”Ikke få panikk nå, og for Guds skyld: Ikke fød. Regjeringskvartalet er sprengt, jeg har et lite kutt i hånden men er like hel. Jeg kommer ikke hjem på en stund.”

Hvor var du da vi ble angrepet av hat? Da én manns grenseløse ondskap snudde vår verden på hodet? Mannen min var på jobb hundre meter fra Regjeringskvartalet. Våre to barn og jeg var i lekeland mens vi ventet på at han skulle komme med toget og bli med oss på hytta.

Det var et absurd sted å være. Rundt meg lekte barn som om ingenting var skjedd, som om ikke deres verden var blitt rokket ved. Uvitende om at deres oppvekst i verdens tryggeste land snart skulle være preget for alltid. De ante ikke at bildet av en blond, ung mann skulle festes til hukommelsen som ondskapens ansikt, som deres Hitler eller Khomeini.

Ungdommene på Utøya var fortsatt lykkelige i sitt sommerparadis.

Jeg ringte svigermor og pappa, ba dem slå på nyhetssendinger og huske at vi var trygge. Jentene våre, 4 1/2 og snart 6 år, kom løpende: ”Vi skal ikke hente pappa likevel, det har skjedd noe i Oslo som gjør at han ikke kan komme i dag. Dere vet at når det skjer noe, må pappa lage avis så alle kan lese om det, ikke sant?”

De skjønner, og leker videre.

Men rundt oss begynner voksne stemmer å summe. Ord som ”bombe” og ”Oslo” slipper inn i barnesinnene. ”Kom bomben på pappa? Hva er en bombe? Er den større enn en voksen?”

I bilen på vei tilbake til hytta blir jeg sittende som lammet og høre nyhetsoppdateringene på radioen. Noe har skjedd på Utøya. Vi hører intervjuer med fortvilte foreldre som står ved en veisperring på Sollihøgda og ikke vet om barna deres lever. Foreldre som har kastet seg i bilen etter å ha hørt hysteriske skrik og skudd etterfulgt av tidenes verste stillhet.

Informasjonsstrømmen blir stadig avbrutt av spørsmål fra baksetet. ”Var det noen som ble død? Kjenner vi dem? Hva betyr skutt? Hva sier de nå?”

Det tetter seg til i halsen, og min åtte måneder gravide mage strammer seg i kynnere. Jeg husker min manns ord: ”Ikke få panikk, og for Guds skyld: Ikke fød!”. Jeg skrur av radioen. Mitt eget behov for informasjon må vike for barnas behov for beskyttelse. Resten av kvelden sitter jeg med mobiltelefonen klistret til hånden, og konstant tikkende meldinger fra journalistkolleger, Facebook og nettaviser.

Jentene sovner tett omslynget denne fredagskvelden i juli. Rundt seg har de hver sin herreskjorte: Pappas uvaskede. ”Det luktet ikke pappa av puten hans lenger. Når kommer pappa? Kom bomben på ham?”

Jeg forteller dem at det var en mann som sprengte bomben, og som skjøt folk etterpå. Forklarer dem at han var blitt syk i hodet fordi han hatet mennesker. At nå er han i fengsel, og kan ikke skade noen lenger. 6-åringen slår seg til ro med dette, hun finner trygghet i at han helt sikkert aldri slipper ut så lenge han lever. Men hun kan ikke forstå. ”Hvordan blir man så gal i hodet? Kan alle bli det? Kan vi?”

Hvordan skal vi forklare barna det vi ikke forstår? Hvor mye skal vi fortelle om det ufattelige som har skjedd? Barna mine vil ikke forstå terroristens begrunnelse for angrepet, de kjenne ikke ord som rase, innvandrer og flerkulturell. De bor på østkanten i Oslo og ser bare likheter, ikke forskjeller. En hijab er noe noen damer har og andre ikke, og hvorfor ikke det, det er jo ganske fint? Noen barn tåler ikke pølser, bare halal, men halalpølser er jo også godt. Og den nye gutten i barnehagen snakker ikke norsk, så da må vi lære ham det. Han er blitt SÅ flink, mamma!

Jeg tenker på barnas venner, på familiene deres som har rømt fra handlinger som den vi nå har opplevd. Jeg kjenner på frykten; for terror og hat, for samfunnet mine barn skal vokse opp i. Skal vi gå rundt og være redde nå? Og i så fall: hvem er vi om vi mener at vi skulle være forskånet for det? Hvem er vi som lar oss sjokkere over at akkurat VI er rammet? Jeg tenker på naboer fra krigsherjede land, hva har de rømt fra, hva har de med seg i bagasjen? Om ikke annet: kan angrepet 22. Juli bringe oss sammen? Idet jeg ransaker hodet for folk jeg kjenner som kan ha vært i skuddlinjen, slår det meg: denne frykten har folk kjent før, over hele verden. Angsten blir bare enda en ting vi har til felles.

Tilfeldigheter gjorde at mannen min ikke gikk over Einar Gerhardsens plass da det smalt. Han hadde sagt god helg og var på vei til å gå til t-banen, men ble stående og snakke med en kollega. Andre tilfeldigheter denne dagen svingte andre veien, og ble fatale. Jeg er både takknemlig og knust. Og fortsatt kvalm ved tanken på det som har skjedd.

Barna mine leker videre, men ikke som om ingenting har skjedd. Plutselig dukker de opp igjen, de vanskelige spørsmålene og kommentarene. Som når 4-åringen sier til sin søster: ”Du må være her, du må ikke gå fra meg. Hvis jeg er alene, tenker jeg bare på han mannen med bomben, og da blir jeg redd.” Hun sitter mer på fanget, gir lengre koser. Og vil helst sove helt, helt inntil kinnet mitt.

Men vi fikk pappaen vår hjem! Og han ble overøst med tegninger, blomster og kommentarer som ”Pappa, det var bra at bomben ikke kom på deg”. Det er til å grine av, og vi griner. For ofrene på Utøya og i Regjeringskvartalet. For deres pårørende. Jeg griner for barna mine, for frykten som gjør at de ikke lenger tør å gå opp i andre etasje alene uten å tenke på en gal mann med bomber og våpen.

Samtidig blir jeg fylt av håp, for én manns hat utløste et helt folks kjærlighet. Og 6-åringens ord er kanskje naive, men likevel kloke: ”Hvordan kunne han hate noen han ikke kjente? Jeg tror ikke han hadde noen venner. Det er viktig å være snille med hverandre så alle har venner.”  

Les også:

Slik støtter du foreldre som har mistet et barn

- La barna sørge på egne premisser

- De som ikke vil snakke, skal slippe

Tenkte bare jeg skulle tipse om at det er opphørssalg på den fiiine, lille nettbutikken Helenas rom. Her er det masse fint til barnerommet, og nå til ekstra gode priser. Kjøp til deg selv, eller lag et lite lager så du har til barnebursdager fremover. De kommer som perler på en snor utover våren og sommeren!

Butikken finner du på helenasrom.no.

Jeg er ikke helt ferdig med bambier ennå, og digger denne boksen som passer perfekt til en liten matbit, hårstæsj eller andre skatter.

Jeg synes våren lar vente på seg, men har ikke tenkt å vente med den. Gradestokken i Oslo krøp over nullen i dag, og jeg lar meg inspirere av gårsdagens herlige, fargerike fastelavnsris. Nå ser jeg fram til varmere tider! Og har laget en liten liste over ting som får våren inn i stua mens de brune brøytekantene tar sin salig gode tid med å smelte utenfor:

Med et av de herlig fargerike tapetene fra hollandske Pip collection, hadde vi spolt fremover til sommer på soverommet. Én vegg hadde vært nok på mitt lille rom, og er jeg ikke tøff nok, passer det helt supert på barnerommet også. Ca kr 550 for rull med ti meter på Favoritsaker.se.

Tips: Det finnes mange fargerike, fine "voksentapet" som passer minst like godt på barnerommet. Mens barnetapet fort blir barnslige, kan et mønster som dette fra PIP vare hele ungdomstida også. Kompletter med småmøbler i samme farge.

Voksduk er et must hjemme hos oss, og jeg liker de billige metervarene fra Stoff & Stil. Nå har de åpnet butikk i Oslo også (hurra!), og så snart jeg har tid, skal jeg innom og se på utvalget. Jeg har flere av de fargerike dukene med hvite prikker, og vet at det blir flere. Den limegrønne hadde vært herlig vårlig nå. Ulempen med disse er at de ikke kan vaskes i maskinen. Hadde jeg ikke vært så kjip (fordi jeg har oppdaget de nevnte 29,90-pr. meter-dukene) skulle jeg ha kjøpt en av danske Susanne Schjernings nydelige metervarer.

Vi har en ganske fersk vårtradisjon hjemme hos oss: Når snøen på trappen foran nærbutikken har smeltet, og solen varmer på vei hjem fra barnehagen, later vi som det er sommer: Vi spiser is på butikktrappen, og utsetter middagen til kvelds. Det er nok en stund til ennå, men i mellomtiden har jeg tenkt å lage min egen, sunne smoothieis til dessert. Så får det bare våge seg at den må nytes innendørs, eller med dyne over skuldrene hvis vi våger oss ut...

Sommerfugler er fiiine. Denne knaggene er herlig sommerlig, og passer like fint i gangen som på barnerommet. Mon tro barna hadde lært å henge fra seg om knaggene bare var fine nok? Kr 220 på Sodeign.no.

Så våren nå! Det er faktisk snart på tide. Bruk vinduskarmen til noe nyttig, og så sammen med barna. Tomater og sukkererter, for eksempel? Såpinner fra Ikea (kr 9) hjelper deg å  holde styr på hva du har sådd. Er du utålmodig, begynner du med karse på litt våt bomull. Høsteklar om få dager, og godt i salat og på brødskiven.

Ta barna med på vinterslang i hagen eller skogen, og klipp fine greiner (vær forsiktig med trærne!) som dere tar med inn. Greinene spirer mye tidligere inne, og dere får en forsmak på våren - helt gratis. Vil du tjuvstarte litt, har blomsterbutikker ferdigspirede pusekatter og barblomstrende greiner. Potter med perleblomster og andre løkblomster er også fine inne. Og så hjelper de på vårfølelsen. Litt.

Ok, det er fortsatt en stund til jul, men i magasinbransejn har vi tenkt jul siden september. Og dessuten er det ikke lenge til vi kan starte nedtellingen og forberedelsene! Og det er kanskje det aller koseligste med hele høytiden.

Foreldre & Barn har selvsagt laget et fargesprakende og morsomt juleverksted. Bildene er tatt, sidene er laget, og vi venter spent på å få julenummeret fra trykkeriet. Bladet er i salg først 29. november, men her får dere en liten smakebit fra forberedelsene:

Bea (5) var ikke med på selve verkstedet, men måtte i arbeid i forkant: Her maler hun plastdyr i dyp konsentrasjon. Dette barnearbeidet har en funksjon: Alle hobbyideene i vårt juleverksted skal være så enkle at barna kan gjøre dem selv. Bea og lillesøster Fie (3) er velvillige prøvekaniner for det meste!

Vil du se hva vi bruker de fargerike dyrene til, må du vente til julenummeret er i salg. I mellomtiden kan du se hva vi laget i fjor. Kanskje du finner årets julegaver her?

Søndagsmarked i Londons east end er blitt en tradisjon for meg. Nytt av året var de mange bodene med - hald deg fast - muffins! Mellom nye blondekjoler og vintagevesker dukket den ene muffinsboden opp etter den andre. Jeg falt for kakene til gutta i kooky bakes. De var herlig overdådige, og med vellykkede smakskombinasjoner. De har også innført begrepet muffintops - du kan nemlig velge om du vil kjøpe en hel muffin, eller bare toppen. For som de sier: Alle liker vel egentlig toppen best, det er der alt det gode er!

De doble muffinstoppene, med fyll i midten, er ypperlig for barn. De er også spesielt bra å ta med på tur, siden de har alt det gode, grisete inni seg. Lag dem gjerne så små og flate som mulig, hvis ikke kan det bli et stort prosjekt å gape over for en liten munn.

Disse heter Bounty Whoopie Pie, og smaker, som navnet tilsier, sjokolade og kokos. Du kan lage dem selv: Bak små sjokolademuffins, eller vanlige muffins som du deler i to. Lag lys smørkrem, bland inn kokos, og smør det mellom to lag sjokolademuffins. Dypp gjerne midten i kokos til slutt. Det smaker himmelsk...

Jeg er så heldig å ha overtatt en ferdigplantet hage. Det betyr at jeg ikke vet hva som dukker opp på busker og trær før det er der som en herlig overraskelse. Noe som igjen betyr at jeg kan høste frukt og bær som jeg ikke ville ha plantet selv.

Stikkelsbær, for eksempel. Kan man lage noe godt av dem, da? Spurte jeg slik man gjør i dag: På Facebook. Indignerte og ivrige svar rant inn. Ikke diss favorittbæra mine, liksom.

I helgen plukket flittige Fie (3) et dørslag fullt av røde og gule søte stikkelsbær. Noen gikk rett i munnen, de var jo så gode! Resten ble et, til min store overraskelse, fantastisk godt syltetøy.

Jeg hadde ingen oppskrift, så jeg fulgte den på pakken med syltesukker (sukker tilsatt tykningsmiddelet pektin). Den sa like mengder bær og sukker, ingen vann. I tillegg la jeg oppi en halv vaniljestang, fordi jeg syntes å huske at et av Facebooksvarene involverte vanilje.

Og det ble supergodt!

Ekstra bra smakte det i storesøsters bursdagskake: En klassisk bløtkake med stikkelsbærsyltetøy, banan, krem og ekstra hagebær på toppen. Mmmh...

Jeg har bukket under for prinsessepresset. Jeg klarte å holde det unna en stund ved å ty til Pippi, som jeg synes er et mye kulere forbilde for jentene mine, men i år ble det prinsessekake til bursdagen, gitt.

Pirat-Pippikaken fra i fjor. Foto: Morten Bendiksen

Før jentene mine har bursdag, blar de i kakebøker i ukesvis. Det er selvsagt min feil, siden koke- og spesielt kakebøkene er mange og lette tilgjengelig i heimen. De planlegger smak, farge og utseende, og jeg nikker til alt. Og ender med å lage en kombinasjon av ønskene.

I år endte vi på prinsessebryllupskake med sjokolade og rosa stæsj. Dels inspirert av en etasjekake i en liten bok som heter Festkaker (kjøpt på tilbud på Rafens), og dels av min kollega Jannes bursdagskaker.

Du finner fremgangsmåten (og hva jeg vil gjøre annerledes neste gang - man lærer så lenge man lever...) under bildet.

Jeg har brukt to poser sjokoladekake i langpanne fra Toro (hurra for alle snarveier!). Den ene bakte jeg i langpanne (de to øverste lagene ble skåret ut herfra, resten av kaken skar jeg i biter på vanlig langpannevis). Den andre posen fordelte jeg på en stor, rund springform og åtte muffinsformer.

(Neste gang vil jeg bruke en stor amerikansk muffinsform til det øverste laget - tror det vil fungere bedre.)

De to nederste lagene har jeg dekket med mørk sjokoladeglasur (smeltet margarin, kaffe, kakao og melis - som på Toro-pakken). Det nederste har fått rosa marsipanlokk, det midterste blomsterformet kakepynt. Marsipanroser er også fint. Det øverste laget har jeg dekket med rosa melisglasur med jordbærsmak, som nå finnes i de fleste matbutikker. Og helt på toppen, der troner en prinsessekrone fra Sprell. Den skal bursdagsbarnet få på hodet når hun har blåst ut lysene!

Pastellnonstopen på kakefatet er et velkjent mammatriks: De skjuler stygge overganger mellom marsipan og sjokoladeglasur. Helt til barna får øye på dem og spiser alle, altså. 

Jeg har lenge jaktet på den perfekte oppskrift på sunne matpakkemuffins. Små munnfuller jeg med god samvittighet kan sende med barna i matpakken, fordi jeg vet at de fyller magen med annet enn sukker og tom energi ( som disse bursdagsmuffinsene). Men enten smaker de ikke som muffins i det hele tatt, eller så smaker de bare sunt (les: ikke veldig godt). Gleden var derfor stor da min gode nabo og muffinsbaker Claire tipset meg om denne oppskriften på amerikanske Allrecipies.com. Muffinsene er fullpakket med fiber i form av kruskakli, og metter derfor godt. Men jeg syntes de var så søte at jeg like gjerne kunne ha servert dem som kakemuffins. Jeg er heller ikke så glad i rosiner i bakverk, som denne oppskriften tilsa. Men gode var de, og første ladning var fort oppspist med god hjelp av nabolagets barn (et viktig suksesskriterie!)

Neste dag testet jeg oppskriften på nytt. Denne gang halverte jeg sukkermengden, og droppet vaniljesukker og rosiner. I stedet brukte jeg kanel, valnøtter og en raspet gulrot. Resultatet var bra, faktisk bedre enn originalen, spør du meg. Og barna, de kom hjem fra barnehagen med tom matboks. Prøv selv! Du finner oppskriften under bildet.

Jeg laget minimuffins i silikonformer. De kan brukes gang på gang, og slipper kaken lett. Ta gjerne bort silikonformen før du fryser muffinsene.

Foto: Morten Bendiksen 

Oppskriften gir ca. 16 muffins av vanlig størrelse, eller 40 minimuffins

4 dl kruskakli

2,5 dl kefir

1 dl olje (mais eller soya)

1 egg

0,5 dl brunt sukker

125 g hvetemel

1 ts bakepulver

1 ts natron

0,5 ts salt

1 ts kanel

1 revet gulrot

1 håndfull grovhakkede valnøtter

Sett ovnen på 190 grader.

Bland kruskakli og kefir, la det stå og svelle i ti minutter. I mellomtiden rører du sammen olje, egg og sukker. Bland det tørre. Rør sammen kliblandingen og det våte. Tilsett melblandingen, og rør til alt er akkurat blandet (rører du muffins for lenge, kan de bli seige og fulle av luftbobler). Vend inn revet gulrot og hakkede valnøtter (jeg hakker dem ikke, bare brekker dem grovt. Det går fortere, og så liker jeg store, knasende biter).

Stek midt i ovnen i 15-20 minutter.

Tips:

Får du tak i små minimuffinsformer, er de en passelig munnfull som dessert i matboksen.

4-åringen hadde vært på tidenes utflukt med barnehagen. Hun hadde gledet seg lenge, for de skal reise med to busser og tog for å komme ut i skogen. Det er stas for et bybarn som vanligvis går hundre meter på asfalt for å komme i barnehagen.
Jeg var spent på rapport; de pleier å være utfyllende. I stedet ble jeg bare skuffet på hennes vegne. Etter en dag fylt av opplevelser, var det nemlig én episode som hadde brent seg fast i minnet hennes. Den oppsummeres slik:
– Man kan ikke prate på bussen. Da blir de gamle så veldig, veldig slitne!
Det krever ikke stor fantasi å skjønne hva som skjedde på bussturen hjem: Barna hadde snakket, sprudlet over av opplevelsene fra skogen. De var glade og fulle av nye inntrykk. Og dette har forstyrret stillheten til gretne, gamle gubber.
Gjennom oppveksten er vi blitt innprentet at vi skal ha respekt for de eldre. Jeg synes det er et fint utgangspunkt. Men hva med respekten for andre aldersgrupper? For barn, for frustrerte tenåringer og for oss som bare er halvgamle? Er det bare de eldre som fortjener vår respekt? Betyr det å ha respekt for eldre at vi skal liste oss på tå av frykt for å tråkke noen på tærne?
Jeg ble i dårlig humør av rapporten fra barnehagens busstur. Det kan ha murret i bakhodet da jeg senere møtte på en riktig nok yngre, men likevel gretten, gammel gubbe: Han som havnet bak oss i kassekøen da 3-åringen handlet inn til bursdagsselskap. Hun hadde fylt den lille handlevognen med åtte pølser, fire juice og kakepynt. Én etter én la hun varene opp på båndet. Mannen bak hadde ikke tid til å vente: Han la frossenmiddagen sin på båndet midt i strømmen av hennes bursdagsmat.
– Unnskyld, jeg tror ikke hun er ferdig enda, dristet jeg meg til å påpeke.
Han mumlet noe tilbake om at han ikke hadde hele dagen, og at nå måtte det gå fortere her.
Brått slo det meg: Av alle de gangene jeg har stått bak et eldre menneske som har brukt vinter og vår på å telle småmyntene sine, har det ikke forekommet at noen er blitt ufine. Denne gangen var det et lite barn, og da er det liksom rett fram? Jeg innrømmer at jeg var spydig, men det veltet bare ut av meg:
– Eventuelt kan du velge å stå i den andre køen, der det IKKE er en 3-åring på handletur. Velger du å stå her, kan det nemlig hende at barnet sinker deg. Så fryktelig det enn måtte være.
Han svarte ikke, men han ble stående. Og da han gikk, smilte han til 3-åringen som stolt fylte pølser og kakepynt i posen sin. Gretne, gamle gubber kommer i flere aldre, og av begge kjønn. Mannen i butikken har sannsynligvis oppfattet meg som en.
Hvis den oppvoksende slekt ender med å mangle respekt for andre mennesker – deriblant eldre – er det ikke sikkert vi kan skylde på dårlig oppdragelse alene. Det holder nemlig ikke å lære folkeskikk i teorien hjemme. Vi forlanger mye av små mennesker hvis vi mener at de skal møte oss med respekt, mens de får sure blikk tilbake.
Alle vi som møter barn i hverdagen, egne eller andres, er med på å forme hvordan de skal bli som mennesker. Vi bestemmer selv hvordan vi møter barn: Som noen de vil velge å respektere, eller som gretne, gamle gubber.

Denne teksten var første gang publisert i Foreldre & Barn nr 6 2010.

Jobben min ække så verst. Her om dagen, for eksempel, var jeg hjemme og bakte muffins hele dagen. Resultatet ser du i saken Slik blir du barnas bursdagshelt. Den kunne like gjerne ha hett Slik ble jeg barnas hverdagshelt. For når mor lager muffins på jobb, drypper det litt på barna også. Og selv om de først blir sinte (åååå, det er så dårlig gjort at du alltid baker til jobben!), er tonen fort en annen så snart bildene er tatt. Da får jentene mine spise restene, og jeg blir plutselig den snilleste mammaen i hele verden. Som riktignok sliter med sukkerhøye barn resten av dagen, men pytt. I morgen får vi kompensere med gulrøtter og knekkebrød.

Jeg har tidligere avslørt at jeg er på muffinskjøret. Jeg er mindre opptatt av bil, men det var før jeg oppdaget denne muffinbilen, eller Cupcakecar.

Om den er særlig praktisk, skal jeg ikke si noe om. Men jeg regner med at jeg hadde vakt oppsikt hvis jeg ankom barnehagen i denne. Kanskje noe for deg som alltid har drømt om å hoppe ut av en gigakake som festens overraskelse? 

Prisen er 25 000 dollar, i underkant av 150 000 kroner. Litt dyrt for en kake, men ikke avskrekkende for en bil. Så spørs det jo også om du hadde fått myndighetene med på at dette er et gyldig fremkomstmiddel. Farten blir nok heller ikke noe å skryte av, EL-bilen er utstyrt med et 24-volts motor.

Herligheten er selvsagt amerikansk, se mer på luksussenteret Neiman Marcus' hjemmeside.

Det første ordet jeg sa som barn, var kake. Den første setninger var "Klarer meg sjøl". Kanskje ikke så rart at jeg har fått en datter som helst ikke skal læres noe - hun vil finne ut av det selv. Det har ført til litt snodige situasjoner, som da hun kom hjem fra barnehagen en dag og proklamerte at "jeg har slutta med bleie". Og det hadde hun. På samme måte kom hun hjem og hadde lært seg selv å lese (bokstaver altså, ikke hele ord - hun var tross alt såvidt fylt fire).

Og i fjor sommer, noen uker før fireårsdagen, kastet hun støttehjulene. Og vi som ikke visste at hun kunne sykle.

Likevel tror jeg at vi, helt uvitende, hadde dumpet over oppskriften. Beas første sykkel var nemlig en løpesykkel, eller balansesykkel om du vil. En sykkel som så helt ut som andre sykler, bortsett fra én ting: Den manglet pedaler. Beas sykkel var en gave kjøpt i Tyskland, der det ifølge den tyske giveren er langt mer vanlig med slike balansesykler enn med støttehjul. Bea var bare delfornøyd. Sykkelens mangler ble etterhvert åpenbare for henne, og hun kasserte den med beskjeden: "Den har jo ingen hjul!"

Løsningen fant hun selv: Hun forelsket seg i en billig tohjuling med støttehjul på Smart Club, og fikk lov til å bruke sparepengene sine på den. Ganske snart vekslet hun mellom sykkel med støttehjul, og balansesykkel uten pedaler. På den måten lærte hun seg tråkketeknikken, samtidig som hun fikk god balanse på to hjul.

Et par uker etter, hørte vi henne over hekken: "Se, jeg kan jo sykle!" 4-åringen hadde klatret opp på naboens altfor store sykkel uten støttehjul. Og hun syklet som om hun aldri hadde gjort annet.

Hittil har alt altså skjedd på slump. Men jeg tror også at vi voksne har gjort én ting riktig, og det helt bevisst: Vi har ikke byttet ut den første sykkelen, selv om den nå er litt liten. Selv om Bea nå er snart 5 år, og ifølge skjemaet skulle ha hatt en sykkel med 16" ramme, sykler hun fortsatt på sin første med 12". Jeg mener hun trenger litt mer trening før hun er så trygg på to hjul at hun klarer å følge med på andre ting enn syklingen - som trafikkbildet (og da mener jeg andre gående og syklende - jeg sender henne ikke ut i trafikken).

Men jeg vet hva hun ønsker seg til bursdagen i august - og da er kanskje tiden inne.

Jeg elsker muffins.  Etter at jeg fikk muffinsstativ, har jeg omtrent ikke bakt én stor kake igjen. Og hvorfor skulle jeg det? Muffins kommer i perfekt porsjonsstørrelse, kan varieres i det uendelige, og ser like bra ut dagen etter - i motsetning til en kvart kake på fat.

Sjokolademuffins med lys sjokoladesmørkrem er blitt en favoritt, både i barnebursdag, som fredagskake på jobb og nå sist: som dåpskake.

Jeg er ærlig talt mer opptatt av pynten enn innholdet, og liker å ta snarveier. Derfor tar jeg gjerne utgangspunkt i en ferdigpose med kakemix. Til sjokolademuffins bruker jeg Toro langpannemix, da får jeg mange nok muffins til å fylle hele stativet (som tar 23 stk – det er vanligvis dobbel oppskrift)

Det finnes mange måter å lage lys sjokoladekrem på, men den letteste (med færrest ingredienser) fant jeg i Aftenposten. Den er så enkel og så god at jeg ikke har gjort en eneste endring – bortsett fra å av og til bruke litt ekstra kakao. Pynten er det vanligvis jentene mine på 3 og 4 år som står for – da blir det herlig maksimalistisk! Bruker de non stop, blir det vanligvis ikke så mye igjen til kakene. Derfor fyller jeg heller ofte små skåler med forskjellig kakepynt, og lar dem pøse på med en skje. Det ser fantastisk ut!

Her er andre halvfabrikatfavoritter:

Bløtkakemuffins: Lys muffinmix, pyntet med pisket krem og et friskt jordbær. Herlig sommerlig!

Blåbærmuffins: Lys muffinmix tilsatt frosne blåbær (før steking, altså). Frisk og godt. (Av en eller annen grunn føles disse litt sunne. Det er de selvsagt ikke – bortsett fra at blåbærene bidrar med antioksidanter)

Gulrotmuffins: Gulrotkakemix med tjukk og mektig ostekrem og et dryss av appelsinstrøssel. Mmmhh…

Smilemuffins: Sjokolademuffins med en Smil-sjokolade gjemt inni. Du blir litt glad når du finner smilet!

Tips meg gjerne om andre lettvinte løsninger! Av og til gjør juks og fanteri livet lettere...