Leggetid. På overtid. En kortkort bok er lest i turbofart. Sånn! Nå må du sove, det er sent. Natta. Pappa elsker deg. Punktum finale. Sånn er det med den saken.

På tur opp fra sengekanten holder 4-åringen meg igjen.

- Pappa, du må sitte litt til.

- Nei, nå skal du sove. Det er sent.

- Du må ikke gå fra meg!

Åjasså, tar du den, tenker jeg. Vel, du prøver deg på feil pappa. Her har jeg nemlig alt mitt på det tørre, tror jeg. Så derfor, eplekjekt:

- Nei, pappa skal selvfølgelig ikke gå fra deg, kan du skjønne. Det kommer jeg aldri til å gjøre. Jeg setter meg bare ut i stua og ser på nyhetene (som begynner nå, kan vi bli ferdige her?)

- Men du må ikke gå fra meg!

Skal du ha det  med teskje? Vi prøver igjen.

- Men hør, lille venn. Har pappa gått fra deg noen gang, kanskje?

- JA!

Svaret kommer kontant og anklagende. OK, hva er det jeg har oversett her?

- Nei, vet du hva. Jeg har da aldri gått fra deg, har jeg vel...

- Jo, den gangen vi skulle hente Mina på skolen, og du gikk på den andre siden av huset, og så fant jeg deg ikke, og så... (hikst, hulk, tut, tåre)

Jeg blir taus. Snurpemunn.Ja, selvfølgelig. Jeg husker den gangen. Jeg hadde hentet jenta i barnehagen, og vi skulle møte storesøster som vi visste kom fra skolen akkurat da. Og på tull, fordi vi tullet og tøyset,  bestemte vi oss for at vi skulle gå på hver vår side av huset og møtes ved den andre enden. I utgangspunktet en fullstendig ufarlig manøver i helt trygge, bilfrie omgivelser.

Men så ble hun opphengt i noe. Så da jeg hadde kommet fram til avtalt møtested, var hun ikke der. Jeg snudde for å gå tilbake og se etter henne på den andre siden, men da hadde hun kommet fram til stedet vi skulle møtes, uten at jeg var der, og hun gikk tilbake - ute av seg, i panikk, oppløst, fordi hun opplevde at JEG HADDE GÅTT FRA HENNE!

Og dette, mine damer og herrer, er omtrent halvannet år siden! Og hun er 4 og et halvt i dag. Hvor mye annet husker hun egentlig fra hun var 3? Ikke mye, kanskje, bortsett fra dette ene: Pappa gikk fra henne!

- Ja, vennen. Jeg husker det der. Det var veldig leit. Men pappa gikk jo ikke fra deg på ordentlig. Vi bare kom bort fra hverandre, og så begynte jeg å lete etter deg. Og etter bare et minutt, kanskje to, fant jeg deg igjen. Og så løftet jeg deg opp og trøstet deg. Så gikk vi og møtte storesøster som kom fra skolen. Husker du det?

Hun snufser, tørker en tåre og nikker. Ja, dette husker hun. Like godt som meg.

Så jeg blir sittende litt hos henne. Nyheter går jo ingen steder, det kommer alltids noen nye. For eksempel om de tre barna som ble forlatt av mora si i jula, fordi hun hadde ett eller annet fore utenlands. Den eldste er 11 år. Da det ble slått alarm, hadde barna vært alene i det iskalde huset i tre dager. De holdt seg under dyna og vekslet på å ta varme bad for å holde varmen. Det er hjerteskjærende.

Når jeg sitter på sengekanten, tenker jeg på hvilket inntrykk det gjorde på mitt barn at pappa var ute av syne et par minutter. I hennes virkelighet glapp tryggheten et lite øyeblikk. I min voksne, rasjonelle virkelighet ble det aldri farlig på ordentlig, men hvor ille er det ikke når barn faktisk blir forlatt. På ordentlig. I virkeligheten.

For meg ble det en påminnelse om hvor sårbare barna er. Og hvor viktig det er at vi har et skikkelig barnevern som kan gripe inn når det blir alvor.

Det er lenge siden jeg har sett så mye forventning, takknemlighet og glede stråle i et barneansikt. Nei, vi snakker ikke om nye ski på gamledagers julaften, men om ervervelsen av vår tids store frihetsikon: Egen mobiltelefon.

Hun er ennå ikke 8, men i samråd med venninners foreldre etc. fant vi ut at tiden er inne og moden: Jenta må ha sin egen telefon.

Så vi dro i mobiltelefonbutikken, hele familien. For å markere det høytdelige og nærmest seremonielle i dette viktige overgangsritet fra lite til stort barn, spiste vi middag på kafé og gikk i lekebutikken for at lillestøster også skulle få noe nytt. Et sett med My little pony-figurer.

Storesøster var forbløffende klar på hvilken telefon hun ville ha. En enkel skyvekonstruksjon fra Samsung, grå og hvit, fornuftig og lettmanøvrert. En kompis har visst maken. Og mens far med alvorlig kjennermine forsikret seg om samtalekvalitet, batterikapasitet og abonnementets sperrer mot uforutsette teletorgregninger fra De nederlandske antiller, sto jenta og småhoppet av begeistring. Endelig. Endelig. Endelig!

Det kunne kanskje minne om den gangen jeg selv fikk moped, eller da jeg tok lappen. Som gutt på bygda var dette uforglemmelige milepæler på veien mot frihet og selvstendighet.

Men der mine store frihetsøyeblikk handlet om fysisk mobilitet, handler hennes om kommunikasjon. Det er interessant, og illustrerer kanskje den viktigste forskjellen på hennes oppvekst og min. Det neste blir vel at hun vil ha egen pc. Ikke for å spille, primært, eller gjøre lekser, sekundert, men for å kommunisere.

Slik er det blitt, og jeg er aldeles ikke sikker på at det går gærne veien. Egen mobiltelefon er rett og slett noe et moderne barn trenger for å være et kommuniserende menneske i den virkeligheten vi lever.

Da jeg selv var barn, hadde hver husstand sin telefon. Barna brukte husstandstelefonen for å ringe til hverandre. I dag er telefonene individualisert. Det finnes ikke lenger så mange husstandstelefoner. Å nekte barn egen mobiltelefon, blir litt som om pappa skulle nektet meg å bruke fasttelefonen for å ringe kompisene mine.

Med Samsungen i en snor rundt halsen spradet datteren ut fra kjøpesenteret. Nå skulle det ringes! Til besteforeldre og venner. Til pappa og mamma. Numre skulle lagres. Og etter hvert tikket gratulasjons-sms-ene inn, fra farmor, for eksempel, som ønsket "til lykke med din aller første telefon". Det minnet om festtelegram på selveste konfirmasjonsdagen.

Jeg husker første gang jeg disponerte mobiltelefon. Det var i min første journalistjobb, og som helgevakt i lokalavisa hadde jeg ansvar for redaksjonens vakttelefon. Et beist på flere kilo med magnetantenne til å sette på taket, omtrent som blålyset på den sivile, amerikanske politibilen til selveste Kojak.

Jeg var så stolt at jeg kjørte ned hovedgata med røret til øret, uten at jeg egentlig snakket med noen. Og folk snudde seg i beundring, innbilte jeg meg.

Tenk om noen hadde fortalt meg den gangen at om noenogtjue år vil småjenter på knapt 8 fly rundt med telefoner på størrelse med en tipakning prince mild?

Teknologi, utbredelse og størrelse er selvsagt en påfallende påminnelse om tiden som er gått, men den viktigste forskjellen er likevel denne:

Mens telefonen den gangen ga meg eksklusivitet og en opplevelse av å skille meg ut, er den i dag nøkkelen til fellesskapet.

Nå blir det spennende å se når lillesøster, som i dag er 4, må ha egen telefon. Mitt stalltips er at hun ikke må vente like lenge som storesøster.

Hvor kort er det egentlig fra Tøyensenteret til Plata?

Det var den morgenen jeg våknet med et sjokk:

- Pappa, jeg vil gå alene til Tøyensenteret i dag! Etter SFO.

- Hehe, den var god...

- Nei, det er sant. Vi skal til -nille og kjøpe klistremerker. De andre får lov. Får jeg?

Det synker inn at 7-, snart 8-åringen ikke tuller. Tre av klassevenninnene har avtalt en ekspedisjon til -nille på Tøyensenteret for å kjøpe klistremerker, og datteren min vil veldig gjerne være med. Hvis hun får lov.

Min første reaksjon kommer som en ureflektert refleks rett fra ryggmargen: Nei, nei og atter nei! Jeg tror du er sprø!

Tøyensenteret er for det første langt hjemmefra når man bor på trygge, oversiktlige Jordal, midt mellom de gentrifiserte urbanistparadisene Kampen og Vålerenga i bydel Gamle Oslo. Man må blant annet krysse Kjølberggata hvor det er nokså mye trafikk.

Dessuten er Tøyensenteret et dritskummelt sted. Fullt av tungt rusa folk, udetonerte psykiatribomber, illegale innvandrere og sure minstepensjonister. Fra Tøyensenteret går det ei usynlig sosial sklie rett ned i ei kraftig rusegrav utenfor Oslo City, før den fortsetter friksjonsløst og forførerisk rett til Plata.

Jeg nevner ingenting av dette for datteren, bortsett fra det med trafikken i Kjølberggata og avstanden til Jordal. Begge deler burde være gode nok argumenter for å få en snart 8-åring på bedre tanker. Særlig...

Som vanlig er det barnets mor som må representere den rene fornuft når patriarken mister hodet. Hun hvisker så høyt at minstepensjonistene på Tøyensenteret sikkert kan få det med seg de også, hvis de bare skrur høreapparatene sine på fullt.

- Det kan ikke være slik at hun er den eneste som ikke får lov til ting, bare fordi hun har en overengstelig far!

Sant og rett.

- Og dessuten er det slik at flere av klassekameratene faktisk bor like ved Tøyensenteret. De går den veien hver dag. Du kan ikke nekte henne adgang til venninnenes hjemmemiljø bare fordi du er hysterisk.

Kloke ord.

- Dessuten er de aller, aller fleste på Tøyensenteret er helt vanlige, skikkelige folk. Og selv om det nok finnes mange der som sliter i livet, skal man være svært, svært forsiktig med å tenke at de av den grunn utgjør noen trussel for andre enn seg selv.

Sånn er det, jeg vet jo det. 

Så kan jeg røpe at det gikk helt fint. Selvsagt gjorde det det. Jentene kjøpte sine klistremerker og gikk hjem igjen. Pent over veien på grønn mann. Ingenting skummelt skjedde. Da datteren kom hjem, var hun litt mindre liten enn da hun dro. Hun vokste rett og slett på turen.

Kanskje vokste jeg litt selv også.

Jeg vokste såpass at når jeg i dag leser på foreldre.no at verden ikke er så farlig som foreldre er fristet til å tro, så innser jeg at dette faktisk gjelder meg.

Jeg må ta meg sammen, så jeg ikke overbeskytter barna fordi jeg egentlig forsøker å beskytte meg selv fra irrasjonell engstelse.

Hvis jeg stadig går rundt og viser - eller forsøker å skjule - at jeg er redd for ting, risikerer jeg å overføre den samme redselen til barna - som når foreldre med flyskrekk maser og messer fra take-off til landing om hvor trygt det er å fly og at "det er ikke farlig, skjønner du".

Så skal vi selvsagt ta nødvendige forholdsregler og lære barna å passe på seg selv, på fornuftig vis.

Enten vi tenker over det eller ikke, handler det hver eneste dag om å finne det riktige skjæringspunktet mellom risiko og livsutfoldelse. Vi tar med barna i bil, selv om vi kan komme til å krasje. Vi drar på badeferie, selv om det kan komme en ny tsunami. Vi lar barna leke barbeint i gresset, enda det kan finnes flått der.

Og vi lar en 7-, snart 8-åring gå med venninnene til Tøyensenteret for å kjøpe klistremerker på -nille, selv om Tøyensenteret er et dritskummelt sted. For far.

- Pappa! Jeg vil ikke dø!

Erklærer jenta på 4.

Setningen kommer opp fra badekaret som en kalddusj. OK, det er tid for Den Gode Samtalen, tenker jeg, og setter meg på krakken ved siden av karet.

- Jeg skjønner det. Jeg vil heller ikke dø, sier jeg så tv-pastor-laidback jeg bare klarer.

- Skal du dø, pappa?

- Ja, en gang skal jeg nok det. Men jeg håper jo at det er lenge til. Og at det er enda lenger til du skal dø. Alle skal dø, sånn må det være.

- Jeg kjenner ingen som er død.

- Jo, det gjør du. Husker du ikke at vi var i begravelsen til Bestemor i sommer. Bestemor er død. Vi var i kirken. Det var en prest der, og onkel spilte piano. Og pappa leste fra en bok. Så fulgte vi kista med kroppen til Bestemor ut og la den i graven hvor hun skal ligge. Og du holdt Farmor og Farfar i hånden. Det var mange blomster på kista, husker du det?

- Ja, det husker jeg. Bestemor er død fordi hun fikk en sprøyte.

- Hæ!? Nei, da har du misforstått. Bestemor døde fordi hun var veldig gammel og syk. Den siste tiden hadde hun mye vondt, og jeg tror det var godt for henne å dø. Da får hun hvile uten at det gjør vondt mer. Jeg tror mange synes det er godt å få dø når de har levd veldig lenge og er slitne.

- Når man er død, kan man ikke drikke og ikke spise.

- Det er riktig. For kroppen...

- Og så får man rosa ører.

- Rosa...?

- Jeg vil ha store, rosa ører når jeg dør.

- Okei.

- Tulla. Skal vi snakke om noe annet?

Det hender i blant at jeg ser foreldre rynke foraktelig på nesen over Pokémon og andre japanskfødte diller som ungene samler på.

Før, mens jeg ennå vandret i en skyggedal av politisk og barnekulturell korrekthet, tenkte jeg også slik. Men nå har jeg sett lyset og latt meg omvende av hvordan disse kortene fungerer for dattera mi og hennes venner.

Her er det glade budskap, mitt Pokémon-evangelium - i punkter:

* Pokémon-kort, og tilsvarende typer samlekort, er en glimrende og alltid vellykket bursdagspresang til barn som ellers har alt. Det flotte med ting man samler på, er at det ikke gjør noe om man har det fra før. Tvert om - jo flere, desto bedre. Det er dessuten en presang som tar lite plass på mottagerens barnerom.

* Pokémon-kort og andre samlekort, fungerer som en slags valuta i barneverdenen. Kortene har sin tilmålte verdi og brukes som byttemiddel mellom ungene. Omtrent slik vi voksne bruker penger. På den måten lærer ungene masse om økonomi, ikke minst hvordan tilsynelatende verdiløse papirlapper - eller plastikkbiter - kan være bærere av verdier selv om de i seg selv er uten både verdi og funksjon. Hva et kort er verdt, er gjenstand for forhandlinger, tilbud og etterspørsel.

* Pokémon representerer et grenseløst og flytende univers uten tydelige grenser, start- og sluttpunkter. Skillet mellom godt og ondt er ikke alltid opplagt, og persongalleriet er bortimot ubegrenset. Omtrent som livet selv, med andre ord. Å skape orden i Pokémon-universet gir ungene verdifull trening i abstrakt tenkning og å forholde seg til en verden som blir stadig mer foranderlig, grenseløs og uoversiktlig.

* Pokémon springer ut av av en østlig, alternativ estetikk som utfordrer vårt eget form- og symbolspråk. Når ungene går inn i denne verdenen, utvider de sitt eget estetiske repertoar.

* Selv om det finnes offisielle måter å spille med Pokémon-kort, er det likevel slik at barna i stor grad bruker dem på egne premisser for å skape sine egne spill, egne regler og egne fortellinger. Med andre ord: De setter fantasien i sving, snarere enn å begrense den.

Så derfor: Jeg synes ikke foreldre bør grine på besserwissernesa av barnas Pokémon-begeistring. Bla heller opp og gi ungene en pakke eller to til helgen.

Mye mer spennende enn de triste fotballkortene vi i foreldregenerasjonen måtte ta til takke med da vi var små.

Halleluja?

Amen!

Kona og jeg er i gang med sø­keprosessen som forhå­pentligvis fø­rer til at vi en dag kan hente vårt tredje adoptivbarn. Vi snakker om en omstendelig, byrå­kratisk papirmølle som trolig skal kverne i flere år.

Så hvorfor kan vi ikke i stedet bare ta en svipptur til Haiti og hente en unge som nettopp har mistet foreldrene sine i jordskjelvruinene?

Det finnes jo mange tusen slike barn. Det hele kan være unnagjort på en ukes tid, og alle er happy.

Kanskje var det slik de tenkte, de amerikanske misjonæ­rene som ble stoppet på grensa til Den dominikanske republikk med bussen full av unger. Ideen skal ha vært å redde angivelig foreldrelø­se barn ut fra Haiti til fordel for velstå­ende, kristenkonservative adoptivforeldre i USA. Hva kan vel være mer edelt enn å frelse barn fra en av vår tids verste humanitæ­re katastrofer, i den hensikt å gi dem en ny start med søndagsskole og nybakt eplepai?

Men det er ikke alltid nok å være velmenende. For det første tok misjonæ­rene nokså lett på researchen; de 33 barna er slett ikke foreldrelø­se. For det andre hoppet de suverent over regelverket som skal sikre legitimitet til en seriøs adopsjonsprosess.

Det er lett å ta avstand fra disse misjonæ­rene. Men det er ikke alltid så lett å se hva som skal til for å manøvrere prinsipielt rett, særlig ikke når barn med akutte, udekte omsorgsbehov mø­ter den gode viljen.

Når kona og jeg skal i gang med vår tredje adopsjon, er det mange rundt oss som er oppriktig forbløffet over at det virkelig skal være nødvendig med en ny godkjenningsprosess som er like omfattende som de to foregå­ende.

Da bruker jeg å si at jeg er veldig glad for at myndighetene både i Norge og i barnas opprinnelsesland foretar en selvstendig og fullverdig vurdering for hvert eneste barn. Det skal ikke gis søskenmoderasjon på saksbehandlingen for lettvinthets skyld.

En adopsjonsprosess handler ikke om å yte service for et norsk, veletablert ektepar, men om å ta vare på rettighetene til et barn som eventuelt skal sendes til en ny fremtid blant fremmede på den andre siden av kloden.

Men det må da være bedre for et fattig, foreldreløst barn fra et u-land å få nye foreldre i et i-land? tenker mange. Ja, ofte vil det være slik. Men vi kan ikke ta lettere på kravene bare fordi de fleste alternativene vil fortone seg som en forbedring.

Tvert imot. Er det noen som virkelig trenger et godt system som forsvarer rettssikkerheten på det mest prinsipielle, er det nettopp fattige, foreldrelø­se barn.

Uten en solid prosess lurer menneskehandelen rett rundt hjørnet, og vi risikerer å havne i dårlig selskap med virkelighetsfjerne misjonæ­rer uten dømmekraft.

flere år. Så hvorfor kan vi ikke i stedet bare ta en svipptur til Haiti og hente en unge som nettopp har mistet foreldrene sine i jordskjelvruinene?

Jeg skjønner rett og slett ikke hvordan pendlere, villaeiere, alenemødre eller alenefedre klarer å få livet og hverdagen til å gå rundt.

Selv lever jeg verdens enkleste liv. Rettere sagt: Jeg lever så enkelt det er mulig å leve med full jobb og to barn. Hør bare:

Jeg har en kone som jeg deler på oppgavene med. Hun er også i full jobb, men vi gjør så godt vi kan. Antagelig kan hun enda litt bedre enn jeg.

Vi bor i en leilighet som sparer oss for alt ytre vedlikehold. Vi har en liten balkong som gjør seg best med et par planter om sommeren, men ellers besørges alt det praktiske av en trivelig og flink vaktmester. Plenklipp, snømåking, klipping av hekker og skifting av takrenner er oppgaver som bare blir gjort. Poff!

Barnehagen til yngstejenta befinner seg i samme bygning som den vi bor i. Vi går ned en trapp, ut en dør, ti meter over plassen og inn neste dør - så er minstejenta levert.

Skolen til eldstejenta befinner seg 400 bilfrie meter unna. Vi må bare gjennom en liten park, så er vi der.

Når jeg skal på jobben, hopper jeg på t-banen og er framme på tjue minutter, sånn cirka. Kona har omtrent samme reisevei.

Butikken vi handler det meste av dagligvarer i, befinner seg 70 meter ned i gata. Den er åpen til klokka 23 hver kveld, unntatt søndag. Vi har ofte spøkt med at vi egentlig ikke trenger kjøleskap.

De fleste av barnas lekekamerater bor to paradishopp unna.

Alt i alt: Enklere enn dette blir det ikke.

Likevel er jeg dødssliten. Ikke minst nå, når det er fredag kveld og jeg puster ut etter uka.

Og jeg tenker, som så mange ganger før: Ta vekk én eneste av de dyrebare lettvinthetene - og hverdagen går på snørra.

Gi meg en barnehage på andre siden av byen, og jeg er ute å kjøre.

Gi meg en time eller to reisevei til jobben, og alt rakner.

Legg ned Kiwi'n, og ungene går sultne til sengs.

Gi meg et par-tre unger til, og jeg går i frø.

Gi meg en hage og fasade å vedlikeholde, og jeg får hjerteinfarkt.

Narr kona mi til å forlate både meg og barna, og jeg er fortapt.

Derfor lurer jeg på hvordan folk får livet til å henge sammen. Jeg lurer på hvordan pendlere, villaeiere, foreldre med store barneflokker og aleneforsørgere klarer å overleve, for ikke å snakke om pendlende aleneforsørgere med sju barn i villa.

Når jeg tenker på dette, kjenner jeg at respekten vokser - ikke minst for aleneforsørgere. Er de overmennesker? Hvor henter de overskuddet fra? Hvordan klarer de å organisere hverdagen?

Kanskje det kunne bli en fin sak i Foreldre & Barn: Pendlere, aleneforeldre og foreldre med mange barn deler sine smarteste hverdagstriks.

Den skal jeg ta med meg til redaksjonsmøtet mandag. Hvis jeg orker.

Nei, jeg har ikke opplevd krigen og sånn, men jeg synes likevel at barna skal lære at pålegg heter pålegg fordi det skal legges oppå en brødskive før det spises. Ja, det gjør meg sikkert til en surmaga moralist.

Det finnes noen utvalgte påleggssorter som barna mine elsker. Jeg nevner i fleng: Naturell kalkunfilét fra Prior, Stabburets makrell i tomat i små porsjonspakninger, skivet ridderost fra Tine og ferdig pillede reker.

Så godt synes de det er at de helst spiser pålegget uten tilbehør, altså uten brød. På Toten, der jeg tilbrakte mange år i oppveksten, heter det "å maule". Makrell i tomat, for eksempel, spises med skje, ikke ulikt måten man inntar et beger med fruktyoghurt.

OK, sier jeg. Hvis dere synes dette pålegget er så godt, kan dere få en brødskive med makrell, kalkunfilét, ridderost, eller hva det måtte være.

Men neida. Brødskive skal de ikke ha. Bare pålegg.

Dere må ha brødskive, sier jeg.

Hvorfor det? spør de.

Fordi...

Ja, hvorfor det, egentlig?

Fordi det bare er sånn?

Fordi vi bor i et land som var lutfattig på det tidspunktet da barnas oldeforeldre og besteforeldre ble født? Den gangen var pålegg bare noe som ble servert til frokost første juledag. MED brødskive, mind you. Ellers i året var det vel bare tørr brødskive. Med harsk hvaloljebasert margarin eller noe sånt.

Fordi vi lever i en kultur som har "gi oss i dag vårt daglige brød" som selve standardbønnen?

Det er lett å torpedere brødfundamentalismen ved å vise til profeten Fedon eller andre som mener at vi blir tjukke av å spise brød, men ærlig talt: Jeg er mer skeptisk til ridderost naturell, samme hva fedonistene sier.

Og hva angår kalkunfilét og andre fileter: Verdens befolkning kan ikke leve på filét. Det går ikke. Da bryter økosystemet sammen raskere enn du rekker å si Al. Som i Al Gore. Filét er dypest sett umoralsk, i hvert fall til hverdags.

Og i bakhodet hører jeg en kollega fra flere år tilbake som var inngiftet til Norge fra Spania. Hun glemmer aldri første gangen hun skulle spise etnisk norske reker.

På den ene siden husker hun med begeistring hvor fantastisk gode de var, ferske, saftige og faste - rett fra ishavet.

På den andre siden husker hun undringen og vantroen da hun skjønte at hun var forpliktet til å ødelegge opplevelsen ved på legge de vidunderlige rekene på en halvtørr loffskive og dynke dem med tubemajones.

Hvorfor må det være sånn? spurte hun.

Og jeg husker jeg svarte: Fordi man kan ikke bare spise pålegg.

I går hadde datteren min med melding hjem fra skolen. Fra selveste læreren. Skriftlig.

- Jahaja... kremtet jeg tungt faderlig, hva har vi her da?

Hypotesene fløy gjennom hodet: Skravling i timen? Tagging på do? Skulking av RLE-timen? Smugrøyking? Nei, forresten. Ikke smugrøyking, datteren er tross alt bare 7 år.

Snusing, kanskje? Hun spiller tross alt ishockey.

Det skulle vise seg at avkommet ikke hadde gjort noe som helst galt. Men hun hadde blitt sendt av gårde på skolen uten ullsokker i vinterstøvlene. Derfor frøs hun omtrent tærne av seg i friminuttet. Slik kan det ikke være, fastslo læreren, og ga streng beskjed om at jenta fra og med neste dag måtte ha ullsokker.

Jeg kjente at det stakk. For det var min skyld, ikke sant? Det var JEG som hadde gjort noe galt. Det var jeg som hadde overvåket påkledningen og som burde ha sett de hjelpeløse tynnsokkene og tatt affære, særlig ettersom det dagen før var blitt lagt merke til på skolen at datteren ikke hadde på seg longs. Og jeg som trodde at ullbukser under boblebukser var nok, men nei. Ikke i 17 råkalde.

Ja, jeg vet. Når det er så kaldt som nå, kan barna knapt kles på godt nok. Unnskyld, lærer. Unnskyld, datter. Jeg skal skjerpe meg noe innmari.

Da jeg ble konfrontert med den skriftlige meldingen, kjente jeg et øyeblikk på skammen som det fører med seg ikke å strekke til som forelder. Å bli tatt av selveste øvrigheta i å svikte livets mest alvorlige ansvar.

Dette med sokkene var kanskje en detalj, sammenlignet med mye annet som kan gå galt. Ikke desto mindre må det være ordentlig fælt for dem som virkelig opplever å bli konfrontert med egen utilstrekkelighet på ramme alvor.

De gangen det handler om noe langt mer enn tynne sokker.

Det er svært viktig at vi sier fra når barn ikke har det bra, enten vi er lærere eller hvem som helst andre. Det bør bli lovpålagt; vi kan ikke ha det slik at dyr har et bedre varslingsvern enn barn.

Og det er svært viktig at fellesskapet følger opp barna det vasles om, og tar affære, representert ved et profesjonelt og effektivt barnevern.

Men jeg tenker at det ikke er nok å følge opp barna. Også foreldre har i høyeste grad behov for støtte og hjelp den dagen det står noe virkelig alvorlig i meldingsboka. Jeg håper barnevernet klarer å se de voksne også, de gangene det går galt på ordentlig.

For øvrig. Dagen etter hadde datteren tykke ullsokker på. Det regner jeg med at læreren fikk med seg.

Barndommens redsler slipper ikke taket så lett. Fortsatt kan jeg for eksempel ta fram og kjenne på engstelsen for julenissen. Men lite er så skummelt som Dumbo, den flygende elefant.

La meg ta deg med på en liten omvisning i min barndoms redselskabinett. Vær forberedt på en skikkelig støkk.

Pompel og Pilt: Dette er et traume jeg deler med veldig mange andre jevnaldrende. Den kølsvarthvite, psykoabsurde barne-tv-serien brennmerket meg for livet. Angsten ble drevet fram av mangelen på mening og den bisarre estetikken, hevder noen som har hatt et intenst behov for å analysere. I så fall burde Teletubbies skremt livskiten av dagens barn. Når det ikke skjer, kan det skyldes at barn var skjørere før. Dagens mediajungel gir rett og slett mer trening i titting gjennom oppveksten. Når jeg ser hva som frambys på NRK Super en vanlig lørdag morgen, klarer jeg knapt å forestille meg hva det ville gjort med meg som barn.

Tistler: Som lite barn var jeg veldig redd for tistelborrer, disse klebrige, stikkende kulene som festet seg i nuppene på strømpebuksa eller mariusgenseren. Oppdaget jeg en slik på leggen, kunne jeg gå i frø av panikk. Det gikk så langt at jeg gikk i store buer utenom tistler, av frykt for at borrene skulle hoppe av busken og komme etter meg, flygende gjennom luften. Omtrent like rasjonelt som flyskrekk, med andre ord. Jeg har aldri hørt at barn i dag er redd for tistler. Og heldigvis er jeg blitt litt tøffere med årene, jeg også.

Dumbo: Jeg var kanskje fire-fem år da faren min skulle ta meg med på kino for første gang. Bare han og jeg. Nå skulle vi virkelig kose oss. Fordi mannen antakelig fornemmet at han var opphavsmann til et fryktsomt barn, hadde han safet på repertoarfronten. Vi skulle se Disney-klassikeren Dumbo, den flygende elefant. Filmen handler om en elefantunge med så digre, muterte ører at han kunne bruke dem som vinger. Jeg ble livredd og skreik rett ut når den store, store elefanten med blafreørene kom flygende rett mot meg fra lerrettet. Jeg tror ikke vi gikk på kino igjen på lenge.

Lukten av ost: Det var tidlig 70-tall, og en gastronomisk innovativ vennefamilie hadde invitert oss på noe nytt de hadde snappet opp: Pizza. Den skarpe ostelukten fra stekeovnen ble for mye for meg, så jeg løp gråtende på dør, livredd for den aggressive stanken. Tilsvarende reaksjoner har jeg aldri sett hos noe barn siden.

Den gale, gamle damen: Da jeg var liten og gikk til skolen, hendte det at vi møtte en ellevilt psykotisk, gammel dame på veien. Hun hadde hvit stokk enda hun så utmerket, og hun snakket og sang til steiner og blomster. Noen ganger elsket hun barn og tvang oss til å høre på mens hun sang for oss, skinrende falskt. Andre ganger hatet hun oss og hyttet etter oss med stokken. Når vi oppdaget henne i tide, bråsnudde vi og la vi på sprang så ranslene ristet som frosthakkende melketenner. Av alt jeg var redd for i barndommen, var det kanskje størst grunn til å være redd for  Den gale, gamle damen. Bortsett fra å sitte i bil uten å være fastspent, selvsagt. Men det var vi aldri redde for. Ikke passiv røyking heller.

Julenissen: Nissen er et av de få objektene i min barndoms redselskabinett som fortsatt er i stand til å skremme ungene, den dag i dag. Og jeg skjønner ikke hvorfor de små på død og liv skal utsettes for denne bisarre figuren med nylonskjegg og mimikk som en dauing. Klart jeg hadde vært snill (nok), men hadde de bare vinklet spørsmålet annerledes, kunne jeg tilstått hva som helst - inkludert drapet på John F. Kennedy - bare for å få slippe unna hele nissestyggen.

Jesus: Men om nissen var skremmende nok, var jeg om mulig enda mer redd for Jesus. Ikke Baby-Jesus i krybben så klart, men den voksne, oppstandne Jesus Kristus som kunne se alt det gale jeg gjorde fra sin utkikkspost i himmelen, uansett hvor godt jeg gjemte meg. Hjemme hadde vi en bok om mysterier og overnaturlige fenomener fra Det Beste. I den var det et bilde av likkledet i Torino, der portrettet til Jesus angivelig er fotografert til tekstilene i et mirakuløst oppstandelsesøyeblikk. Bare å vite at dette bildet befant seg i bokhylla, ga meg skjelven. I dag er det vel bare skytsenglene til prinsesse Märtha som kan skremme barna like kraftig.

Atomkrig: Alle barn av den kalde krigen, var overbevist om at vi kom til å dø av sult, brann- og stråleskader i et tåfisdunstende bomberom bak gymsalen på skolen. I dag tror barna at de kommer til å drukne i smeltet grønlandsis. Jeg håper at de tar like feil som det vi gjorde.

Sånn. Det var noen smakebiter fra min barndoms redselskabinett. Jeg håper dere har klart å holde på vannet underveis.

Når jeg går gjennom dette i hodet mitt, tenker jeg at det kanskje ikke bare var jeg som var redd - før. Mange av barndomsredslene kan jeg huske å ha delt med jevnaldrende. Kanskje var barn rett og slett reddere før enn nå.

Eller så er det slik at barnas redsel ikke alltid er synlig for de voksne. Ikke før vi ser litt nøyere etter. Skal vi prøve på det, dere?

Og i hvert fall skåne barna for julenissen.

Min yngste datter er ikke bare Henny. Hun er en diva med et rikt repertoar av ulike roller. Her er noen høydepunkter så langt:

Henny (3): Dette er navnet hun har fått av oss. Når hun er Henny, er hun 3 år, datter, lillesøster, lekekamerat, barnehagebarn, kusine, barnebarn, oldebarn og alt det andre som følger med å være jente på tre år.

Henny er en mye spilt rolle, foretrukket for sine realistiske kvaliteter. Den kan være blid eller sur, sint eller glad. Men plutselig og uten forvarsel, kan Henny bli en annen, for eksempel:

Babyen (eller: "bibin", det er så som så med rentsnakkingen): Når Henny - det vil si ikke Henny, men datteren også kjent som Henny - er babyen, ligger hun gjerne på gulvet eller i sofaen og later som hun gråter.

Det er mye, mye mer slitsomt med et barn som later som det gråter, enn et barn som gråter på ordentlig. Et barn som gråter på ordentlig, lar seg trøste. Et barn som later som det gråter, er immun mot trøst. Det vil ikke bli trøstet. Det vil fortsette å hyle fordi det er gøy.

Andre ganger vil Babyen gjerne bæres og bysses i søvn, lenge, selv om hun aldri sovner på ordentlig i Babyens skikkelse. Akkurat som med gråtingen: Hun vil jo ikke sove. Hun vil bysses. Fordi det er gøy.

Det er ganske slitsomt å bære og bysse en baby på 17 kilo, særlig når du vet at det ikke virker.

Mammaen til dokka (ca. 37): Den oppgitte alderen til denne rollefiguren er et anslag, basert på at hun henter mange trekk fra mammaen til Henny. Men når hun som ellers er kjent som Henny (3), går inn i rollen som Mammaen til dokka (37), får ikke den virkelige mammaen (37) til Henny, kalle seg mamma. Da er de på fornavn.

Mammaen til dokka har nemlig ingen mamma. Bare en jevnaldrende venninne (37). Den jevnaldrende venninnen sleper på en treig fyr som heter Ivar (41), den samme som i andre sammenhenger er kjent som pappaen til Henny (3).

Dokka er en nokså ubetydelig birolle som kan bekles av flere, men oftest er det den dokka som har plaster i panna fordi den har slått seg. Dokka er en passiv mottaker av inderlig morskjærlighet. Det stilles med andre ord ikke store krav.

Dokka skal sove påfallende ofte. Da går mammaen rundt og sier "HYSJJJJJ! HYSJ! HYYYYYYSJJJJJJJJJJJ!" med en pekefinger foran munnen. Hun hysjer så høyt at man nesten er nødt til å være en plastdokke med plaster i panna for å klare å sove i et sånt leven. Det er kanskje en prestasjon i seg selv, når alt kommer til alt.

Godjenta (3) til mamma (37): En vanlig rolle, hyggelig for henne og for oss. Når barnet som ellers er kjent som Henny, er godjenta til mamma, er livet et stort smil.

Godjenta (3) til pappa (41): Barnet som ellers er kjent som Henny, vil svært sjelden spille rollen som godjenta til pappa. I hvert fall ikke når pappa spør og maser. Hun vet selvsagt utmerket godt at det gjør litt vondt. Ekte divaer vet hvordan de skal snurre beundrere rundt lillefingeren.

Det lureste pappaen kan gjøre når castingen ikke går hans vei, er antagelig å slutte å mase, spille birollen sin og være glad til for at han ikke blir helt klippet bort.

Det er på høy tid at vi gir applaus og anerkjennelse til gutter som gjerne vil gjøre jenteting!

Den eldste datteren min spiller ishockey.

Ordentlig ishockey - med hyppige treninger i selveste Jordal Amfi.

Hun fyller 7 år i høst og er nokså liten av vekst. Når hun fyker over isen i full mundur, minner hun om en lego-mann på speed. Det går virkelig unna, og hun smeller i vantet så det synger i tannbeskyttelsen.

Om noen for fem år siden hadde spurt meg hvilke fritidsaktiviteter jeg forestiller meg å følge døtrene mine på, ville jeg kanskje sett for meg noen knitrende fiolintimer, eller kanskje noen ustø ballettøvinger i rosa tyll.

Men slik har det ikke gått med eldstejenta. I stedet for å kjøre til Barratt Due musikkinstitutt tre kvelder i uka, henger jeg altså bak vantet på Ammfi'n.

Også jeg da - som aldri har satt mine tenner i en puck.

Men selv om jeg er totalt ubegavet når det kommer til hockey, drypper det likevel heder og ære på meg. For sjelden eller aldri får jeg så mye positiv oppmerksomhet som når jeg forteller om ishockey-interessen til dattera. Alle synes det er råkult at jenter spiller hockey. Noen synes til og med det høres litt skummelt ut (enda vi forteller at det er svært få skader i barnehockey. De har jo alt det beskyttelsesutstyret som håndballspillere BURDE hatt).

Eldstedatteren min er det mange vil kalle for en "guttejente". For hennes del innebærer det at hun har tatt markant avstand fra rosakjøret som mange jevnaldrende jenter er hekta på. I stedet trekkes hun mot gutteavdelingen hvor klærne er dekorert med pirater, dødningehoder og Luke Skywalker.

Det er lenge siden vi ga opp å snurpe på henne en kjole, selv til selskapsbruk - og selvsagt har hun mast seg til skateboard.

Når jeg så ubesværet forteller om dette, er det simpelthen fordi det er fullstendig uproblematisk, både for omgivelsene og aller viktigst: for henne selv. Hun får aldri - meg bekjent - noen minusmeldinger for å pushe jenterollens grenser over blueline. Tvert imot, mange synes og sier at hun har bein i nesa, er tøff og sterk. De - det er særlig voksne som snakker om sånt - sier det til henne, og de sier det til moren hennes og meg.

Det virker som andre barn også forholder seg helt avslappet og greit til denne dødningehodedekorerte 6-åringen. Det gjelder både de tøffeste gutta og de mest sukkersøte prinsessene; begge deler er jevnt fordelt i omganskretsen.

Så langt alt greit.

Men jeg har mange ganger tenkt på hvordan det ville vært om det hadde vært motsatt.

Hva om jeg hadde hatt en sønn som helst ville danse i rosa ballettsko, eller som hadde latt seg fortrylle av Bratz-dukker og Baby Born?

Hva om min sønn hadde vært den eneste gutten på synkronsvømmingen? Hadde ikke han vært minst like tøff, sterk og modig som jentene på hockeylaget?

Dette tankeeksperimentet avslører hvor mye trangere spillerom det er for gutter enn for jenter. Det er helt i orden at jenter gjør såkalte "gutteting". Men fortsatt synes mange at det er mye vanskeligere å fordøye om gutter gjør såkalte "jenteting". Grensene for akseptabel adferd er trangere og  strengere bevoktet for guttene enn for jentene.

Det begynner veldig tidlig. Jeg var en gang i et familieselskap - rett nok ikke i min familie, men likevel - hvor en pappa og en morfar var lynraske til å slå ned på 2-åringens lek med en dukkevogn. Han fikk klar beskjed fra et samlet patriarkat om at "det der var en jenteleke".

Synd - for det ligger veldig mye god innlæring av omsorgsevne og empati i å leke med dukker. Gutter får bruk for begge deler - ikke minst når de blir voksne og skal gå inn i omsorgsroller for egne barn.

Slik kan det ikke fortsette, tenker jeg. Derfor må vi passe på å gi applaus til de aller tøffeste og modigste gutta, nemlig de som våger å utfordre grensene for gutterollen i feminin retning.

Heia jenteguttene!

- Pappa, hvorfor må du gå på jobben?

(Det er nytt skoleår, og eldstejenta har begynt i 2B. Vi går sammen til skolen, i år også. Kanskje mest for min del. Dessuten skal jeg samme vei. Samtalen er gjengitt nokså fritt etter hukommelsen.)

- Nei, altså... må og må... Vi har noe som heter kjernetid. Derfor må.... bør.... jeg være på jobben før ni. I hvert fall. Men vi er fleksible hos oss, det er derfor jeg har med meg pc'en hjem hver dag, så jeg kan jobbe hjemme på kvelden, og...

- Jeg vil at du skal være med inn og se på det nye klasserommet mitt i dag. Og på SFO.

- Ikke i dag, for da kommer jeg for sent til jobben.

- Får du sparken da?

- Sparken?

- Ja. Får du ikke jobbe der mer? Hvis du kommer for sent?

- Jo takk, jeg vet hva "sparken" betyr. Nei, altså, vel, jeg gjør vel ikke det. Ikke om jeg kommer et kvarter for sent. Men det er noe som heter arbeidsmoral. Og at man rett og slett MÅ på jobb. Sånn er det bare.

- Askild går ikke på jobben.

(Askild er pappaen til bestevenninnen. Han driver sitt eget firma og har hjemmekontor stort sett hele sommerhalvåret. Eller fri, som det også heter.)

- Ja, det er riktig. Men Askild har ikke en sånn jobb som meg. Askild er sin egen sjef.

- Hva heter sjefen din?

- Jeg har flere sjefer. En av dem heter Tone.

- Bestemmer hun over deg?

- Bestemmer og bestemmer... Hun... jeg bestemmer ganske mye selv, da. Jeg styrer jo min egen dag, er temmelig selvgående og... Ja, hun bestemmer ganske mye. Over meg.

- Så det er hun som bestemmer at du ikke kan være med inn og se på klasserommet mitt?

- Nei, det er det ikke hun som bestemmer. Det bestemmer jeg selv, fordi jeg ikke vil komme for sent til jobben i dag. I går rakk jeg ikke banen og ble forsinket. Sånn kan jeg ikke holde på hver dag, for da rekker jeg ikke alt jeg skal gjøre. Vi har kjernetid, og...

- Jeg bestemmer at du skal være med inn og se på klasserommet mitt. Hvis ikke, får du sparken.

- På jobben?

- Nei, som pappa.

(Det nye klasserommet ser lyst og fint ut. Mye bedre enn det de hadde i fjor. Jeg kom et kvarter for sent på jobb. Men jeg fikk ikke sparken - denne gangen heller.)

Foreldre som prøver å få barna til å slutte med bleie, har en mektig fiende: Bleieindustrien.

Som jeg skrev i forrige bloggpost, har sommeren gått med til å få minstejenta til å slutte med bleie. Det har forsåvidt gått bra, men vi er fortsatt ikke helt i mål. Ja, hun går med truse det meste av dagen og har imponerende få uhell, forholdene tatt i betraktning.

Men til gjengjeld bæsjer hun bare sånn tredjehver dag, i gjennomsnitt. Og da må hun ha bleie på. Et vanlig WC - til og med klassiske utedoer - er greit til tissebruk, men ikke for ordentlig business. Ikke noe oppsktsvekkende i dette, antar jeg. Flere voksne jeg kjenner, har hatt det på samme måten. Da de var barn.

Vi har møtt mye sympati og støtte i kampen for å få barnet til å slutte med bleie. Men vi har også erfart at vi har en skremmende mektig fiende:

Den globaliserte, hardkapitalistiske bleieindustrien!

For den som prøver å slutte med bleie, spiller bleieprodusentene den samme rollen som tobakksindustrien gjør overfor røykesluttere, eller vodkaprodusentene overfor tørrlagte alkoholikere: Tro ikke at de slipper deg helt uten kamp. De saboterer og undergraver alle forsøk på å unnslippe avhengigheten.

Bleieprodusentene klorer seg fast i barnerompa med sleipe triks som har til hensikt å utsette overgangen til truser og dobesøk lengst mulig. Det viktigste og mest utbredte handler om at bleiene blir stadig mer komfortable. Og jo større barn de er beregnet for, desto mer reklameres det med komforten.

Det er strikker i sidene og stadig mer superabsorberende materiale som kan slurpe i seg et gjennomsnittlig skogstjern i vårløsinga uten at barnet merker så mye som et dugg av fuktighet. På en eller annen måte klarer de å få papirmaterialet til å kjennes mykere enn nyfødt lammeull.

Det andre trikset er å gjøre bleiene kule og morsomme. Selv er jeg ganske sikker på at vi kunne introdusert bleieslutten et halvt år tidligere hvis ikke jenta hadde vært så opptatt av de små, søte kaninene som er trykket på framsiden. Og vi var ikke før gått lei av kanine før vi ble hektet på den andre, store produsentens "limited edition" med tigermotiv.

Nåja. Mer "limited" var ikke denne utgaven enn at det ikke fantes annet å få kjøpt i de butikkene jeg var innom. Det føltes like eksklusivt som å samle pins tre uker etter OL på Lillehammer. 

Men ungene biter selvsagt på. Dermed er hensikten oppnådd: Bleieindustrien grafser til seg enda litt til av barnetrygden.

Hadde bleieindustrien virkelig ønsket å hjelpe småbarnsforeldre med å få barna til å slutte, hadde de selvsagt lagd stygge, stive, ukomfortable og alt annet enn superabsorberende produkter til 2- og 3-åringene. Hvis det å ha på seg bleie - for å ikke å snakke om å gjøre fra seg i en - virkelig var forbundet med kaldt, skvulpende ubehag, ville vi antakelig fått ungene over på doringen raskere enn du rekker å si "ferdig".

Det er ikke for ingenting at barn av moderne, vestlige forbrukersamfunn er tregere enn alle andre med å bli tørre.

Myndighetene burde derfor gjort det samme med bleieindustrien som de gjør overfor andre industrier som er skadelige uten å være totalforbudt:

Tving dem til å trykke advarsler på pakningene.

- Hei på deg, pappaBÆSJ!!!

Kvitrer yngstejenta sødmefylt - og ler rått. Bæsj er veldig, veldig gøyalt, dere.

 Bare fantasien setter grenser for bæsjehumoren. Men selv om mange skal ha det til at barn har så stor fantasi, er mye av bæsjehumoren fra en 3-åring nokså forutsigbar.

- Hva vil du ha på brødskiva di, spør jeg når vi spiser frokost.

Det aner meg hva som kommer. Jo da, ganske riktig:

- BÆSJ!

- OK, sier jeg nøkternt. - Her har du en halv bæsjeskive med bæsjeleverpostei og en halv med bæsjekaviar. God bæsjeappetitt!

Et så pinlig barnslig svar røper at bæsj godt kan fortsetter som kilde til humor praktisk talt livet ut. I hvert fall ser bæsjehumoren ut til å overleve midtlivskrisa for mitt vedkommende. Ja, det er vel nærmere sannheten å si at bæsjehumoren gjør et frydefullt comeback akkurat nå, inspirert av barnets friske bæsjebegeistring.

3-åringen er selvsagt lykkelig uvitende om midtlivskriser. Og man trenger ikke engang ha skumlest wikipediaartikkelen om Sigmund Freud for å skjønne at fascinasjonen henger sammen med en nært forestående overgang i livet:

Den dramatiske overgangen fra bleiebruker, via bleieslutter til en fullt utlært dobæsjer.

Ikke rart det er skummelt, tenk å skulle forsone seg med tanken på at noe faller ut av kroppen din og blir borte i kaldt porselen. Ikke bare det, men timingen skal være riktig også.

Igjen er familien inne i en bleiesluttsommer. Basert på tidligere erfaringer, kjenner jeg at jeg gruer meg. Å ta bort bleia er omtrent som å ta bort sikkerhetsnettet under trapesakrobatene på sirkus: Plutselig går det så mye mer galt når det går galt.

Fortsatt har jeg bilder i hodet mitt fra forrige gang jeg var ansvarlig for et barn som skulle slutte med bleie. Jeg skal ikke gå i detaljer, men det handler blant annet om de kritthvite marmorflisene som omkranser hotellets svømmebasseng. Jeg har aldri tipset så frenetisk i hele mitt liv.

Nok om det.

Det er ikke bare barnet som kvier seg for å slutte, jeg synes det er litt småtraumatisk selv også.

Derfor - i behovet for å bearbeide sterke, motstridende følelser - møtes 3-åringen og midtlivskrisepappaen som likemenn.

- Hadebra, pappaBÆSJ!

Sier hun. Og jeg svarer:

- Bæsj det samme!

Og riktig god sommer.