I går var det latter nå er det gråt. Ikke for at jeg er lei meg, men for at dere sier så mye fint. Jeg
har gått mange runder med meg selv og bloggen videre. Ikke pågrunn av de mindre pene
kommentarene, men kanskje fordi dere får mine innerste innerste tanker. De som ingen visste om.
Tankene jeg var redd for å tenke å dele. Nå sprer jeg de rundt til alle uten å blunke. Jeg er glad for
at jeg ikke blunket. At dere får noe ut av det, at det gir dere noe betyr alt. Det gjør meg så lykkelig,
fordi det er akkurat hva jeg ønsker.
Bloggen har blitt sånn som Soad var. Soad gjorde alltid inntrykk.
Hun smilte, var positiv, ga aldri opp og fikk andre til å sette pris på livet. Det handler ikke om alt det
store, men de fine små tingene. Menneskene rundt deg, familien og de som gir tilbake. I ettertid
savner jeg ikke alle storbyferiene vi var på, men det å komme hjem å se henne i leiligheten. Sitte sammen
på kjøkkenet å tulle. De trøtte frokostene. Latteren over ingenting og også få være en familie. En
familie som tar med barnevognen inn på cafe der dette ikke er lov, en familie som pakker vesken og
drar på tøyenbadet. En kan bade, den andre passer tingene. Før gråt jeg når andre var fine familier.
Nå smiler jeg. Fordi de er så lykkelige og jeg vet hvordan det føles. Jeg går forbi dere og tenker:
Frys dette øyeblikket, ikke la det være noe som blir borte. Kanskje hører dere meg, kanskje ikke.
Nå har disse tankene blitt ord, og jeg gir meg ikke før dere husker øyeblikkene.
Mine øyeblikk blir også til. Denne gangen uten Soad, men fortsatt like viktig. Jeg fryser øyeblikkene
til jeg blir Frognerstadion i midten av Januar.
Som en herlig venninne av meg med to barn og mann sa:
Det er ingenting som gjør meg lykkeligere enn å komme hjem fredagskveld, sparke av meg
skoene. Ta de fire skrittene inn til stuen å finne tre stykker tett i tett sammen på sofaen. På
tven står Norge Rundt og gjør det Norge Rundt alltid gjør. I sofaen er det seks par smilende
øyne som er glad for å se meg. Seks par øyne som elsker meg. Da kan Tokyo være Tokyo og
penger være penger.
Etter regnfulle dager og tørt brød kommer alltid solskinn og softis. Alltid, alltid.
Tro meg.
Et fryst øyeblikk, Sofienbergsparken juni 2009.
(^_^)
Tusen takk for at du deler med oss. Takk for at vi får oppleve nydelige Soad og måten hun lever videre med dere. Tenk for noen spor vi mennesker setter uten å kanskje reflektere over det.
Det du skriver får meg til å le og til å gråte. Det får meg til å tenke. Det får meg til å leve her og nå.
Det å se etter oppdateringer her er blitt like naturlig som å sjekke mail.
De beste tanker til deg og Maria!
Hei,
Jeg har nå lest gjennom hele bloggen din, og den forårsaket tårer, klumper i halsen og latter.
Du er fantastisk, og du skriver helt nydelig!
Denne bloggen setter virkelig ting i perspektiv.
Fortsett med skrivinga, vær så snill! Dette er definitivt en blogg jeg vil følge videre.
Kos dere med softis, Maria og pappa.
Mon.
GangStarr - Moment Of Truth
Ziggy Marley - Family Time
(www.youtube.com/watch)
Håper dere har det fint! :-)
-Mulle.
Sender deg og Maria en stoooooor og varm klem idag, Marius. :)
Jeg gleder meg over å kunne høre nyanser i god musikk, lukte sommer rundt meg og nyte detaljer selvfølger. Bloggen din vitner om at du også klarer det, det er utrolig inspirerende.
Ha en fin sommerkveld.
Takk for at du minner meg på at jeg skal ta vare på de øyeblikkene som jeg så alt for ofte tar for gitt. I en hektisk hverdag er det fort gjort å glemme nettopp det... Men som du sier; det er disse små, verdifulle øyeblikkene av småprat, latter, smil og softis, man savner når man er dem for uten.
I morgen er det Norge rundt, slitene fredagskropper og starten på en hel helg fylt av slike øyeblikk. Jeg skal ta vare på dem - jeg lover. God helg til dere!
Tusen takk, Marius, for at du deler dine innerste tanker med oss som leser bloggen din...
Du gjør det spennende og levende.
Du får meg til å tenke... på hvor sårbart livet er. På hvor viktig det er å ta vare på alle minnene. Hvor viktig det er å åpne armene og ta imot alle de små øyeblikkene som er verdt å huske på. Som er verdt å samle på. I hjertet.
Det er lett å ta ting for gitt, ta livet for gitt... Utsette ting.
Takk for at du deler med meg, takk for at du hjelper meg, og andre lesere, å åpne øynene.
De små øyeblikkene kan bety så mye. sette så dype spor. bli gode minner en kan ta frem og kjenne på senere.
ha en flott helg!
Glad for at du fortsetter å skrive, å dele :-) Ofte etter å ha lest innleggene dine tenker jeg på noe jeg hørte en gang!
Hvis du har en dårlig dag, synes alt er bare dritt ,ingenting morsomt skjer i livet ditt.... Tenk hvis alt du har blir tatt fra deg i dag, også får du det tilbake i morgen! tenk hvor utrolig glad du ville bli!
Det er så viktig å stoppe opp å kjenne på de små øyeblikkene, "fryse" dem som du sier ;-)
Takk for at du får meg til å tenke på alle små fryseøyeblikk.
var et herlig bilde av dere, det oser av sommer, varme og lykke !
Man kan ikke annet enn å la tårene trille når man leser om lille Maria som må vokse opp uten en mor... og som nevnt tidligere, man begynner virkelig å tenke - leve mer og sette pris på det man har! Man vet ikke hva man har før man mister det, så å bli minnet på det på denne måten har man godt av!
Heldigvis har Maria en fantastisk far til å ta vare på seg! Du har ei NYDELIG jente!
Jeg håper du fortsetter å skrive!
Først vil jeg takke deg for at du får meg til å tenke på hvor heldig jeg er, og at jeg må ta vare på alle de små øyeblikkene! Du skriver utrolig bra, og jeg håper du aldri slutter å blogge! Jeg har grint mange tårer, smilt, hatt ukontrollerte latterutbrudd og grint mer mens jeg har lest innleggene dine!
Takk for at du lar oss leserne bli "kjent" med deg, Maria og ikke minst Soad!
Ja, slik er det.
Ryddet i ett skap igår, fant en T-shirt med en stor röd flekk presis där hjartet sitter. Det stakk i mig, först otroligt ont, så kom smilet/skrattet da jag kom ihåg när och hur den flekken kom. Vi var på veg hem, efter en soldag ved sjøen. Han falt, med jordgubber i en kurv framför sig. Den flekken är ett minne, ett øgonblikk jag tycker om. Kanske jag skal rama inn det T-shirten- som et jätte stort kort.
Kram, Vib
Tusen takk for at jeg får ta del i alt det du skriver om dere, det er en helt fantastisk opplevelse med latter, tårer og gråt. Lykke til videre!
Tusen takk for at du deler tankene dine med oss - en mer levende blogg skal man lete lenge etter. Latter, tårer, tankespring, glede og en beundring for måten du takler livet på er hva jeg sitter igjen med etter å ha lest bloggen din fra perm til perm.
Maria er heldig som har deg, og du er heldig som har henne - ta godt vare på hverandre!
Kommer til å følge med dere, føle med dere, og sende gode tanker i deres retning :)
Så uendelig sterk du er!!! Jeg mistet min mann i en tragisk arbeidsulykke i juni i fjor. Vi hadde ei nydelig jente på 4 år og jeg var fem mnd på vei med nr 2... Nå sitter jeg her alene med ei prinsesse på 5 og en liten prins på 8 mnd.... Jeg synes hver dag er en kamp og skjønner egentlig ikke hvordan jeg har kommet meg gjennom det siste året.. Savnet er så ubeskrivelig stort både for meg og den lille dukken min, og det skjærer meg i hjertet over at den lille gutten min aldri har møtt sin far.... Jeg ønsker deg og din lille hjerteknuser alt godt for fremtiden!!!!
Vi som har mistet noen vet jo at det aller viktigste for ungene er at de fremdeles har voksne som klarer å stille opp for dem. Hvis vi trenger å skrive for å få det til må vi jo bare skrive. Samtidig tenker jeg at personvernhensyn er viktig å ivareta overfor ungene våre. Det vi legger ut på nett mister vi jo kontrollen over. For min del bruker jeg testspørsmålet: Kan du forsvare at du skrev dette når sønnen blir 15 år og forstår hva som står her? Tipper du kan svare ja overfor Maria. Jeg tipper faktisk hun blir bedre kjent med mammaen sin også, på den måten. Stå på.
Jeg er stadig innom her og leser, vi trenger en blogg som dette. Den minner oss på hvor dyrbart nuet er, hvor dyrbare vi er for hverandre. Takk for at du deler, det settes stor pris på. <3
Hun var vakker......... :) å du gjør henne det ennå :)