Først tok han på seg sokkene. Deretter T-skjorta. Og med underlivet nakent ruslet han bort til speilet og fønet håret. La oss ta det en gang til: Først sokker, deretter T-skjorte – og naken fra livet og ned gikk han bort til speilet og fønet håret. Legg så til at dette skjedde i garderoben på et treningssenter. Ikke hjemme hos ham. Ikke hjemme hos meg. Men på et treningssenter.

Det kan da ikke bare være meg som synes at dette er en absurd bekledningsrekkefølge? Og det kan da heller ikke bare være meg som synes at det er litt merkelig å stå foran speilet med en føner i hånda og rumpa bar? I hvert fall når overkropp og føtter er tildekket?
Første gang jeg så dette tenkte jeg at fyren måtte være litt tilbakestående. Litt dum. Ikke riktig bevart, for å låne et uttrykk fra min bestemor. Legg videre merke til at jeg skriver første gang. For etter hvert har jeg mistet tellingen. Stadig ser jeg folk som kler på seg på denne, etter min mening, absurde måten.

Jeg tror nesten vi må ta det hele en gang til. Har dere virkelig forstått hvor merkelig dette er? Ja, la oss ta det helt fra begynnelsen:
Naken mann kommer ruslende ut av dusjen. Han tørker seg. Tar deretter på seg sokkene. Så T-skjorta. Og deretter stiller han seg foran speilet og føner håret. Med en bar, hårete rumpe som stikker ut under T-skjorta.

Dette er ikke normalt. Dette kan ikke være normalt? Vær så snill, kan ikke noen bekrefte at dette ikke er normalt? Vær så snill...

Og før noen nevner det: Nei, kjønnsorganene til disse personene har – i hvert fall ikke så langt – vært av en slik størrelse at det kan være grunnen til at de ønsker å vise seg fram. Nå har det seg ikke slik at jeg normalt pleier å stirre så veldig intens på andre menns kjønnsorganer, men teorien om at dette kunne være årsaken til bekledningen dukket etter hvert opp, så jeg måtte sjekke. Det er altså ikke årsaken. Muligens mener disse mennene at de er velutstyrte, men slik er det ikke. Punktum.

Uansett, budskapet mitt er enkelt: Slutt. Slutt med dette. Kle på dere i en fornuftig rekkefølge. Og en fornuftig rekkefølge innebærer at man dekker til underlivet først. Deretter sokker eller T-skjorte. Rekkefølgen er frivillig. Jeg ville begynt på toppen og avsluttet med sokkene. I mange tilfeller ville jeg til og med tatt på meg buksa før sokkene. Gjør imidlertid som dere vil. Men dekk til rumpa!

Bukselengden kryper stadig oppover i motebildet. Fokuset på sokkene blir derfor stadig større. Sats på farger denne høsten.

Det har skjedd noe merkelig med mannebuksene det siste året. Så langt har vi kanskje ikke sett så mye til dette på denne siden av norskegrensa, men ting er på gang. Etter en runde med stadig trangere bukser er lårene nå blitt gitt mer plass. Kanskje ikke så underlig, men mer overraskende er det at lengden på buksene er på vei oppover. En av de første som tok saksa fram var den etter hvert så toneangivende amerikanske designeren Thom Browne. Hans dresser ser ut som om de er vasket på 90 grader i vaskemaskinen. Alt er for kort; ermene, beina – ja, selv livvidden virker litt sprengt.

Krympet i vask: Thom Browne. Foto: AP/Scanpix

Dette er ikke noe for folk flest, også med tanke på at prisene starter på et sted nærmere 50.000 for en dress, men ideen om at buksa ikke lenger trenger å subbe i baken – ja, den trenger ikke engang å ha nærkontakt med skoene, den ideen har etter hvert spredd seg fra New York og over til vår side av Atlanteren.

Her hjemme er det særlig svenskene som i løpet av det siste året har kopiert stilen. Enten er buksene for korte – eller så er buksebeina rullet opp slik at legg og ankel vises fram. Gjerne olabukser, men kanskje i enda større grad chinos og mer dresslignende varianter. Acne Jeans har en rekke spennende modeller – det samme har andre svenske merker som for eksempel Hope. Le gjerne nå, men i løpet av de neste månedene tyder alt på at norske buksebein vil miste noen centimeter. Vi pleier å følge etter svenskene, selv om vi ikke alltid innrømmer det.

 
Korte bukser og fargerike sokker. Foto. Acne Jeans

Dette vil, som jeg var inne på innledningsvis, øke fokuset på sokkene. Hennes & Mauritz har allerede et forholdsvis stort utvalg av fargerike sokker. Det samme har Acne. Sistnevnte forsøker også å få oss til å gå med to forskjellige sokker. Eller rettere sagt: Sokkene er forholdsvis like, men fargene er forskjellige. En rød og en grønn sokk, for å ta et eksempel. Det er nok heller ikke noe for enhver mann, men med rette stilfølelsen kan det kanskje fungere.

I et svakt øyeblikk i Montreal investerte jeg i to par fargerike og stripete sokker fra engelske Paul Smith. Altfor dyre, det er ikke til å komme bort ifra, men de har til gjengjeld holdt seg overraskende bra. Kanskje det er sokker man skal begynne å investere i? Eller kanskje ikke. Husk uansett at det er fargerike føtter som nå er tingen. Og vi trenger litt farger når bakken etter hvert blir hvit og himmelen grå. Både min ett år gamle sønn og jeg er for eksempel i dag ikledd knall røde sokker. At han er den kuleste gutten i barnehagen er det lite tvil om. Og skal jeg være helt ærlig – og legge all beskjedenhet til side – må jeg innrømme at jeg er ganske kul jeg også, her jeg sitter og skriver.

Min sønn. Sjekk sokkene. Foto: Roger Aarli-Grøndalen

Jeg er ikke redd for kroppskontakt, det er ikke det som er problemet. Men jeg synes det er greit å begrense den. Begrense den til personer jeg liker spesielt godt. Men dette som utgangspunkt sliter jeg litt med europeiske hilsevaner. Det er denne kysse- og klemmegreia. I min verden hilser man med å rekke ut sin høyre hånd. Det er effektivt. Og du slipper å ha fremmede mennesker helt opp i ansiktet ditt.

Det er ikke sånn de hilser i Belgia, for å ta et eksempel. Der hilser de med tre små kyss. De virrer rundt hodet ditt som små, sultne mygg. Smatt, smatt, smatt. Uansett kjønn. I løpet av de fire dagene vi var der fant jeg aldri ut hvilken side de begynte kyssingen, noe som medførte ekstra stor fare for at jeg skulle skalle ned både vår vertinne og hennes venner.

Men greit nok. Er man i utlandet har man seg selv å takke. Jeg hadde ikke trengt å reise til Belgia. Verre er det når alle disse skikkene kommer hit. Og du vet aldri helt hvilken skikk de kopierer. Er det varianten med et forsiktig kyss? Er det den belgiske tre-kyss-metoden? Og hvilken side er det personen sikter seg inn på?

Mitt spørsmål er: Hvor mange knekte neser og blåveiser må til før vi innser at den gode, gamle høyrehånda er det mest effektive? Ok, den kan være både klam og kald, men hele prosessen er over på noen sekunder, så det overlever vi. Selv om det selvsagt finnes unntak. For en stund tilbake hilste jeg på en engelsk overklassefyr, og håndtrykket hans var så slapt at jeg et øyeblikk fryktet at han hadde dødd – eller i hvert fall mistet bevisstheten – i løpet av det brøkdelssekundet det tok å rekke meg lanken. Men dette tilhører unntakene. Så jeg vil med dette oppfordre dere alle til å slå ned på alle forsøk på å innføre denne overdrevne kyssingen på «vår» side av norskegrensa. Og det er mulig. Det er ingen illusjon.

På min reise i Belgia fant jeg etter hvert et motmiddel. Det krever imidlertid at du hele tiden følger med. At du er bevisst på det som skjer rundt deg. Men med effektiv bruk av høyrehånda kan du stoppe dem. Det endelige beviset på at min metode fungerer fikk jeg da bestemor på 90 stabbet i min retning på ustø skritt. Idet hun befant seg cirka en underarmslengde fra meg, skyndte jeg med å rekke fram hånda. Noe som gjorde henne såpass forbauset at hun nøyde seg med å håndhilse. Jeg har i ettertid testet dette ut på flere, og litt uvitenskapelig vil jeg anslå at i et såpass kyssevennlig land som Belgia fungerer metoden i tre av fem tilfeller. Noe som burde gjøre den rimelig effektiv i et mindre kysseintensivt land som Norge. Men som sagt: Dette er avhengig av at vi står sammen – og samlet hever vår høyrehånd når de kysseivrige utlendingene, og deres norske overløpere, stikker fram leppene.

Dog bør det kanskje nevnes at høyrehånda ikke bør heves for høyt. Det kan gi et noe feilaktig inntrykk.

Et litt annerledes versjon av denne teksten har tidligere stått på trykk i magasinet Mann.

New York Magazine feiret i sommer sitt 40-årsjubileum. På 60- og 70-tallet var bladet – ved siden av Rolling Stone – et av de viktigste magasinene for journalister som eksperimenterte med det som litt misvisende fikk navnet new journalism – eller nyjournalistikk, hvis vi skal forsøke på en halvgod norsk oversettelse. Med Tom Wolfe i spissen – og litterære virkemidler hentet fra skjønnlitteraturen – ble en rekke journalistiske sannheter snudd på hodet.

I dag er på ingen måte New York Magazine like viktig. Journalistiske perler dukker fremdeles opp i spaltene – og nettsiden deres, nymag.com, begynner også å bli bra – men like nyskapende som det de en gang var, er bladet ikke. Dessverre. Men er man i New York bør man absolutt plukke med seg en utgave, om ikke annet for å få en oversikt over hva som skjer i byen, hvor man bør spise, hva man bør drikke og så videre. Her hjemme har for øvrig Narvesen endelig begynt å føre bladet. Men utgavene som de selger er nesten en måned gamle. Igjen dessverre.

Uansett: 40-åringen har på sin nettside samlet noen av de journalistiske høydepunktene som har vært på trykk siden starten. Artikler av journalistlegender som tidligere nevnte Tom Wolfe, Gloria Steinen, Jimmy Breslin og David Halberstam – for å nevne noen. Det er bare å sette av kvelden (eller uka, hvis du vil ha med deg alt). En ulempe med å dykke ned i slike arkiver, er at man blir litt trist på vegne av dagens journalister, men det må vi nesten leve med.

40-år med New York Magazine finner du her!

Tom Wolfes artikkel om magasinets grunnlegger og første redaktør, Clay Felker, er også interessant lesning.
Les Tom Wolfes artkkel her!

«Mr. Cab Driver, fuck you I’m survivor» –  Lenny Kravitz.

– Hei, du kødder ikke med meg!
Han snerret forsiktig og gjorde sitt beste for å se tøff og truende ut.
– Hør her, sa jeg. – Stopp denne fordømte taxien.
Du får ikke 120 dollar av meg.
– Å nei? sa mannen.
Han begynte å rote rundt i lommene. Etter mye fomling trakk han fram en legitimasjon.
– Se her! Ikke sant. You don’t fuck with me!

Men la oss gå litt tilbake i tid. Femten minutter for å være nøyaktig. Jeg hadde nettopp kommet meg gjennom passkontrollen på flyplassen i Bangkok og forsøkte å få kontakt med min venn Torgeir på telefonen. Torgeir var grunnen til at jeg befant meg der. Det var han jeg skulle besøke. Han og hans kone, Jum.
– Finn en taxi, ring meg, gi mobilen til taxisjåføren og så får jeg Jum til å forklare veien hit på thai, sa Torgeir da jeg til slutt fikk tak i ham.
– Ok, sa jeg.

– Hvor du skal? Hotell?
Jeg begynte å bli litt skeptisk nå. For greit nok, mannen hadde skaffet meg en taxi, men hvorfor i alle dager hadde han også satt seg inn i bilen?
– Nei, ikke hotell. Privatadresse, sa jeg.
Før jeg fikk gjort noe som helst, begynte bilen å kjøre. Best å ringe Torgeir, tenkte jeg.
– Hei, hei, hvorfor du ringe? sa mannen.
– Slik at du kan få forklart veien.
– Nei, nei, trenger ikke…
– Men vet du hvor jeg skal…?
– Nei, men jeg finne hotell.
– Jeg skal ikke på hotell!

Etter en del protester fikk jeg ringt opp Torgeir og Jum, og etter enda flere protester fikk jeg taxifikseren til å ta telefonen min.
Endelig, nå ordner ting seg, tenkte jeg.
Jeg tok feil.
For samtalen, som foregikk på thai, var på ingen måte oppløftende. For det mannen fortalte Jum var at han var immigrasjonsoffiser, at jeg befant meg på hans kontor, og at jeg var trøtt og sliten og ville til hotellet mitt for å sove.
Hva i alle dager er det vennen til Torgeir holder på med? tenkte Jum.
Mer forvirret ble hun da mannen plutselig la på.

– Er alt i orden nå, sa jeg som ikke hadde forstått et ord av samtalen.
– Ja, ja, sa mannen. – Nå vi finne hotell!
– Ikke hotell, sa jeg.
– Ikke noe problem, sa mannen.

Det var på dette tidspunktet at han forlagte 120 dollar for turen.
– Ikke drit deg ut, sa jeg.
Og det var da mannen begynte å knytte never, snerre forsiktig og trekke fram en legitimasjon jeg ikke hadde noen anelse om hva skulle bevise.
– Jo, jo, du betale meg.
– Ikke faen, stopp taxien, sa jeg.
– Ok, nå jeg lei av deg. 5000 bath.
– Ikke vær dum. Jeg vet at turen ikke skal koste
mer enn maks 300 bath.

Slik fortsatte det en stund mens mannen ble mer og mer truende og sintere og sintere.
Til slutt ble vi enige om at jeg skulle betale 10 dollar (den gang cirka 500 bath).
– Gi meg pengene, sa mannen.
– Tror ikke jeg stoler helt på deg, sa jeg.
– Men jeg må veksle, sa mannen.

Jeg tenkte meg om. Selvsagt kunne jeg gå ut av bilen og veksle, men da måtte jeg etterlate sekken min i bilens bagasjerom – og det var ikke så veldig fristende.
Til slutt ga jeg ham pengene og han hoppet ut.
Og borte ble han.
Etter en stund ble sjåføren lei av å vente og begynte å kjøre, og en kort mobilsamtale til mine venner – som nå begynte å bli engstelige (Jum hadde allerede vært i kontakt med politiet, som sto klare til å rykke ut) – var vi endelig på vei til riktig sted.

Fremme på møtestedet pekte taxisjåføren på taksameteret. Han ville ha penger for turen.
Det fikk han ikke. For mens jeg gikk ut av bilen og plukket ut sekken fra bagasjen, smelte Torgeir bildøra igjen – og så lot vi sjåføren sitte bannende igjen i bilen.
Da vi endelig hadde fått slått oss ned på verandaen hjemme oss Torgeir og Jum med en vodka og jordbærjuice (kjøpt i Burma), ville Torgeir vite om jeg hadde vært redd.
– Egentlig ikke, sa jeg. – Jeg mener, jeg var ganske mye større enn dem. Jeg kunne sannsynligvis ha banket begge to.
– Det var nok lurt at du ikke forsøkte på det, sa Torgeir.
– Da en fotograf fra National Geographic havnet i samme situasjon som deg, forsøkte han å banke dem.
– Hva skjedde?
– Han ble skutt!
– Skutt?
Torgeir nikket.
– Du…
Jeg hørte at stemmen min var litt rar.
– Tror du jeg kan få en vodka til?

Teksten har tidligere vært publisert i magasinet Mann.

«Da du våknet i morges, var alt du hadde borte. Klokka halv ti sa det ding dong i hodet ditt. Det kimte som en klokka fra topp til tå, som en stemme som fortalte deg at det var noe du burde vite.» – Alabama 3.

Marginene har vært på min side. Jeg innser det. Flaks, det er det jeg har hatt. Gang på gang har jeg utfordret skjebnen med å drikke altfor store mengder på feil tid og sted. Men det har gått bra. Noen skrubbsår her og der, og noen bakrusopplevelser fra helvete, men det må man nesten regne med. Jeg har våknet opp blant søppelkasser i en bakgård i Praha – med både lommebok og alle kroppsdeler i behold – etter en fuktig whiskylunsj. Jeg har gått meg bort i en skog – som visstnok ikke eksisterte – etter et besøk på vodkafabrikken til Absolut i Sør-Sverige. Og ett av mine mindre heldige øyeblikk er da jeg satt ved siden av daværende administrerende direktør i Hjemmet Mortensen – eier og utgiver av klikk.no – på en buss i Finland og spydde i en plastpose på grunn av... – la oss ikke henge oss opp i detaljer.

Men det har av ulike årsaker alltid gått bra. Marginene – har som sagt – vært på min side. Det kom derfor litt overraskende på meg at kvelden det virkelig buttet, hvor ting gikk galt og alt krasjet, var etter at jeg hadde fått i meg noen glass rosévin. Du leste riktig. Rosévin. Denne rosa, ikke spesielt macho, drikken.

Nå bør det kanskje nevnes at det ikke kun var snakk om noen glass. Det var vel heller noen flakser. For å være helt konkret så hadde vi sittet og tømt i oss restene etter at Art of Taste (nå klikk.no/mat) sine vineksperter hadde smakt seg igjennom årets rosévinslipp.

Årets store rosévintest kan du for øvrig lese her!

Alle som har sett vineksperter teste vin, vet at de tar en liten munnfull som de spytter ut igjen. Det er ganske mye igjen i flaska etter at de har gjort seg ferdige. Og det var ganske mange flasker som var blitt testet og bedømt denne dagen. Uansett: Vi sørget for å rydde bort restene. Man kan ikke la masse god – og ikke fullt så god – vin, gå til spille. Etter å ha gjort oss ferdige med jobben, følte vi oss såpass fornøyde med oss selv at vi bestemte oss for å gå en tur på byen. Noen øl, mente vi, var det vi fortjente etter en såpass krevende innsats.
Etter en stund befant vi oss på Parkteatret på Grünerløkka. Hvem «vi» er, må jeg nesten komme tilbake til. Den delen er nemlig litt uklar. Men som sagt, det kommer jeg straks tilbake til.

Inne i lokalet, vet jeg – ganske bestemt – at jeg sto litt til høyre for inngangsdøra. Kanskje fire-fem meter. Noe der omkring. Der sto jeg med en øl. Plutselig kom det en mann. I full fart. Fra den andre siden av rommet. Og framme ved meg løftet han høyre hånd og slo. Bang. Litt til venstre for min nese.
Rett før han slo, sa han navnet mitt. Tror jeg. Muligens. Jeg er ganske sikker på dette. Men ikke helt.
Mitt neste uklare øyeblikk er at jeg ble hjulpet på beina mens vaktene lempet mannen ut av døra. Jeg har ingen anelse om hvem gjerningsmannen er. Om jeg har sett ham før. Det eneste jeg vet er at han har på seg en grå dress. Tror jeg. Og muligens har han litt lite år.
Neste morgen oppdaget jeg i speilet på badet at jeg har fått min første blåveis. Eller rettere sagt: øyet var mer rødt enn blått. Kanskje mer rosa enn rødt også. Et roséøye, kan vi kanskje si. Hovent var det også – og vondt.

Siden ikke alle detaljene fra kvelden før var like klare, så jeg fram til å komme meg på jobb. Kollega Ole, tenkte jeg, som hadde vært like ivrig som meg på tømme innpå rosé – og som jeg sist hadde sett rocke hardt på et dansegulv, han hadde helt sikkert fått med seg det som skjedde. I løpet av morgentimene hadde jeg nemlig utviklet en teori om at Ole og jeg hadde kranglet med denne voldsmannen som muligens gikk i en grå dress, i køen utenfor Parkteatret.

Nei, sa Ole. Niks. Absolutt ikke. Men, forsøkte, jeg meg. Nope, insisterte Ole. Han hevdet nemlig at han hadde gått hjem lenge før jeg hadde gått til Parkteatret. Kanskje var det snakk om timer før. Hvem jeg eventuelt hadde gått videre med, ante han ikke.
Jeg er derfor litt i villrede. Hvem slo? Og hvorfor? En tanke jeg har lekt litt med i ettertid, er at Ole slo. En interessant teori, mener jeg. Ole er av en annen oppfatning. Men likevel, for å være på den sikre siden, planlegger jeg å hevne meg. Var det han som slo, kan jeg ikke la ham slippe unna ustraffet. Det går bare ikke. Er han uskyldig, som er mye mulig, beklager jeg nå, Ole – på forhånd – det som om kort tid kommer til å ramme deg. Smertefullt vil det være, men du overlever.

Mye tyder imidlertid på at Ole er uskyldig. Og hvem var det da som slo? Jeg aner ikke. Mest sannsynlig fortjente jeg det. Fortjente jeg å få meg en på trynet. Likevel hadde det vært greit å finne ut hva som egentlig skjedde. Så hvis du var på Parkteatret denne torsdagen, og så en mann, mest sannsynlig i grå dress – og muligens med litt lite hår – gå igjennom lokalet, si navnet mitt høyt, og deretter løfte høyre hånd for sende meg i gulvet med en velrettet slag, så gi gjerne lyd fra deg i kommentarfeltet nedenfor. Kom med det du vet, om ikke for min skyld, så for Ole sin.

«I think someone should just take this city and just flush it down the fucking toilet.» – Robert De Niro i Taxi Driver.
 
Den var lang. Den var tykk. Og den var hard. Det var den største jeg noensinne hadde sett. Når jeg kikket ned mellom beina mine må jeg innrømme at jeg var litt stolt. Men snart gikk stoltheten over til frykt. Hva om den var for stor? Hva om den ble sittende fast?

Det hele begynte med at jeg våknet opp i huset til min venn Torgeir i Bangkok. Grunnen til at jeg våknet var at jeg måtte noe så inne i helvete på do. Jeg hadde ikke bæsjet på nesten tre dager, og nå var det klart at det som befant seg der nede var i bevegelse. Det var også klart at det var mye av det.

Så raskt som mulig trippet jeg ned trappa og inn på do. Der inne fikk jeg presset ut det som skulle ut. Det gjorde vondt og det sprengte på steder hvor det helst ikke skal sprenge, men snart lå en monsterbæsj der og fylte halve doskåla. Den var stor. Kjempestor. Jeg overdriver ikke når jeg sier at det var den største bæsjen jeg noensinne har sett.

Det tok meg heller ikke mange minuttene å innse at størrelsen kunne by på problemer. For var egentlig thailandske toaletter dimensjonert for avføring av denne størrelsen? Men hva skulle jeg gjøre? Plukke den opp og ta den med meg? Etter kort rådslåing med meg selv innså jeg at det var bare en ting å gjøre: Trekke i snora!

Først kom det en rar surklende lyd fra toalettet. Deretter begynte vannet å stige. Å faen, tenkte jeg, mens vannet forsatte å stige høyere og høyere. Først fem centimeter fra toppen stoppet det. Et kort øyeblikk vurderte å jeg putte hånda ned toalettet, men jeg innså raskt at det sannsynligvis ikke ville gjøre noe fra eller til.

Etter hvert tok vannet til å synke. Det gikk sakte, men etter fem-seks minutter var vannstanden tilbake på det normale. Kanskje var doen i orden igjen? Jeg trakk i snora en gang til. Men doen var like tett, og snart begynte vannet igjen å stige. Denne gangen stoppet det to centimeter fra toppen.

Det er nok best at skriver en lapp som forteller at doen er tett, tenkte jeg. Torgeir og kjæresten lå fremdeles og sov, og jeg hadde ikke så veldig lyst til å vekke dem.
Kanskje somlet jeg litt vel mye, for plutselig kom Torgeir gående. Blikket hans var litt rart, la jeg merkelig til.
– Jeg kom til å tette doen, sa jeg.
– Jeg vet det, sa Torgeir.
– Jeg hadde tenkt å skrive en lapp, sa jeg.
– Tror ikke det hadde spilt noen særlig rolle fra eller til. Jeg hadde uansett ikke hatt tid til å lese den, sa Torgeir.
– Hmm, sa jeg. Så satt vi der en stund i litt pinlig taushet.
Etter noen minutter fikk jeg det for meg at stemningen kanskje ville bli litt bedre hvis vi snakket om det som hadde skjedd.
– Det var en nervepirrende opplevelse å se vannet stige nærmere og nærmere toppen, sa jeg og la til:
– Men heldigvis stoppet det rett før det rant over.
Torgeir sa ingenting. Bare fortsatte å se rart på meg.
– For vannet stoppet vel rett før det nådde kanten når du var der også? forsøkte jeg meg.
– Nei, sa Torgeir. – Det gjorde ikke det.

Senere på dagen drakk Torgeir seg til mot og staket opp igjen doen. Det tok 20 minutter. Da jobben endelig var gjort, var det en svært stolt Torgeir som kom ut fra det lille illeluktende rommet. Kjæresten hans var også stolt fordi han hadde klart å ordne opp i problemet uten å ringe etter rørlegger. Og litt stolt var jeg også. Det var tross alt jeg som hadde satt i gang det hele.

Les mer om Thailand på klikk.no/reise

Denne teksten har tidligere vært publisert i magasinet Mann.