Kolding-Hallen, 14. januar 2000:
Salen er i ferd med å fylle seg opp. Sakte, men sikkert kommer også journalistene snikende.
– Jeg tror ikke Malinga er i stand til å slå ut Ole. Uansett hva som skjer, tror jeg Ole vinner denne kampen, mener mannen fra Rogalands Avis. Han har fulgt «Lukkøye» i fire år – og kun sett ham tape en gang.

Tiden er inne. Ole «Lukkøye» Klemetsen skal måle kreftene med Thulani «Sugarboy» Malinga. «Lukkøye» kommer inn i hallen til tonene av Griegs «I Dovregubbens hall». Malinga er allerede på plass idet nordmannen entrer ringen.
I «Lukkøye»-hjørnet er det full aktivitet. Trener og pappa kommer med de siste instruksjoner. Ole hopper opp og ned og bokser i lufta. På motsatt side av ringen er det roligere. Der står «Sugarboy» Malinga og ber en stille bønn.
Så går gongongen og første runde er i gang:

1. runde:
Begge åpner offensivt, men ingen får inn de helt store fulltrefferne.
– Venstre hook, venstre hook! roper Oles polske trenger Gregorz Tilewski fra hjørnet.
«Knepen runde til Ole,» skriver NTB-journalisten som sitter ved siden av meg.

2. runde:
«Sugarboy» får inn en fulltreffer, og Ole er nede på knærne. Han kommer seg imidlertid raskt opp igjen. «En klar runde til Malinga,» mener NTB.

3. runde:
Ole får et kutt i øyenbrynet og begynner å blø.
– Boks, Ole! roper treneren fra hjørnet.
– Venstre hook, venstre hook.
«En jevn runde,» leser jeg over skuldra på NTB-journalisten.

4. runde:
Malinga unngår de fleste av slagene til Ole, men får inn en fulltreffer under beltestedet. Ole gisper etter luft – og får noen sekunders pause. Etter hvert kommer Ole mer inn i kampen. «Klemetsen må få runden,» konkluderer NTB.

5. runde:
Malingas hansker er røde av blod, og det er ikke hans eget. Sørafrikaneren får en advarsel får å slå lavt igjen. «Mange mente han burde fått den advarselen allerede første gang han traff under beltestedet,» skriver NTB-journalisten inn på PC-en sin. Hvem han mener med «mange» er ikke godt å si – siden han ikke snakket med noen før han skrev det…

6. runde:
Begge blør. Ole er mer aktiv enn tidligere. Han treffer noe, men bommer med de hardeste slagene.
– Venstre hook! ropes det fra «Lukkøye»-hjørnet.
Er dette også Oles runde, spør jeg. Ja, mener NTB.

7. runde:
«Sugarboy» begynner å bli sliten. Ole har overtaket hele veien, men fremdeles bommer han med de hardeste slagene.
– Boks, Ole! Boks, Ole! roper treneren.
– Venstre hook, venstre hook!

8. runde:
En venstrehøyre-kombinasjon sender Malinga i gulvet. Han kommer seg opp igjen, men Ole treffer igjen. Dommeren har fått nok. Kampen er over. Publikum jubler. Team Klemetsen kastet seg inn i ringen og deler ut Team Klemetsen-T-skjorter til sørafrikanerne. Pappa Klemetsen omfavner speakeren.
 
Tilbake på hotellet fylles rommet til pappa Klemetsen raskt opp av venner, familie og supportere. Flere champagnekorker sprettes. Stemningen stiger. Det er da pappa Klemetsen oppdager at han har glemt å ringe hjem.
– Å ***, jeg må ringe kona, roper han – og skynder seg ut av rommet.
– Du skriver vel ikke noe av dette, spør en av festdeltagerne.
– Nei, nei – ingen fare, sier jeg og fortsetter å notere.
– Men du skriver et eller annet i blokka, gjør du ikke?
– Ingenting å bekymre seg over. Alt er under kontroll, forklarer jeg.
– Jeg liker ikke dette. Legg vekk blokka di, mener han bestemt.
Det ropes på musikk. Far og storebror Klemetsen (Store-John og Lille-John) finner fram gitarene og fremfører en avskjedssang for Malinga, som bor nesten vegg-i-vegg.
– Å du stakkars Malinga, din karriere er over, synger far og sønn, på et språk de hardnakket hevder er swahili.
Det er da jeg bestemmer meg for å ta kvelden. Tre døgn med familien Klemetsen er på mange måter nok.

Les også:
Tre døgn med Team Klemetsen, del 1
Tre døgn med Team Klemetsen, del 2

Les mer om familien Klemetsen og andre norske kjendiser på klikk.no/kjendis

Vi avtaler å møtes igjen dagen etter. Noen minutter over tre er jeg på plass i hotellresepsjonen. Ingen fra Team Klemetsen er å se. Bra, tenker jeg. Da er jeg sikkert litt tidlig ut. Men etter et kvarter med venting begynner det å gå opp for meg at noe er galt. Jeg slår nummeret til pappa Klemetsens mobil.
– Hvor i helvete er du? Det var ikke dette vi avtalte, roper han i telefonen
Jeg finner dem i et helsestudio ikke langt fra hotellet. Pappa møter meg i døra.
– Kom her, roper han – og småløper nedover mot garderoben. Der sitter «Lukkøye». Svett og avslappet etter en løpetur på tredemølla. Målet er å svette ut mest mulig væske før veiingen senere på kvelden. Pappa er bekymret. I løpet av trekvarter har Ole svettet vekk tre kilo. Nå veier han plutselig for lite.
– Drikk, sier pappa og løper av gårde for å skaffe ei flaske til.
Ole selv tar oppstyret med ro.
– Hva skal du skrive om, spør han.
– Meg eller teamet mitt?
– Begge deler, svare jeg.
– Du må ikke snakke med teamet. De klin gærne hele gjengen, sier «Lukkøye».
– Sier den største gærningen av dem alle, avbryter en journalist fra Rogalands Avis som nettopp er kommet inn i Garderoben.
Ole lar seg ikke stoppe.
– Jeg mener det. Du må holde deg langt unna dem. De er klin gærne
 
En time senere sitter jeg i resepsjonen på hotellet til Team Klemetsen og slapper av. Plutselig kommer pappa Klemetsen løpende.
– Der er du! Kom igjen nå! Jeg har ikke tid til å passe på deg hele tiden, sier han og drar meg med.
– Du må ikke være så beskjeden.
Han følger meg bestemt opp i andre etasje og inn på rommet til Ole. Der er Stavanger Aftenblad i ferd med å intervjue den lokale helten.
– Han vil også være med, sier pappa og skyver meg inn i rommet.
Journalisten fra Stavanger Aftenblad virker ikke helt fornøyd med situasjonen. Ingen journalister liker at kollegaer er til stede under deres intervju. Ole er likeglad der han ligger i senga, med dyna godt pakket rundt seg og spiller gitar.
– Blir det EM-kamp etter møtet med Malinga, spør Aftenbladet.
– Vi tenker kun på kampen i morgen, svarer pappa Klemetsen.
Ole ser i taket, spiller gitar og synger lavt for seg selv.
– Hva gjorde du i dag, spør Aftenbladet.
– Han løp på tredemølla i trekvarter, svarer pappa.
– Hvordan er formen, spør avisjournalisten.
– Den er helt topp, svarer pappa.
– Takling about a revolution, synger Ole.
– Jeg tror jeg flytter meg over hit, sier journalisten – og plasserer seg mellom far og sønn Klemetsen.
– Hva vet du om Malinga, spør han igjen – henvendt mot Ole.

– Han er en av de dyktigste bokserne jeg noen gang har møtt. Jeg tror det blir en interessant kamp i morgen, sier Ole – og dermed er intervjuet over.

Fortsettelse følger...

Les også:
Tre døgn med Team Klemetsen, del 1
Tre døgn med Team Klemetsen, del 3

Les mer om familien Klemetsen og andre norske kjendiser på klikk.no/kjendis

«Blod & ære» – dokumentarfilmen om Ole Lukkøye og resten av Team Klemetsen – har kinopremiere fredag denne uka. I flere år har et filmteam med Håvard Bustenes i spissen fulgt far og sønn Klemetsen. Tilbake i år 2000 tilbrakte jeg tre døgn sammen med den noe pussige familien i forbindelse med en reportasje for magasinet Mann. Her kommer en resirkulert utgave i tre deler:

Når villdyret våker
52 sekunder gjenstår av 8. runde. Ka-bom. Thulani «Sugarboy» Malinga kikker forvirret opp fra gulvet. Han kommer seg ustøtt opp på beina, men blir truffet igjen. Og igjen.
 
Prolog: Det var min første boksekamp. I tre døgn hadde jeg fulgt Team Klemetsens oppladning til møtet med sørafrikaneren Malinga. Tre merkelige dager i et merkelig miljø. Og det startet allerede på Gardermoen:

Klokka nærmer seg lunsj, og jeg sitter i en av hovedflyplassens mange barer. Bartenderen, som er i ferd med å kjede vettet av seg, våkner plutselig opp da han får høre at jeg skal på boksekamp.
– Jeg kan en bra «Lukkøye»-historie, sier bartenderen – og så begynner han å fortelle:
– Det skjedde i Fredrikstad for noen år siden. Utenfor et av byens populære utesteder var det lang kø. Plutselig kommer Ole Klemetsen, han går forbi køen og mot døra. «Du må stille deg bakerst som alle andre,» sier dørvakta. «Vet du ikke hvem jeg er. Jeg er Ole Klemetsen,» sier Klemetsen. «Og jeg er snekker,» sier dørvakta. Og slår ned Klemetsen! Dørvakta var en lokal helt lenge etterpå, forklarer bartenderen.

Er historien sann? Skjedde det slik bartenderen fortalte? Sannsynligvis ikke. Men det er en god historie, og den er også et godt bilde på hva som skjer hvis man stikker hodet litt for langt fram i Norge. Da får man seg før eller senere en på trynet. Bokstavelig eller billedlig.
Dette har familien Klemetsen fått merke flere ganger. Så da jeg samme kveld møter John Klemetsen – Ole Klemetsens far – på hotellet i Danmark, åpner han samtalen med å spørre:
– Hva er du på jakt etter? Noe morsomt, det sportslige eller leter du etter noe dritt? Det er greit å få klarhet i det på forhånd.
Så smiler han og ønsker meg velkommen til byen Kolding.

Noen minutter senere får jeg kjeft. Kjeft fordi jeg ikke noterer det han sier.
– Skal du ikke ta fram notatblokka, da, spør Klemetsen bestemt.
Da jeg endelig får blokka på plass, er Klemetsen-familiens overhode klar for å snakke.
– Hva har Ole gjort de siste dagene?
– Han har trent litt. En siste finpuss av formen – ellers så slapper han av og spiser godt. Akkurat nå er han på kino.
– Hva vet dere om bokseren han skal møte, Thulani «Sugarboy» Malinga?
– En veldig flott mann. Svært sympatisk og pen. Og en veldig dyktig bokser. Han har vært verdensmester to ganger tidligere.
– Det har vært en del spekulasjoner om alderen hans. Stavanger Aftenblad skriver at han er 44 år…
– Jeg har kopi av passet hans oppe på rommet. Du kan få se det hvis du vil. Der står det at han er 40 år. At han fylte 40 år i desember. Så kan du selv avgjøre hva du vil tro på; passet hans eller Stavanger Aftenblad.
– Hvor lang tid har Ole brukt på å forberede kampen?
– Hvor lang tid? 15 år, og jeg spøker ikke – ikke når man skal møte en bokser av en slik kaliber som Malinga. Kun to ganger i karrieren sin har Malinga tapt på knockout.
– Det er mye penger i boksing, hvor mye tjener dere på denne kampen?
– Gentlemen snakker ikke om penger.
– Hva skjer etter denne kampen? Blir neste kamp et møte med europamesteren?
– Sannsynligvis. Men det er tabu å tenke lenger fram enn til kampen man har foran seg. Det kan lett oppstå skader, og det ligger i kortene at dette blir en lang og hard kamp.
 
De siste dagene før en kamp er det viktig å isolere Ole uten at han er klar over, forklarer pappa. Slik at Ole kun er konsentrert om kampen han har foran seg.
– Men i dag fikk han en dum telefon hjemmefra hvor de fortalte at hunden hans hadde fått en splint i øye, og Ole er jo så glad i den hunden. Den typen telefoner vil jeg helst slippe. Jeg har gitt beskjed hjemme om at Ole ikke må få noen negative nyheter, men de klarer ikke å la være. Oles mobiltelefon skulle jeg gjerne tatt fra ham, men den som prøver det, må nok gå minst tre runder mot ham…
– Ellers er det jeg som tar meg av all pratinga, sier pappa Klemetsen.
– Jeg snakker med journalistene – og sørger for at Ole kan konsentrere seg om å bokse. NTB fikk tre minutter med ham i dag, men det var alt. Ellers så får vi mange rare telefoner fra journalister og sånt, spesielt fra nærradioer.
 
Etter at vi har sittet der en stund, kommer Ole. Jeg hilser høflige og presenterer meg – og Ole setter seg ned.
Det er da jeg oppdager det. Jeg har ingen verdens ting å spørre ham om. Jeg kommer ikke på et eneste spørsmål. Selvsagt kan jeg spørre ham om formen er bra, men det er den selvsagt. Jeg kan spørre om han ser fram til kampen, men det vil han jo også svare ja på, så hvorfor spørre?
Det ender med at vi blir sittende der i taushet inntil pappa Klemetsen igjen tar styringen.

Fortsettelse følger...

Les også:
Tre døgn med Team Klemetsen, del 2
Tre døgn med Team Klemetsen, del 3

Les mer om familien Klemetsen og andre norske kjendiser på klikk.no/kjendis

Å få barn har aldri stått høyt på min liste over ting man må gjøre. For å være helt ærlig har det å få barn aldri stått på min liste over ting man må gjøre. Men ting skjer, og for snart ett år siden ble jeg far til en liten energisk fyr med sengeskrekk. Før jeg forteller mer om livet med «Le Pjokk», kan det være greit med et lite tilbakeblikk.

Teksten nedenfor har tidligere stått på trykk i spalten «Snart pappa» i bladet Gravid:

Jeg liker ikke barn. Å si at jeg hater barn er kanskje å overdrive, men så veldig langt fra sannheten er det ikke. Hele mitt voksne liv har jeg gjort mitt beste for å unngå barn. Med det så mener jeg ikke bare å unngå å få barn, men også unngå andres barn. Årsaken er enkel: Barn sikler, de bråker og de lukter tidvis vondt. Litt på samme måte som hunder, og jeg har ikke helt sansen for dem heller.

Med dette som utgangspunkt er det kanskje noen som lurer på hvorfor i alle dager jeg er blitt spurt om å bidra i et blad med navn Gravid. Litt overrasket ble jeg også, men det hele henger selvsagt sammen med dette parasittlignende vesenet som har tatt bolig i min kones mage. Som du kanskje forstår, kjære leser, skal jeg bli far. Hipp, hipp og så videre. Dette skal bli gøy!

Det merkeligste av alt er kanskje at noen faktisk vil ha barn med meg. Jeg har aldri lagt skjul på hva jeg synes om de små vesenene som det etter hvert er blitt stadig flere av hjemme hos venner og bekjente. Dette skremte imidlertid ikke min kone, som pussig nok ikke ville ha barn før hun møtte meg. En mann som ikke liker barn var det som skulle til for at hun skulle få lyst på barn. Det er en ironi her et eller annet sted, jeg har bare ikke funnet den ennå...

Men nå er det blitt sånn at jeg skal bli far. Et planlagt barn er det også. Selv om jeg misliker barn, er jeg et forholdsvis sivilisert menneske. Som en liten digresjon kan jeg kanskje legge til at det er det faktum at jeg er et sivilisert menneske, som gjør at jeg ikke har helt sansene for småkrypene. I min verden skal det ikke være gulpeflekker på dressjakka. Dvd-er og bøker skal faktisk stå i hylla hvor de er plassert, leker hører ikke hjemme på gulvet – og hva er dette med å stikke fjernkontroller og mobiltelefoner inn i munnen. Helvete heller, hvem er det som ønsker barnesikkel på fjernkontrollen? Jeg bare spør...

Nok om det. Det er et planlagt barn som kommer. Og velkommen skal det være. I hvert fall hvis det klarer å oppføre seg. Er krypet helt håpløst, regner jeg med at det skal være mulig å få byttet det inn igjen. Min hypotese, som nok er noe uvitenskapelig, er at barn inntil de er tre år ganske raskt glemmer hvem som er foreldrene hvis de av ulike årsaker må flytte ut. Så hvis unge Aarli-Grøndalen blir en skikkelig drittsekk, ser jeg ingen annen mulighet enn å legge ham ut for salg på eBay eller finn.no. Uten å ha sjekket for mye, skulle jeg tro at det finnes et marked der ute.

Akkurat det med at han kan bli en drittsekk, det bekymrer meg litt. For jeg har en teori om at barn er født onde, og at de gradvis lærer seg å dempe ned denne ondskapen for å passe inn i samfunnet. I den forbindelse har jeg min tvil om jeg er det rette moralske kompasset for denne muligens demonlignende skapningen som snart flytter inn hos oss.

Nå sporer jeg av igjen. Og uansett hvor håpløs jeg er, så stammer sånn cirka halvparten av genene til barnet fra hans mor. Jeg ser absolutt ikke bort ifra at det er til barnets beste.
Den intelligente leser har kanskje allerede lagt merke til at jeg skriver «han». Noe som er litt morsomt. Ikke fordi jeg på død og liv ønsker meg en gutt, men fordi min kone var helt sikker på at det skulle bli ei jente. Så sikker var hun, at vi inngikk følgende avtale: hun skulle bestemme jentenavnet, mens guttenavnet skulle jeg få velge. Overraskelsen ble derfor stor da vi var på ultralyd og fikk se at enkelte kroppsdeler gjorde at det er liten tvil om akkurat kjønnet. Så til høsten kommer det en liten gutt til verden. En liten gutt som vil lyde navnet Colargol. En gutt som – mest sannsynlig – kan skrike i både dur og moll!

Les mer om barn, barneoppdragelse og alt det andre som hører med, på klikk.no/foreldre

Ingen skavanker skjules når Juergen Teller står bak kameraet. Rynker, hengepupper og skjeve tenner, alt synes. Minimalt eller ingen retusjering er blitt varemerket for fotografen som var en av de aller første som innså at Kate Moss´ mangler var hennes fordeler. Magasinet New York har et større intervju med mannen på sin nettside. Anbefalt lesning for alle som har en viss interesse for foto, mote og kunst.
Intervjuet finner du her!

«Det var slik det begynte. Jeg hadde aldri snakket om disse tingene. Aldri.» – Louis-Ferdinand Celine i «Reisen til nattens ende».

Kjære leser, jeg håper du er overbærende nok til å se forbi innslagene av blod, vold og meningsløst hærverk i denne teksten. Hvis det jeg nå skriver tolkes som en lovprising av antisosial oppførsel og adferd, har jeg feilet. Dette er faktisk en hyllest til kvinnen.

Å legge skylda på det faktum at vi tidligere på kvelden hadde inntatt et enormt måltid, er selvsagt altfor enkelt. Men det må være lov å nevne at vi hadde fråtset i oljedryppende tapas, og nettopp dette matvalget hadde nok medvirket til at alkoholen vi hadde drukket nok brukte lengre tid enn normalt på å forflytte seg fra magen, ut i blodet og etter hvert i brutal nærkontakt med sentralnervesystemet.

Jeg innrømmer det gjerne. Vi drakk latterlig mye. Men vi var ikke fulle. I hvert fall ikke for fulle. Vi hadde full kontroll. Ganske så lenge.
Vi i denne sammenhengen er min venn Torgeir – en journalist som har spesialisert seg på å jobbe i land hvor lokalbefolkningen har en tendens til å skyte på nettopp journalister, og Torgeirs venn fra New York, Nick. Nick er en ung og talentfull forfatter med to romaner på samvittigheten. Begge romanene er solgt til Hollywood, selv om det så langt ikke har materialisert seg noe på det store lerretet. Passelig suksessfull, med andre ord. Og etter hvert også passelig full, men nå foregriper jeg begivenhetene.

Klokka ble etter hvert stengetid, og jeg skal innrømme at vi på dette tidspunktet begynte å merke at de oljeglinsende mage- og tarmsystemene våre nok hadde begynt å bli litt vel slepphendte med overføringen av alkohol til blodet. Det var på tide å gå hjem. Så vi dro hjem til Nick. Rettere sagt til hotellrommet hans.

Av en eller annen grunn hadde han booket seg inn på et hotell uten minibar. En unødvendig lang samtale med resepsjonisten senere, som ikke ville åpne hotellbaren, var vi på vei hjem til meg i taxi. Torgeir var på dette tidspunktet overbevist om at min daværende forlovede ikke ville ha noe imot en liten nattlig visitt, men vi ble til slutt enige om at det nok var best om jeg snek meg inn i leiligheten alene for å hente ut litt mer alkoholdig væske. Det vil si, det var vel jeg som ble enig om dette.

Heldigvis, kan vi vel si i ettertid, tok jeg feil. Feil flaske. Jeg tok den whiskyflaska som var nesten tom, ikke den som nettopp var åpnet. Utstyrt med denne flaska og en sixpack fra kjøleskapet, var vi snart tilbake på Nicks hotellrom. Jeg husker deretter at jeg skrur korken av whiskyflaska. Jeg husker også at whiskyen ubarmhjertig treffer tunga, men det er det.
Det neste klare øyeblikk, i den grad det kan kalles klart, er at jeg halvveis sitter og halvveis ligger i fosterstilling på gulvet. Veggene er tilgriset av blod, gulvet er dekket av et knust speil – det er speilbiter overalt, og til høyre for meg innser jeg at Nick med noen brutale spark er i ferd med å avlive en krakk.
Idet krakken gir fra seg et siste lille knirk, peker Torgeir på meg og avleverer følgende snøvlende beskjed: – Dette er din feil!

Neste fase tror jeg at jeg overlater til kjæresten min å fortelle om:
– Plutselig sto han i døra til soverommet. Brystet på T-skjorta var full av blod, og han så litt betuttet ut. Han var bekymret for hvor alt blodet kom fra. Og liggende på ryggen som en valp, måtte jeg gå over brystet hans for å se etter glass- og speilbiter. Jeg fant ingenting bortsett fra et halvannen centimeter langt kutt. Et kutt som ut ifra blodmengden på T-skjorta må ha blødd ganske kraftig. Han var også våt av svette. For som han sa: «Da Torgeir pekte på meg og sa at det var min feil, løp jeg hjem». Det er en strekning på noen kilometer!
Torgeir og Nick kom til seg selv liggende på gulvet på Nicks rom morgenen etter. Lyden som hadde vekket dem, var Torgeirs kjæreste som febrilsk banket på døra. Flyet deres til Svalbard – de skulle av alle merkelig ting på en jazzfestival der – ville ifølge billettene ta av om litt i overkant av en time. Pussig nok rakk de flyet, men de hadde derimot problemer med å få sjekket inn på sitt nye hotell på Svalbard. Til deres store overraskelse har norske hotell et eget nettverk hvor de utveksler informasjon om gjester som kan utgjøre en sikkerhetsrisiko…

Du lurer nå kanskje på hva det er jeg ønsker å oppnå med denne historien. Og det jeg forsøker å fortelle, kjære leser, er at dere kvinner er noen fantastiske skapninger. Noen fantastiske skapninger som holder ut med menns toskeskap og fjolleri. For merkelig nok, både Torgeir og jeg har i tiden etter denne episoden rukket å gifte oss. Om vi fortjener så fabelaktige og forståelsesfull koner, ja, det er vel strengt tatt en annen diskusjon. Men den foreslår jeg at vi utsetter. La oss i stedet skåle for kvinnens klokskap og menns mangler, for kjærligheten, for alt som er vakkert, for… ehh… – er det noen som har noe å skåle med...? Mitt eget barskap er av ulike årsaker gjort utilgjengelig for meg inntil videre.