Noen av oss gleder oss som latterlige små barn til premieren på "Watchmen". Kommer filmen til matche den til tider smågeniale tegneserien den bygger på (eller grafisk roman, hvis vi skal være i det pretensiøse hjørnet)? Mest sannsynlig ikke. Kommer den til å bli severdig? Ting tyder på det. Filmtraileren lover veldig godt. 

Den offisielle hjemmesiden finner du her! Planlagt norgespremiere er i mars.

Kjære alle vordende fedre. Gratulerer med det som snart skal skje. Gratulerer med dette lille miraklet som snart skal bli en del av din hverdag. Og i den forbindelse vil jeg gjerne få benytte anledningen til å avsløre – en gang for alle – at: Dette med bleiene er en myte. Ikke tro noe annet. En myte. Og jeg aner ikke hvorfor det ikke er avslørt før. Men la oss ikke kaste bort mer tid. Tro ikke på dem som sier noe annet. Du må bare innse at sånn er det. Du kommer nemlig aldri til å vende deg til lukta av ditt eget barns avføring.

Min aller første bleie skiftet jeg på sykehuset. Den gjorde begrenset inntrykk. Etter at vi hadde holdt på i noen døgn med å få pjokken ut, skulle det mer til enn litt bæsj for å ta knekken på meg. Verre var det da vi kom hjem. Ut av det bittelille rumpehullet, som knapt var større en tuppen på lillefingeren min, veltet det ut en sakteflytende guffe som minnet mest om svart bek. Det tok heller aldri slutt. Hver gang jeg trodde utslippet var tettet kom det en ny ladning. Bleie etter bleie gikk med. Rekorden er fire stykker på under fem minutter. Mens jeg, faren hans, stod halvveis bøyd over vasken og kjente brekningene herje i kroppen min. Du kaster ikke opp på din nesten nyfødte sønn. Det gjør man bare ikke. Sånn er reglene.
 
Uansett: Trøsten den gang var at alle – og jeg mener alle – jeg snakket med sa at dette venner man seg til. Andre barns avføring er ikke fullt så lett å forholde seg til, kunne de falske jævlene fortelle, men egne barns tiss og bæsj, det skulle jeg ikke bekymre meg for. Den første uka ville muligens være tøff, kanskje også den første måneden, men deretter ville bleieskift gå som en lek. Lekk er kanskje en bedre ord. I går kveld – for å ta et fuktig eksempel – tisset min sønn meg oppover leggen mens jeg skiftet bleie på ham.
 
Nok om det. Tiss er greit nok. Trodde aldri jeg skulle skrive de ordene, men ok, i utgangspunktet lukter ikke urin så mye. Men den faste avføringen, ja, der sliter jeg fremdeles. Nå er det gått ett år, en måned, to uker og noen timer siden min sønn kom til verden med et høyt hyl. Og fremdeles brekker jeg meg når jeg skal skifte bæsjebleiene hans. Fremdeles gruer jeg meg til å gå inn på badet sammen med ham når jeg ser at det stikker en liten ”tut” ut av rumpa hans. Og ikke minst kjenner jeg at mine indre organer vrir seg av vemmelse når bæsjeimen legger seg som en dødelig tåke hjemme hos oss. Da vet jeg at det er kort tid til jeg står og brekker meg over vasken som en mislykket bulimiker.
 
Så nok en gang, kjære vordende fedre: Innse at sånn blir det. Glem alle livsløgnene. Dine neste leveår vil, med veldig jevne mellomrom, bli forpestet av et lite menneske som produserer sin kroppsvekt i bæsj latterlig ofte. Og du kommer ikke – jeg gjentar – ikke til å vende deg til lukta.
Da det er sagt gjenstår det kun å nok en gang gratulere – og ønske dere alle hjertelig til lykke med papparollen. Hipp, hipp – og så videre.

«See that one? Yeah, that’s right, that one over there! That’s the ass you gotta kiss! But don’t worry you’ll only ever kiss just this one! From then it’s roses. But kiss it good! Like you mean it! They can tell!» – Lester Bangs.

– Vi er inni en litt dårlig periode, sa han.
– Det sa du i fjor også, sa jeg.
– Joa...
– Og året før der!
Han nølte litt.
– Men det går jo greit. Det er bare det at...
– Ja? – Det er så mange andre som kanskje hadde passet bedre...
– Ja? – Men vi har det greit, mesteparten av tiden.

Vi satt ute. Det var surt og kaldt. Men han insisterte på å røyke, så derfor måtte vi holde oss der vi var.
– På turen vi var på, da hadde vi det fint. Bare oss to. Det var bra.
– Dere var bare borte i tre dager.
– Ja, jo...
– Og etterpå har alt vært som før?
– Mer eller mindre.

– Jeg lurer på om vi skal skaffe oss en hund, fortsatte han.
– Du har lyst på hund?
– Egentlig ikke...
– Nei?
– Men det kunne kanskje gitt henne noe å gjøre, slik at jeg kan få litt mer fri.
– Fri til å gjøre hva?
– Du vet, ting jeg har lyst på.

Han tente en ny røyk.
– Vi skulle aldri blitt sammen den gangen vi ble det. Altfor unge var vi. Men...
– Ja?
– Hun var liksom tilgjengelig. Og det var fint å ha kjæreste. Å slippe å være alene hele tiden. Han tok et langt trekk av sigaretten.
– Og skal man ha barn, må man jo få dem før man blir for gammel.
– Du har lyst på barn?
– Nei, egentlig ikke, men det blir ensomt å bli gammel alene.
– Hvem har sagt at du må være alene?
– Å, du vet hvordan det er.

– Hvorfor flytter du ikke? sa jeg.
– Unnskyld?
– Gjør det slutt!
– Jeg kan jo ikke det...
– Fordi?
– Hun vil ikke fikse det!
– Men du vil få det bedre?
– Kanskje, kanskje ikke...
– Du har tenkt tanken?
– Altfor ofte.
– Men?
– Nei, jeg kan ikke det. Nei, jeg tror ikke det hadde funka.

Vi satt der en stund i taushet.
– Er litt lei av jobben også må jeg innrømme, sa han.
– Hva er det som er galt?
– Ingenting, egentlig...
– Men?
– Det var jo ikke dette jeg drømte om å gjøre resten av livet.
– Så finn en annen jobb.
– Det er ikke så enkelt.
– Kanskje ikke, men du kan jo begynne å lete.
– Vi får se.
– Jeg tviler på at drømmejobben komme til å falle ned i hendene på deg. Du må nok gjøre noe offensivt, hvis det skal skje noe.
– Tja, det er lett for deg å si. Du som er redaktør og greier.

De første regndråpene lagde ringer i ølglassene. I det fjerne kunne vi høre torden. Vi måtte snart flytte på oss hvis vi ikke ønsket å bli gjennomvåte.
– Jeg mener, jeg kan vel egentlig ikke klage, sa han.
– Hvorfor ikke?
– Jeg har det jo greit nok.
– Men holder det? Er greit nok bra nok?
Han tømte ølglasset.
– Jeg må stikke, sa han.
– Allerede?
– Ja, hun venter på meg.
Han nølte i noen sekunder.
– Vi snakkes! sa han og snudde seg.
– Jeg håper egentlig ikke det, sa jeg, men jeg tror ikke at han hørte meg.

Teksten er tidligere publisert i magasinet Mann.