Fordi det gjør det. Soad var død, døde med hele familien rundt seg. Moren ville ikke slippe datteren sin.
Bare hvilte hodet i fanget hennes og gråt. Gråt og lurte på hva som egentlig skjedde. Lurte på hvorfor
det ble sånn. Hun hadde skjønt at noe var galt. Hele sommeren var hun i Marokko, det gikk
ikke en ukedag uten at hun ringte. Lurte på hvor Soad hadde vondt. Tøffe, snille Soad latet som ingenting.
Mamma blir bare bekymret skjønner du. Det er jo bare bekkenløsning, er ikke noe poeng å gjøre
henne redd. Soad mammaen din er mammaen din. De vet alltid. Derfor blunket hun ikke når de dårlige
nyhetene kom. Hun bare klemte hånden til datteren sin og lot tårene renne. Ikke gråt da mamma, ba
hun pent. Det går jo bra mammaen min, trøstet hun.
Det gikk ikke så bra, ikke i hele tatt. Soad døde fra oss og vi gråt hav. Et annet sted lo mennesker. Gledet
seg over den fine høstdagen. Lekte med barna sine, kysset kjærestene sine, lo med vennenen sine, trillet
babyene sine og smilte med familiene sine. Alt annet går videre, fordi det gjør det. Der oppe nesten ved
himmelen gråt vi, der på Ullevål sykehus, høyt oppe i etasjene. Jo høyere opp jo nærmere himmelen sa
Soad. Derfor ba hun om å slippe. Marius la meg være her, ikke la de flytte meg høyere opp. Jeg hørte
ikke på henne. De flyttet henne opp, høyere opp. Nærmere himmelen.
Vi ikke døde kunne klatre ned igjen. Helt ned til asfalten. Ut på gaten, forbi opiums valmuer som skulle
symbolisere et eller annet. Noe fint eller? Forbi alle de som satt utenfor kreftsenteret og røyket sigaretter
fordi nå var det ingen grunn til å slutte. Nå hadde de all grunn til å røyke, fortalte de. Ikke gi opp da, snille
dere. Aldri gi opp. Noen ga ikke opp, de kom smilende ut fra kreftsenteret med gode nyheter. Enda
en kontroll uten besøk av frøken kreft. Hun var borte for alltid. Forsvunnet i løse luften, sprakk som en
såpeboble på sommeren og ble borte. Ikke sånn som Soad sin. Den sprakk som en såpeboble på
vinteren. Ble ikke borte, men etterlot seg en liten hengende snerk bit som dalte sakte og selvsikkert mot
bakken.
Jeg satte meg i bilen. Tittet ut av vinduet og gråt. Savnet henne så forferdelig. Lurte på hvordan alt annet
kunne gå videre, men det gjør jo det. På jobben til Soad lagde de nye filmer, pauserommet til smertelindrings
avdelingen på kreftsenteret var fylt med latter, kanskje det var mandelstang på menyen? I barnehagen til
Maria løp vennenne hennes rundt og smilte, gledet seg over hauger med gule og røde blader, et eller annet
sted satt kompisene mine og lo over youtube klipp, kanskje var det nysende pandaer eller surfere som fanget
bølger i New York, bølger lagd av dynamitt.
Lille kjære Susanne denne er til deg. Jeg er lei meg for at alt annet går videre, lei meg for at du ser latter
og smil når mammaen din døde fra deg. Lei meg for at ikke alle andre kan forstå.
Alt annet går videre, det bare gjør det.
Vondt, men sant .. Igjen, du skriver så bra! "Dyktighet, ikkje flax" :-)
Håper dere digger musikken :-)
Er det ikke rart,
hvordan noen satt livene våre på pause, uten noen instruksjoner om hvordan vi skal få dem skikkelig igang igjen?
Og som du sier, alt annet fortsetter, alle andre fortsetter. Verden går videre og vi følger bare med, selv om vi gjerne skulle blitt igjen i det som var. En del av meg vil alltid sitte fast i den dagen, og tankene stadig venne tilbake dit,
selv om dagene er fylt med latter, smil og håp for fremtiden.
Jeg har fulgt med bloggen din og blitt rørt til tårer mer enn en gang. Når jeg leste dette siste innlegget fikk det meg til å tenke på en sang av Halvdan Sivertsen. Den heter Aleina og handler om akkurat det du skriver om her. Denne sangen har hjulpet meg... Tenkte jeg ville dele den med deg/dere også.
Halvdan Sivertsen - Aleina
Så e du borte så e det sant
Sundslitt e bandan æ vet vi bandt
Æ trudd du sku' gro og bli fri her
Æ trudd du sku' leve og bli her
Sakta sekunda daga og netter
Livet går videre og æ følge etter
Så kan æ takke førr det det du ga
Leite frem lykka i det som va'
Men minna e dårlige våpen
Når sorga ligg naken og åpen
Sakte sekunda, daga og netter
Vis mæ en vei og ei åpen dør
Hjelp mæ nu den som kan bær ei bør
Kom ta mæ med, få mæ på beina
Æ kan ikke klar det aleina
Sund slitt e bandan æ vet vi bandt
Æ trudd du sku gro og bli fri her
Æ trudd du sku leve og bli her
Mange kjente følser her .... siden vi deler felles skjebne vil jeg bare si dette - det ligger styrke og mot i å dele det du deler med verden, måten du skriver å ordlegger deg på for iallefall meg til å både smile, gråte og le. Kanskje fordi jeg kjenner meg selv igjen.
Stå på ... og se framover ... selv om det føles ille nå .. så vil det bli bedre
Du skriver så nydelig, Marius. Og det er riktig, alt går videre. Tiden går jo alltd videre. Men for noen kan tiden plutselig stå på vent, og verden kan med ett bli veldig liten og kun bestå av våre aller nærmeste, de som har noe til felles med oss. De som har opplevd det samme, og føler det samme. For oss står verden stille, og vi lever i vår egen boble hvor tiden ikke har mening, den eksisterer ikke, mens verden utenfor fortsetter som før. Vi er på to ulike plan, hvor ingen utenfor forstår. Alle andre er så glade, de leker, ler, går til jobben og snakker om helt uviktige og overfladiske ting, som om ingenting har hendt. Er ikke det en merkelig følelse?
"Livet går videre", sier alle andre. Det gjør jo ikke det. Så enkelt er det bare ikke. Men etter hvert vil tiden begynne å gå igjen, klokka vil tikke videre, humpe seg videre, noen dager vil den gå tilbake til å stå stille, men etter hvert går tiden mer og mer fremover. Jeg er sikker på at du en dag vil føle det sånn igjen! Jeg ønsker deg og Maria et godt 2011, og håper det blir et fint år fullt med nye opplevelser dere deler sammen med familie og gode venner. Tusen takk for nok et vakkert og klokt innlegg:)
Tusen takk for at du deler dette med oss. Har nå sittet og lest alle innleggene dine. Aldri grått så mye. Tusen tusen takk og ta vare på Maria.
Det er sterkt å fylgje bloggen din Marius, for du skildrar så mange sider ved tapet og sorga som mange kan kjenne seg igjen i. Likevel gjer du det på din unike måte, og det opnar opp augo våre på ny.
Dette blogginnlegget fekk meg til å tenkje på boka "Hva skal vi med stjerner nå?" av Espen Olafsen og Per Arne Dahl. Har du lest den? Det er ei trist, men vakker bok... Kanskje er det for tidlig å lese den enno. Men den skildrar mange av dei same kjenslene som det du gjer, og skriv klokt om det å leve vidare etter eit enormt tap. Og om korleis tida kan kjennast som både ein fiende og ven.
Mulle, vi liker musikken. Tusen takk og du har en fin blogg.
Elisabeth, takk for kommentar. Jeg liker at dagene er fylt med smil, latter og håp.
Snirkeline, takk for at du deler
Kine og pappa, takk for kommentar. Jeg var innom bloggen din og leste. Er lei meg
for tapet deres og håper det hjelper å skrive. Det blir bedre, gjør jo det.
Line, takk for kommentar. Ting har blitt mye bedre og jeg har startet å bevege meg. Takk igjen
for fin kommentar.
Lia, ikke gråt for mye. Maria og jeg har det bra. Dette er bare tanker og følelser jeg må slippe
og samtidig lagre for Maria. Takk for at du skrev.
Sanna, takk for tipset. Jeg skal lese den og takk for at du skrev.