Kjære sportsfisker: Det er ikke egentlig noen grunn til å deppe. Brunørreten er der, selv om det blir kaldere i vannet.
For en uke siden fikk jeg mail fra en god kompis. Han hadde jogget rundt Landfalltjern i Drammensmarka, og sett flere aktuelle vak. Som den besatte fluefiskeren han er, var det bare å melde ifra til gjengen og komme seg opp igjen med stanga.
Selv dro jeg på jakt i fjellet i Telemark. Det var rett over null grader, og natta hadde vært streng. Myrene hadde stivnet til is, det var et iskaldt drag i lufta. Omtrent midt på dagen kom vi fram til et flott skogsvann med heltrukken myrkant rundt. Jeg mener bestemt at det luktet ørret. Jeg satt meg ned, og tenkte at ”midt ut på der bor det sikkert en fin fisk”. Innbilte meg at jeg så sømmer i vannet etter svømmende ørret. Sekunder senere kom et markant vak på det blikkstille vannet. Må innrømme at det var litt bittert å ikke ha med stanga. Vi kom tilbake til vannet rundt femtiden på ettermiddagen. Sola hadde gjort sitt, og det var nå en god del mer liv i vannet.
Det er bare å fiske, helt til isen legger seg. Men det krever en god porsjon mer tålmodighet enn midt på sommeren. Pluss mer forsiktighet. Når ørreten er vanskelig å ta, er det desto morsommere å lykkes. Mitt tips til fluer er å bruke de som ligger i eller litt under vannfilmen. Har også hatt suksess med vanlige gullhodenymfer på denne tiden. Selv fisker jeg ikke med sluk, men jeg vil tippe at det ikke er så heldig med raske innsveivinger nå. Kaldt vann gjør ofte ørreten treg.
Har du andre erfaringer med ørretfiske på denne årsiden - del det gjerne i forumet eller i kommentarfeltet under!
Vær oppmerksom på lokale regler for fredningstid. Den starter ofte rundt midten av september. Sjekk om det fremdeles gjelder ved ditt fiskevann.
Disse tre ga en hyggelig overraskelse på tampen av sesongen i fjor.
En dag går mot natt. Et tre har falt i skogen. En kjempe gått bort. En spurv har… øhh… falt til jorden.
Så skulle det altså en gang ta slutt: Mine trofaste tjenere er ikke med meg lenger, og det er min skyld. I årevis har jeg tråkket dem ned i søla. De har måttet tåle å stå ute i iskaldt vann. Aldri latt det gå innpå seg. Aldri en sur mine. Altfor ofte har de ikke fått den behandlingen de fortjener. De ble tatt for gitt.
Vi har hatt gode stunder også.
De var med på de første fluefisketurene. De var til stede da den første ørreten havnet i håven. De har sett skoger og vidder. De har fått gromplassen foran peisen om kvelden. De var der da jeg fridde til kona under Hardangerjøkulen i solnedgangen. Dessverre kunne de ikke komme i bryllupet. Men de var med under feiringen av to års bryllupsdag.
Selv om formen en stund har vært dalende, var det først i sommer jeg forsto alvoret. De sang på siste verset, og det var lite eller ingenting jeg kunne gjøre med det. Det var membranen som sviktet først, og dro hele skrotten med seg i forfallet. Derfra har det vært utforbakke mot den sikre død.
En siste ære til slitne helter: Å tjenestegjøre som dasstøvler på hytta.