Da isen for alvor hadde gått i april, sto jeg der, klar med femmerstanga og nytt fortomsmateriale. Flueboksen var stappfull av klinkhammere, spente spinnere, mygg, nymfer og duns i alle størrelser og farger. Jeg bodde ute i telt. Hver helg. Fisket og fisket. Elsket livet som villmarking.
Den første ørreten som var verdt å nevne hugg på mellom to regnskurer på en ganske mørk dag. Jeg hadde dratt kanoen tre kilometer gjennom det tetteste krattet noen kano og jeg noensinne har vært gjennom sammen, og endelig kommet fram til en av perlene i Drammensmarka. Alt slitet var strevet verdt da jeg kunne henge opp og fotografere en 300 grams tulling. Så kom de på rekke og rad. Løftet hodene forsiktig opp fra myrkanten og nappet borti flua. Forsiktig oppstramming, og der satt den.
Juni var helt sinnssykt. Halvkilos markaørreter beit på uten hemninger. Den forsiktige klypingen i fluene var over. De hoppet over vannet med hele de etter hvert småfeite fiskekroppene sine og klappet kjeftene igjen over fluene mine. Så var det runder med plask og utras, kjeft og bråk før de til slutt kom inn med buken opp. Fiskegutta og jeg godtet oss over slukørede, eh.., slukfiskere som sto og så på mens vi vinsjet dem inn og hang dem opp.
Juli: Se juni
I august hadde den verste rykkingen i armen gitt seg. Slukfiskerne var godt i gang med å dra forbi, rent uttellingsmessig. De første skikkelige nedturene var for lengst etablert. Jeg fisket kun på vak. Et par skikkelige elvefisketurer i Valdres hadde gitt null uttelling, og etter hvert som vi skjønte mindre og mindre, henga hele gjengen seg stadig oftere til flaska. Reglen om en sixpack per mann per dag ble hånlig oversett etter hvert som ørreten ble stadig mer fraværende.
September er her. Dagene varierer mellom sjarmerende ”nestensommer” og full høst. Besatt av tanken på et siste skikkelig utras på snella, har jeg lagt ned litt for mange timer med blindfiske (å legge ut flua uten å vite om det er en fisk i nærheten). Det har gitt et par gode nyheter, men kan på ingen måte forsvares med tanke på antall arbeidstimer. I fjor var september generøs. Siste helg før fredninga i Valdres klinte solen til, og vi fikk tre hissige og feite ørreter. De ble varmrøkt og nytt i kompaniskap med testproduktene til guttas store øltest. Dagen etter våknet vi trøtte og slappe til fem centimeter snø.
Denne helgen gjør jeg et siste forsøk. Det er ikke fredning ved favorittvannet. Det er meldt bra vær. Jeg er klar for å for en siste gang drasse kanoen gjennom skauen, knote opp teltet og med skjelvende hender lirke en døgnflue på den latterlig tynne fortommen. Så får vi se.
Jeg har fisket ørret hver bidige helg siden april. Det høres litt merkelig ut, sånn i ettertid. Uten hell noen ganger, men det er også mange skikkelige rugger som har havnet i håven. Likevel klarer jeg ikke kvitte meg med en urolig tanke som gnager i bakhodet. Det kan da ikke være over alt nå?