Pappa, mannen synger om poteten akkurat som han i Brasil. Bak oss gikk mannen
og kranglet med seg selv. Eller kanskje det var noen der, bare en som han kunne se.
Jeg så ingenting. Pappa han har drukket øl, ikke sant? Det er derfor han synger om
poteten. Jeg lo, lurte på hvor hun hadde dette med poteten fra. Pappa svar da, maste
hun. Ja han synger om poteten, det høres sånn ut.
Grünerløkka, en helt vanlig onsdag.
Pappa vil du ha sol-is, det er favoritten din, ikke sant. Ja det er favoritten min.
Ta en sol-is da pappa. Jeg vil ha tyggis-is, er det greit pappa. Nei, nei jeg vil ha den
lange, nei nei ikke den lange, lollipopp, ja lollipopp. Pappa kjøp lollipopp da,
kan jeg betale pappa, har du penger eller bare kort. Svar da pappa. Jeg sto der inne
på Narvesen og bare stirret på henne. Munnen hennes gikk opp og ned. Lille Mariaen
min snakket uten å puste, ordene bare rant ut. Jeg tenkte på høsten 2000, det året da
Oslo slo rekorden til Bergen når det kom til antall regndager i strekk. Vi dro på tur med
barnehagen for å se den ville fossen i Akerselva, nå hadde fossen flyttet inn til Narvesen.
For lenge siden var jeg på fest med ny kjæreste. Hun var ivrig, ville introdusere meg til
alle vennene sine. Jeg kjente ingen. Seint på kvelden hadde hun spurt en av vennene.
Vært ivrig og lurt på om han likte meg. Vennen hennes hadde sett lenge på kjæresten
min, og brukte tiden til å samle mot. Tilslutt ble stillheten trykkende og han måtte svare.
Marius sløser ikke akkurat med personligheten sin, sa han og styrtet vinglasset.
Maria er ikke meg. Maria er Maria.
Isen til Maria gjorde ørene mine glade. De skulle nok ønske hun hadde tatt den lange.
Den med alle fargene og trepinne. Vi fortsatte nedover Markveien og jeg kjente at høsten
var her. Kanskje det var vinden som fikk Maria på tanken. Hun stoppet opp. Tittet rundt
seg og spurte. Pappa kan vi telle gutter med langt hår? Noen hadde tatt den faste plassen
vår utenfor shoe lounge, og vi havnet utenfor Granit. På kanten i vinduet satt vi, Maria
og jeg. Ventet på gutter med langt hår. Isene ble mindre, og menneskene var mange. Tre
menn med langt hår, og en mann med langt skjegg var spottet. Hun begynte å bli fornøyd.
Ansiktet hennes forandret seg. Det hadde passert en mamma, pappa og en liten jente. Jeg
visste hva som kom. Pappa, jeg har hatt en mamma. Ja du har det. Soad var Mammaen
din, og hun var fryktelig glad i deg. Pappa er mamma en stjerne nå? Ja, kanskje hun
er en stjerne. Pappa for lenge siden var jeg også en stjerne. Jeg nikket. Ja først var du
en stjerne, så ble du til en tanke, så et lite frø i magen til Mamma og tilslutt fine Maria.
Maria vet du hvordan jeg vet at du var en stjerne? Spurte jeg. Visste at hun husket denne
samtalen fra tidligere. Hun smilte til meg så øynene lyste. Ja fordi jeg har stjernelys i
øynene mine, akkurat som mamma, sa hun og koste med armen min.
Jenta som kan forvandle november til juni, tryllet igjen. Pappa du er min aller beste
venn, smilte hun.
La november komme, hos meg er det alltid juni.
Herlig ... rett og slett herlg :)
*frysninger*... kjempesøtt!
Kjære Marius! Jeg har skrevet til deg tidligere om min syke Mormor som jeg leste boken din for..
Jeg skriver til deg nå for jeg lurer på hva jeg gjøre.. Jeg fikk beskjed igår om at pappa´n min har fått kreft også.. Med diagnose på å leve i 6 måneder.. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.. Hele meg er nummen og jeg føler snart jeg ikke klarer mer.. hvordan klarer du å holde deg så sterk ??
Cathrine, jeg er så lei meg for dette. Jeg kjenner deg ikke, men har fått møte deg
gjennom denne bloggen. De siste kommentarene dine angående mormoren din,
har rørt meg enormt. Du har støttet henne og gjort alt du kunne, selv om livet sikkert
har vært forferdelig vanskelig. Nå har pappaen din blitt syk, og du llurer på hvordan
dette skal gå. Alt jeg vet Cathrine, er at du har styrke nok. Bruk tiden din med familien
og de menneskene som gir deg noe positivt tilbake. Ta vare på hverandre. Maria
lærte meg noe viktig for en stund tilbake. Det er lov å være lei seg, pappa, sa hun.
Det er lov å være lei seg Cathrine.
og fordi dere er dere, M&M, så slutar vi aldrig att følge bloggen och livet.
Kram,på dere
Cathrine, pappaen min dog oxo, jätte tufft. Men i dette er det och det att vi kan våge
å leve videre, utan skyld- for det er det det er - leve och andas i livet. Mram på dig Cath
Tusen takk for fine ord Marius, Maria og Vib.. Ja de følelsene jeg har nå svinger fra sorg, sinne, skyld over å le, skylde over å grine, skyld over å være.. Jeg klarer ikke sette ord på dagene og ligger bare inne.. venter på en konkret følelse, som forteller meg hva jeg skal gjøre.. men alt bare er!!!
Sitter her med tårene i øyne, blir så rørt...
Det du formidler, formidler du på en så fantastisk måte.
Fikk høre om boken, den står på ønskelista og bloggen tittet jeg tilfeldig innom nå.
Er så glad for at du deler, tusen takk.
Mistet mamman min av lungekreft for seks år siden,da jeg var 15. Hun var syk i mange år, rundt gikk jeg med min egen frykt og forsto/skjønte at noe var galt. Ble bare aldri fortalt.
Pappa og jeg har pratet lite om henne ,etter at hun døde. Å legge lokk på følelsene sine var det som ble gjort
og selv ble jeg syk av det. Det var da jeg forsto hvor viktig det er å sette ord på følsene sine eller skrive og ikke holde dem inne.
Jeg kjenner hverken lille Maria eller deg, men beundrer. Blir varm om hjertet mitt når du tar deg tid , tid til å være der for henne,til å prate med henne,forklare og få henne til å forstå på best mulig måte. Det er så flott, men kanskje ikke like lett bestandig. Du klarer det med glans.
Din herlige lille datter Maria har mye på hjertet,derfor har hun så mye å si. Vær så snill å lytte til henne og gi henne all den kjærligheten hun fortjener. Dere trenger hverandre begge to:-) håper hun vet hvor heldig hun er som har deg! Du så omsorgsfull, omtenksom, snill og god. En bedre pappa finnes ei.
Livet er den eneste veien å gå, bruk den tiden Maria og du har behov for. Det vil du ikke angre på. Vær tålmodig.
Alt har sin tid...
Ønsker dere begge alt godt og masse lykke til!
Varme tanker<3
Jeg ville bare innom for å takke for en fantastisk flott "tale" du holdt i Lykkehaven i dag. Jeg kjenner meg så igjen i det du sa om at man skulle ønske verden stoppet opp. Jeg husker så godt hvordan det føltes da jeg leste statusoppdateringer på FB om venner som skulle feste, mens jeg satt der og planla begravelsen til sønnen min.. Eller da jeg måtte handle klær til begravelsen, mens jeg følte at alle andre på kjøpesenteret smilte, lo og koste seg med shoppingen. Jeg spurte mannen min i stad om hva som gjorde mest inntrykk på han i kveld, og han svarte "han som hadde mistet konen sin. Det rørte meg, og jeg kjente meg så igjen i sorgen." Du har en egen evne til å røre folk du, Marius. Takk for at du var med på å gjøre kvelden så spesiell. Og du, Maria har så rett, så rett.. Det ER lov til å være lei seg. :)
Caroline, jeg håper alt er bra med deg. Takk for gode råd.. Du har erfaring med dette,
og dine ord betyr enormt mye. De gjør det, fordi du vet. Jeg er lei meg for tapet av moren din. Ikke
vær sint på pappaen din. Sorgen er vanskelig, og mange ganger krever det enormt mye å bare stå
på beina. Kanskje har du hatt andre rundt deg å prate med. Det virker som du har funnet din vei videre,
og det er bra. Du setter jo ord på masse her. Mange fine og viktige ord som jeg skal ta med videre. Jeg
brukte kommentaren din idag. Tror den var til trøst for noen andre.
Jeg lover å lytte til henne, jeg skal fortsette å gi henne masse kjærlighet og jeg lover å lese dette for henne
når hun blir større.
Anne, jeg er så lei meg for tapet deres. Det er sikkert vanskelig å forestille hva denne
kommentaren fra deg, betyr for meg. Men den betyr så mye. Jeg føler at det er noen som ser
meg, akkurat som jeg så dere igår. Det er denne forståelsen som kanskje hjelper oss videre.
Det var mange av oss igår kveld, en helt utrolig kveld. På en måte fortsatte den for meg idag,
når jeg leste kommentaren din. Ta vare på mannen din. Pass på hverandre, så håper jeg livet
blir litt lettere.
Klem
Hei igjen.
Tusen takk for svar, det betyr mye for meg.
Håper det går bra med dere også.?!
Jeg har det ok, takket være god hjelp av behandlere.
Det har tatt meg mange år å komme dit jeg er i dag,
sakte men sikkert finner jeg min vei å gå videre på.
Sorgen er vanskelig og komplisert, fordi vi sørger alle på ulike måter.Jeg er ikke sint på pappa.
Savne og tapet etter å miste våre kjære vil alltid være der, i større eller mindre grad.
Tiden tror jeg ikke leger alle sår,vi lærer forhåpentligvis å leve med den på en bedre måte.
Soad vil være i ditt og Marias hjerte evig tid og min mamma i mitt,
Årene,månedene,ukene, dagene og øyeblikkene vi fikk med dem, er de mest verdifulle minnene vi sitter igjen med på både godt og vondt. Vi må ta vare på dem...
Fortsett å være den pappan du er nå, det er godt nok!
Glad for at du brukte kommentaren min, å være til hjelp for andre det er godt.
Skal du tilbake til "lykkehaven" neste år?, ville så gjerne vært der og lyttet til dine ord.
Et sitat til Maria og deg på deres vei: "håpet ser framover, troen viser tillit og tålmodigheten venter i stillhet"
gode tanker fra meg<3
Caroline, jeg vet ikke om det blir noe LYKKEHAVE på meg neste år. Det blir nok
som tilskuer. Klart hvis de spør meg om å lese noe, gjør jeg gjerne det. En utrolig
kveld. Tror det var nesten 5 000 mennesker der. De frivillige og artistene lagde en
uforglemmelig kveld. Veldig vakkert. Håper du får muligheten til å oppleve det.
Hei!
Ville bare si hei!
Vi så deg på TV tidligere her i oktober. Min samboer hadde fått diagnosen uhelbredelig nyrekreft. Ditt innslag i forbindelse med boken gjorde sterkt inntrykk på oss. Han ble berørt på sin måte som den som skulle dø, og jeg på min - den som skal leve videre.. 6 uker fikk vi - han døde for 2 uker siden - 38 år gammel. Heldigvis har jeg to gutter (3 og 6) som holder meg oppe. Jeg samler kraft der jeg kan - og dine ord hjelper meg. Ville si hei og takk :)
Hilde, jeg leste kommentaren din på fars - dagen, og det ble for vanskelig å holde
tårene unna. Rett før jeg leste kommentaren din hadde jeg oppdatert statusen min
på FB. Den handlet om min egen pappa, som døde for noen år siden av kreft. Jeg
skrev om minnene etter han. De stolte øynene hans etter gode fotballkamper, hans
trygge hender når jeg var redd og at han elsket oss så høyt. En ting jeg aldri glemmer
er gleden hans når den første snøen kom. Han var gladere enn søsteren min og meg.
Så leste jeg det du skrev. Tårene bare rant, fordi jeg vet hvor vondt du har det nå.
Alle fortalte meg hvor sterk jeg var som greide alt. Jeg greide alt til Maria hadde lagt
seg. Så gråt jeg, hele kvelden og hele natten. Etterhvert kom det dager som fikk
meg å smile. Da trodde jeg sorgen var borte. Dagen etter traff den meg hardere
enn noensinne, og det fikk meg til å forstå. Forståelsen av at sånn kommer livet
mitt til å være. Dager vil være fine og dager vil være vonde. Etterhvert blir det
flere deilige dager og mindre av de harde. Denne forståelsen gjorde meg trygg og
forberedt. Fortsatt gråter jeg masse, men det er også mye latter. Alt er tidlig for deg
og guttene dine, men fine dager kommer. De gjør alltid det. Jeg håper du har familie
rundt deg, og at du har muligheten til å være lei deg. Pass på hverandre og ta vare
på minnene. Det er de jeg smiler av nå. Denne bloggen er full av forståelse og trøst.
Både fra meg og andre. Håper du finner flere ord som kan hjelpe deg videre. Dere
er i mine tanker hele tiden. Takk for at du skrev.
Nå var det lenge siden jeg hadde vært her inne. Gledet meg stort at du hadde skrevet :-) Har kjøpt og lest boken og den har fått hedersplass i bokhylla, det er en typisk "tåler mange gangers lesing" bok :-) Føler at jeg gjentar meg selv hele tiden. men det er umulig ikke å si det etter å ha lest tekstene dine! Aldri har jeg lest noe av noen som får meg til å føle og tenke på samme måten som det du greier med det du skriver! Å se at mennesker som selv er i sorg legger igjen kommentarer hos deg, med ord om at de finner trøst i det du skriver må være godt! Tenk at din unike evne til å sette tanker på papir (eller på pc) hjelper andre som er inne i kanskje den tøffeste perioden i sitt liv! Det er stort det Marius! Klem til deg og Maria