppen dryppfri 2. Er den god å holde i 3. Er tuten slitesterk 4. Er den lett å drikke av 5. Er den lett å rengjøre 6. Totalinntrykk. Vi har brukt poengskala 1-6 hvor 1 er dårligst og 6 er best. Testfamiliene har gitt delkarakterer til alle kriteriene, og sluttpoengsum er et gjennomsnitt av hva alle de seks ulike familiene har kommet frem til. Det er ikke tatt hensyn til pris i vurderingen. Alle koppene er å få kjøpt i butikker som selger babyutstyr og dagligvarebutikker.
Seks testfamilier med barn i riktig alder har testet drikkekoppene på sine barn, i løpet av en periode på fire uker. Dvs. at alle koppene er testet over flere dager, flere ganger per dag.
Alle koppene ble testet etter de samme kriteriene:
1. Er koppen dryppfri
2. Er den god å holde i
3. Er tuten slitesterk
4. Er den lett å drikke av
5. Er den lett å rengjøre
6. Totalinntrykk.
Vi har brukt poengskala 1-6 hvor 1 er dårligst og 6 er best. Testfamiliene har gitt delkarakterer til alle kriteriene, og sluttpoengsum er et gjennomsnitt av hva alle de seks ulike familiene har kommet frem til.
Det er ikke tatt hensyn til pris i vurderingen. Alle koppene er å få kjøpt i butikker som selger babyutstyr og dagligvarebutikker.
Metoden fungerte veldig bra. Testfamiliene tok oppgaven svært alvorlig og vi fikk gode tilbakemeldinger på hvordan tutekoppene fungerte i praktisk bruk. Vi føler oss sikre på at produktet vi anbefaler er det beste. Derfor kan dere regne med å se flere av denne typer tester i fremtiden.