Jeg pleier ikke å rappe fra hoteller jeg besøker. Verken håndklær, dusjhetter eller andre ting. Men her på Story Hotel i Stockholm kan jeg ikke dy meg. Det blir for fristende.

Dette er stedet der nusselige porselensfigurer møter rå, upusset betong, og mormors gamle plissélamper har en like naturlig plass som den siste pæra fra Muuto. Samtidig er det noe annet enn det sedvanlige nytt-møter-gammelt-trikset. Selv kaller de det Bohem chic. Det spiller liten rolle akkurat nå.

Jeg overser glatt at minibaren bare kan by på to flasker Ramlösa og at jeg må skaffe meg peanøtter og øl på andre måter. Jeg bryr meg heller ikke om den løse stikkontakten som dingler fra veggen. For nå skal jeg på tokt.

Når jeg sjekker ut, har jeg smuglet disse fem ideene inn i hjernebarken, til senere bruk.

1 Dør som sengegavl. Først registrerte jeg at jeg likte senga. Så oppdaget jeg hvorfor. Sengegavlen er nemlig en gammel dør av massiv eik.

Tips: Hent frem en av de gamle dørene fra boden din – du har kanskje noen til overs etter at du rev ned veggene for å åpne opp for lys og luft. Eller spør om å få en gammel dør fra noen du vet skal rehabilitere. For all del; ikke løp i butikken og kjøp en ny dør. Da går du på en smell.

2 Forfallets estetikk. Veggen er nyoppusset, men ser ut til å ha vært forsømt i årevis. Uttrykket er røft og tilfeldig, moderne og levende.

Tips: Skjuler det seg et spennende tapet langt der inne i veggen? Finn ut hva som finnes bak stria. Riv, røsk og puss. Eller smør på puss, gips og maling og sjablonger etter innfallsmetoden. Men ikke overdriv; hold deg til én vegg, så slipper du følelsen av å bo i ruiner.

3 Firkanter på veggen. Veggen der flatskjermen henger er dekorert med overlappende plakater av ymse slag; illustrasjoner, foto og tekst, det meste fra Wonderwall.

Tips: Heng opp firkantede bilder og plakater ved siden av 32-tommeren. Da blir den ikke så fremtrende.

Hmm... Hvor ble den av egentlig?

4 Lysskinne på skrå. Symmetrisk er det ikke, og kanskje ikke særlig harmonisk heller. Men det har sin effekt å stille lysskinnen på skrått, og ikke parallelt med veggen. Hvilken effekt? Ettersom spotene har ulik avstand til veggen blir lysspillet mer variert og spennende.

Tips: Tenk deg om før du borer i taket. Det som er tøft i to døgn kan bli slitsomt i lengden. Jeg kjenner allerede nå at jeg ikke tar sjansen på dette hjemme.

Tror jeg.

Eller?

5 Vaskebolle. Bolleformede servanter har vi sett før, men denne kunne like gjerne stått på et festdekket selskapsbord, fylt av velduftende jasminris. Det kan man ikke si om servanter flest.

Tips: Vask hendene grundig og ofte.

I vår unisone begeistring kunne vi et øyeblikk komme i skade for å glemme hvorfor vi er her. Men det er naturligvis den årlige møbelmessen som har lokket oss hit til Stockholm. Her kan du lese om hva vi så. Kanskje finner du noen ideer til ditt eget hjem der?

For ideene fra Story vil jeg helst ha for meg selv.

Vennligst ikke knabb dem.

Jeg stjal dem først.

Hva har Obama og IKEA-katalogen til felles? Svar: Begge frir til folks ønske om forandring.

 Når verdens største kommersielle trykksak lanseres, skjer ikke det i det stille. Katalogslippen er for lengst blitt en sosiokulturell happening. Vel så interessant som hva katalogen byr på, er hvordan den blir presentert. Hvordan tenker IKEA å servere oss produktene sine i år?

Stikkordet er forandring.

 "IKEA-katalogen 2010" ble klekket ut mens "change" gikk som et mantra over hele kloden, selve nøkkelordet bak tidenes valgkampsuksess. Denne gangen handler det ikke om endring fra åtte års cowboyregime. Nå gjelder det å tilby et sortiment som møter folks ønske om å foreta endringer i sine egne liv, eller som IKEA selv sier: "Nytt liv".

En undersøkelse IKEA har gjort viser at en av tre nordmenn tror de får det bedre hvis de gjør endringer i hjemmet. Det er derfor slett ikke sikkert at forandring fryder for de fleste av oss.

Det som er sikkert, er at forandring selger. Det vet både Obama og IKEA. Mange mener at Obama lovet mer forandring enn han greier å oppfylle. Hvordan står det til med IKEA?

Ikke så bra. Tendensen synes å være "Same shit, new wrapping". Bokstavelig talt. For hvor radikalt er det at den stødige sofaen Klippan kommer med nytt trekk? Og har vi ikke hørt før at grått er in og at interiørene skal friskes opp med aksentfarger? Årets katalog gir inntrykk av konsolidering, snarere enn av nyskapning.

Men det er ingen grunn til å bli skuffet når den havner i postkassen 10. august. For det er bra at IKEA verner om sine klassikere, at sortimentet ikke byttes ut av hensyn til rastløse forbrukere. Det er fint at vi bare kan kjøpe et nytt trekk når vi vil fornye, og ikke måtte bytte ut hele sofaen.

Blant hyllefyllet finnes det dessuten saker som bærer bud om positive endringer, ikke bare for stua, men for hele verden. "Sunnan arbeidslampe" går på solcellepaneler og er så å si CO²-fri. Og for hvert solgte lampe, gis én til UNICEF. En annen changemaker er pynteputen Lusy Blom som er fylt med rester etter dyneprodukson – materiale som ellers ville gått til spille.

Kanskje er det ikke slike forandringer vi fantaserer om. Men det er slike forandringer vi trenger.

Innholdet er viktigere enn innpakningen. Derfor går min stemme til IKEA.

Les også: Her er årets trender fra IKEA

Les også: Sverres hytteblogg: "We're all from Småland

Som designjournalist har jeg en fordel i forhold til motejournalistene. Jeg kan kjenne på modellene uten å opptre usømmelig.

Milano er tiltrekkende nok for dem som ikke er spesielt interessert i møbeldesign. For oss spesielt interesserte er byen en uangripelig overdrivelse med magnetisk kraft. I hvert fall denne ene uken i april. Møbelmessen i Milano er verdens største, og det er umulig å få med seg alt. Derfor har jeg bestemt meg for å fokusere på hva designerne selv ofte snakker om at de fokuserer på: Materialer. Hvor utforskende er materialbruken i år?

Jeg velger meg en primitiv, men effektiv metode: Å titte er ikke nok. Jeg skal føle, kna og gni. Jeg styrer mot de modellene som har en særlig utstråling.

Hånden min løper over Campana-brødrenes ekstravagante stol av lakk og lær. Sekundet etter kommer en mann med mikrofiberklut og tørker av mulige fingeravtrykk. Alle materialer har sine ulemper. Kombinasjonen av plast og tre dukker opp flere steder – som i Jasper Morrisons hverdagslige trattoria-stol. Den minner meg om en gang jeg fikk servert sjokoladekake med olivenolje: jeg strever med å like koblingen, men konstaterer at fagintelligentsiaen applauderer. Frank Gehrys skulpturbenk av aluminium utforsker nye sider ved metallets estetiske potensial. Jeg lurer på om det kanskje er det eneste den gjør. 

"Leatherworks" (Edra), "Trattoria chair" (Magis), "Tuyomyo" (Emeco)

Så stopper jeg opp ved en Philippe Starck-stol; ”Oscar Bon” er i fiberkarbon, slik som brukes i skistaver og kajakkårer. Jeg tar tak i det ene beinet og løfter stolen opp fra gulvet. Det kjennes som å løfte en melkekartong. Men for prisen av én stol kunne jeg kjøpt fire tusen liter melk.

Gjenbruk er det lite av. Kanskje ikke så rart. Dette er industriens og designernes show, ikke et loppemarked. Det betyr heldigvis ikke at miljøbevisstheten har forduftet. Råmaterialet i det solide og smarte 10-unit system fra Artek er resirkulert papir og plast. Slikt vil jeg se mye mer av, men foreløpig er det skrint.

"10-unit System" (Artek), "Oscar Bon" (Driade), "Mole" (Classicon)

Verdens fremste designere er fokusert på materialer, ingen tvil om det. Spørsmålet er om de har fokus på de rette materialene? Det snakkes om plastens formbarhet, om naturmaterialenes ærlighet og komposittmaterialenes bærekraftighet. Men kanskje er de materialene som sjeldnest blir nevnt også de viktigste?

Etter å ha trasket messelangs i timevis stanser jeg ved den relanserte brasilianske klassikeren ”Mole”. Jeg synker ned i den og blir overveldet av en deilig fornemmelse. Det er fornemmelsen av at designeren har erkjent at de første materialene han bør fokusere på er kjøtt, blod og bein.

Les også:

Siste skrik fra Milano (bilder og video)

Jeg kjenner ingen som har mer forskjellig stil enn meg og svigermor. Jeg kjenner heller ingen som er sikrere på sin egen smak enn henne. Derfor er hun en stor kilde til inspirasjon.

Svigermor vet nemlig hvordan hun vil ha det. Hun har nettopp bygd sitt eget hus, og nå er det innredet. Gardinene er hengt opp, sofagruppene er på plass og vitrineskapene fylt. Landskapsmaleriene er ennå ikke på veggen, men pianoet er ferdigpyntet. Der, i nesten perfekt symmetri, står blant annet en toarmet porselenslysestake, to masseproduserte figurer i samme material og en bukett kunstige blå blomster. Pluss et uskarpt bilde av min to år gamle datter, med blitsrøde øyne (”alle bilder av tulla mi er herlige”).

Jeg kjenner at jeg har det godt i svigermors nye hjem. Svigermor er glad, og gleden smitter. Hun er stolt over sitt prosjekt, og stoltheten er god. Den er ikke hoverende, selvtilfreds eller bedrevitende. Hun forsøker verken å markere sin posisjon i et smakshierarki eller å uttrykke en tilhørighet til en bestemt sosial gruppe. Hun vil bare ha det koselig.

Det er sjelden jeg unner meg en skikkelig luksusopplevelse, særlig i disse tider. Men nå skal jeg skeie ut. Jeg har bestemt meg for at den ene stueveggen skal forbli naken. En hvit nudistvegg skal jeg ha. Hvilket privilegium. Hvilken frihet!

I riktig gamle dager kledde man opp veggen omtrent på samme måte som man kledde opp kvinnekroppen. Se for deg en borgerlig stue i en klassisk Ibsen-oppsetning. Eller ta deg en tur til Folkemuseet. Hver kvadratcentimeter vegg måtte tildekkes av enten tapet, bilder, sjablonger eller møbler. Gjorde man ikke det, var man enten fattig eller svært åndelig. Eller begge deler.

Frykten for naken hud har mange navn. Frykten for naken vegg er først og fremst kjent som horror vacui. Synet av et stykke upåkledd vegg kunne frike ut noen hver. I mangel på distraherende dekor kunne man slumpe til å reflektere over eksistensielle spørsmål og kanskje til og med betvile Guds eksistens. Ergo: Smell opp blomstertapetet, landskapsbildene, bokhyllene og la oss fortsette å glemme dette vanskelige, skumle, horrible.

Siden ble vi kanskje litt overmodige. Vi skulle se horror vacui i hvitøyet. Plutselig skulle alle ha det hvitt, nakent. Vi kalte det minimalisme og trodde det var slik vi ville ha det. De fleste av oss tok feil. For med de helsparklede veggene, gardinløse vinduene og børstede stålmonstrene forsvant også all kosen. Og de av oss som ikke er arkitekter eller designere har jo ikke skolert seg vekk fra behovet for hjemmehygge.

Jeg synes det er fint at det kom en motreaksjon. Ikke fordi jeg tiltrekkes av morsomme stikkers, søte bambifigurer eller barokkmønstrede tapeter. Men fordi det er leit når man innreder slik man tror er er riktig uten å kryssforhøre seg selv om hva man selv liker. Eller trenger. Jeg tror mange av oss er på riktigere spor nå, selv om Bambi neppe overlever en sesong til.

Selv er jeg ikke redd for den hvite veggen. Jeg frykter ikke at den kan bringe meg nærmere sjelens mørkere lag eller lede meg ut i filosofiens irrganger. Den sjansen er jeg uansett villig til å ta.

Jeg er imidlertid sikker på at den kommer til å være hjemmets visuelle hvileskjær. Her skal blikket kunne vandre fritt, og ikke ledes verken hit eller dit. Ingen bilder skal styre tankene mine i noen bestemt retning, og ingen farger skal manipulere underbevisstheten min. Veggen skal bare være. Et ubeskrevet blad. Det er jeg som skal være stimulusen, ikke den.

Hva kan nå det føre til?

For eksempel lettere skrivekløe. Og et lite, men deilig streif av luksus.

Kjære gamle krok, du må ikke høre på det de sier om deg. Du er helt ok.

 Dette skulle jeg sagt til furua, hvis den kunne hørt meg. En lang, svett klem skulle den også fått. Men jeg er glad for at furua neppe har fått med seg alt det stygge som er blitt sagt om den.

Spør du en interiørinteressert om hva hun (for det er oftest en hun) aldri slipper over dørstokken sin, får du stort sett høre det samme: syrelutede furumøbler. Svaret kommer umiddelbart, og det kommer med et triumferende anslag. Vi erklærer at furumøbler er jævlige og fryder oss over å ha lagt furuhelvetet bak oss. Ved å demonisere furua viser vi at vi følger med i timen, og at vi har smaken i behold.

Hva var det vi tenkte på? spør vi, og deponerer gulnede, grovlemmede stoler og sofaer i kjellerstua. Eller på hytta, hvis vi er privilegerte. Siste stopp før dynga. For furua er nederst på rangstigen; langt der nede. Trampet på av både vinyl, skai og spon. I selskap med asbesten. Vi vil ikke ha noe med den å gjøre lenger.

Det er urettferdig. Og det er dumt.

For det er ingenting i veien med furua. Det var ikke dens skyld at bruken av materialet sammenfalt med en sidrumpa estetikk på 70- og 80-tallet, der hensynet til ergonomi og komfort overkjørte ethvert tilløp til eleganse. Riktignok er tresorten nokså myk, slik at furumøbler helst bør være litt grovskårne for å ikke knekke under deg. Men det betyr ikke at de må være trauste.

Heldigvis finnes det kjettere blant oss som hevder at furuhelvetet ikke eksisterer. Jeg tror det vil bli flere av oss som gjenoppdager hvor vakkert furu kan være. Se bare på hvordan årringene danner unike mønstre. Her kan de analytiske av oss telle vintre og somre, mens de mer kreative oppdager de snodigste vesner. Da jeg var liten hadde jeg en sinna, men ufarlig drage i taket.  Jeg tror på en snarlig gjenoppstandelse. Bare vent.

Mens furua har gått fra å være allestedsværende til å bli utskjelt har en ny skikkelse inntatt scenen. Se på eika! Den er over oss. Det selges knapt et nybygg uten eikeparkett, og eikemøbler florerer i møbelbutikkene. Ingenting galt i det. Eik er et fremragende material, den er hardere enn furua og gulner ikke på samme måte. Men det hjelper ikke. Om litt får vi nok av det også, og kommer til å se oss om etter noe annet. Jeg har ennå ikke hørt noen murre om eikehelvetet, men jeg tror det er like før.

Og når det stormer som verst skal jeg logge meg på igjen: Kjære gamle krok. Du må ikke høre på hva de sier om deg.