Så langt. Her er de 20 skivene jeg mener har stått seg aller best når 2000-tallet så langt skal oppsummeres, samt en Spotify-liste med (så å si) all musikken. Enjoy!

Her finner du Spotify-spillelisten.

Lista inneholder (så å si) alle platene på lista. De ligger i omvendt rekkefølge med den siste først. 

1. Arcade Fire: Neon Bible (2007)

Denne gjengen anført av texaneren Win Butler og hans fransk-kanadiske kone Regine Chassagne er tiårets mest interessante rockeband i mine ører. Debuten "Funeral" (2004) er like bra (men fins ikke på Spotify...) , så dette er egentlig en dobbeltseier.

2. And You Will Know Us By the Trail of Dead: Source Tags and Codes (2002)

Dette bandet fra Austin i Texas laget dette ballesparket av en rastløs, barokk, mangefasettert punk-skive i 2001. Trail of Dead har aldri blitt svære, kanskje fordi skivene er så varierte at fansen forvirres. Forvirring blir sjelden bedre enn dette, spør du meg.

3. Håkan Hellström: Känn Ingen Sorg för Mig, Göteborg (2000)

Stadig et vidundermiddel mot lavt energinivå - et perlekjede av en popplate. Lengter fortsatt etter en norskspråklig skive som kan toppe denne, selv om John Olav og Gjengen viser gode tendenser.

4. The White Stripes: White Blood Cells (2001)

Når Jack White kjører musikk som egentlig er 40-90 år på vrangen gjennom sitt punkfilter, framstår den totalt vital, ny, uangripelig og evig udødelig.

5. The Libertines: Up the Bracket (2002)

Mye stygt i sladrespaltene om Peter Dohertys narko-bruk og skandaler. Ingen kan ta fra ham denne - den strålende friske debuten med Storbritannias kuleste band dette tiåret - ofte omtalt som UKs svar på Strokes, men egentlig var de like mye Englands forsinkede svar på The Replacements.

6. Amy Winehouse: Back to Black (2006)

Igjen, glem dopen og skandalene. Dette er en av de desidert beste soulplatene siden Aretha Franklin regjerte på 1960-tallet.

7. LCD soundsystem: Sound of Silver (2007)

Heidundrende ekstatisk skive fra N.Y-mannen James Murphys platesamler/elektropunk-disco-hode.

8. The Strokes: Is this it? (2001)

Strokes' N.YC-new wave låter pussig nok mer personlig og egen, og mindre retro, nå som snart et tiår har gått, enn da skiva kom. Forresten er nr. 2-skiva "Room of Fire" også langt bedre enn sitt rykte.

9. Outkast: Speakerboxxx/ The Love Below (2003)

Rapens svar på Beatles' White Album? En forbilledlig variert skive som også inneholder tiårets mest universelle hitlåt (Hey Ya).

10. Tom Waits: Orphans: Brawlers, Bawlers and Bastards (2006)

Nesten 60 tidligere uutgitte låter plukket fra "til overs"-lageret - pluss en og annen teateroppføring, delt inn etter låtstemning. En maktdemonstrasjon av en samling.

11. Kate Bush : Aerial (2005)

Kan eksperimentelle lydkollasjer og låtsnutter med tekster om vaskemaskiner, småbarn og Elvis bli bra musikkk? Trolig bare når det kommer fra Kate Bush. Konseptuelle dobbeltalbum er sjelden bedre enn dette.

12. M.I.A: Arular (2005)

Radikal sri-lankisk/londonsk ukategoriserbar, hyperdansbar, politisk elektro-rap. Mer brodd går det nesten ikke an å ha.

13. Fleet Foxes: Fleet Foxes (2008)

Kjøpte denne samtidig med The Zombies' kultklassiker "Oddysey and Oracle" fra 1968. Fleet Foxes høres også ut som en glemt klassiker fra 1968. Så bra er den.

14. The National: Boxer

Mørk, suggerende, poetisk luksusrock i fotsporene til folk som Triffids, Tindersticks, Joy Division, Nick Cave, R.E.M. Burde vært digre i Leonard Cohen-elskende Norge.

15. Anthony and the Johnsons: I Am a Bird Now (2005)

Den androgyne, nervøse soulstemmen kryper ut av høyttaleren og inn under huden for å bli der. Tiårets rareste og mest gledelig overraskende kommersielle suksess.

16. Madness: The Liberty of Norton Folgate (2009)

Tiårets sterkeste comeback ( og det sier faktisk ganske mye). Et ultra-eklektisk musikalsk fyrverkeri av en skattekiste av en skive - good old  "nutty boys" sin labyrintiske reise inn i det indre av Londons møkkete sjelsliv er egentlig årets beste film (!).

17. The Raconteurs: Broken boy Soldiers (2006)

Jack White i kombi med powerpop-kulthelt Brendan Branson MÅTTE bli bra. Høres ut som Led Zep møter Beatles etter fuktig fest og lager skive for moro skyld.

18. The Shins: Chutes too Narrow (2003)

Gitt ut på Subpop, men har ingenting med grunge å gjøre. The Shins eiendommelige indiepop er kryptisk, besnærende og forførende.

19. Wilco: Yankee Hotel Foxtrot (2002)

Alt-country-helten Jeff Tweedy har gjennom drøyt 15 år forent sine countryrockrøtter med alt fra støyende krautrock til powerpop. Wilcos lett apokalyptiske fjerdeskive ble spilt inn like før 9/11. Alt av Wilco er bra, men dette er kanskje høydepunktet

20. MGMT: Oracular Spectacular (2008)

Herlig forfriskende poplyd skrudd av Flaming Lips-produsent Dave Fridmann. Like deler synthpop, psykedelia, Stones, Prince, Bee Gees i ytterst delikat popsaus.

Foruten de 20 er det mye glede å finne i glitrende plater fra folk som Franz Ferdinand, Arctic Monkeys,  Annie, Morrisey, Ida Maria, Nick Lowe, The National. Ash, Nick Cave, Bob Dylan, Gillian Welch, Bruce Springsteen, British Sea Power og Neil Young.

Hva mener du? Hvem skal ut og hvem skal inn? Skriv i kommentarfeltet under.