Magasinet Interview ble grunnlagt av Andy Warhol i 1969 for å dyrke Andys store lidenskap: Kjente mennesker. Men det som var spennende da, er ikke nødvendigvis spennende i dag. Etter at alt kreativt utviklingsarbeid hadde ligget på is i noen tiår, skjedde det i år noe spennende. Den redaksjonelle ledelsen ble overtatt av designguru Fabien Baron og den smålegendariske mote-, livsstil- og punkjournalisten Glenn O'Brien. Og igjen er bladet blitt et barometer på hva som er nå - og ikke minst hva kommer - i mote- og kjendisverdenen.
Penger til overs og vil bruke dem til noe meningsløst? Hva med å gjøre om iPoden din til en ghettoblaster? Det finnes etter hvert latterlig mange dokkingvarianter til iPoder. Av de mer meningsløse er dette kanskje den kuleste.
Mer info finner du her!
De svenske jeansguruene i Acne har samarbeidet med det franske luksusmerket Lanvin. Og resultatet: jeansdresser. Dette høres kanskje ikke veldig kult ut. Strengt tatt høres det ikke bra ut i det hele tatt. Men så feil kan man ta. Det finnes også en rekke andre interessante plagg i kolleksjonen - både for kvinner og menn.
Se kolleksjonen her!
Har du noen gang lurt på hvordan et eventuelt avkom vil se ut hvis en Alfa Romeo tilbringer en romantisk natt sammen med en Fiat? Barnet er nå kommet til verden og heter Fiat MiTo.
Biljournalistene kan si hva de vil - inkluderte de som jobber på Klikk Motor - men personlig har jeg sansen for bilen. I all hovedsak er vel dette strengt tatt en Fiat, som er kamuflert som en Alfa. Men Fiat er også italiensk. Og jeg liker Italia.
The Killers har alltid vært inspirerte av 80-tallet, men på deres siste album, Day & Age, er det mer disco enn rock. Og det gjør absolutt ingenting. Til tider litt for pompøse - og balladene kunne de kanskje ha droppet - men dette duger. Skulle nesten tro at amerikanerne hadde smuglyttet litt på norske Zuma.
Kayne West har i likhet med The Killers latt seg inspirere av 80-tallet på 808s & Heartbreak, dog ikke helt den samme delen av 80-tallet som sine landsmenn. Jeg var skeptisk til dette album. En rapper som gir ut et album nesten fritt for rapp? Og det krevde sine gjennomlyttinger. Men Kaynes sutring og klaging - mye har gått galt for ham siden sist - sniker seg gradvis inn i den delen av hjernen hvor ting gjerne blir sittende fast. Ofte er det positivt. Og i dette tilfellet velger jeg å tolke det som noe positivt. Inntil videre.
- Hva gjør jeg nå? tenkte jeg. Rettere sagt tenkte jeg vel egentlig: - Hva i helvete gjør jeg nå?
Jeg befant meg på do. På do på en klubb i London. Ingen spesielt hipp klubb, mer på gjennomsnittet, så derfor var overraskelsen desto større da jeg møtte ham der inne. Ikke det at jeg hadde møtt akkurat han før, men det var mer en mann som ham. Min erfaring var at folk som ham ikke pleide å holde til på steder som dette.
Han sto ved vasken. Mye tydet på at han nettopp hadde startet dagens arbeidsøkt. Han holdt på med å stille opp såpe, papirhåndklær og ulike typer eau de toilette. Idet jeg kom inn smilte han til meg.
Min første tanke var å smette ut igjen, men kveldens inntak av øl tvang meg til å gjennomføre den opprinnelige planen. Jeg skyndte meg derfor raskt inn på en bås, hvor jeg fikk tømt det som tømmes skulle.
Det var som sagt ikke første gang jeg hadde vært borti noen som ham, uten at det gjorde situasjonen noen bedre. Eller mindre forvirrende. Det var aldri noen tvil om at idet jeg forlot båsen, ville han stå klar - stå klar til å sprute såpe i hendene mine, og han ville tilby meg papirhåndklær når den tid kom. I utgangspunktet to arbeidsoppgaver jeg klarer å gjennomføre på egen hånd, men greit nok, det var jobben hans - mitt problem var derimot: hvor mye penger gir man slike?
Han fikk ett pund. Jeg mente å huske fra et tidligere besøk at det var noe sånt jeg hadde betalt for tilsvarende tjenester. Det mente min kone - som både har bodd og jobbet i London - var altfor mye. Hennes venninne, som jobbet med pr. og events i byen, hadde ingen anelse om hvor mye man burde betale. Og hennes venn igjen, en fyr som store deler av kvelden hadde snakket om et filmmanus han holdt på med, kunne fortelle at han ble like satt ut som meg av mannen på do. Hans strategi var å stå inne på båsen til han hørte at noen andre sto ved vasken og fikk hjelp. Da skyndte han seg ut, skylte raskt hendene på egen hånd og løp av gårde uten å verken få hjelp eller betale.
Resultatet ble i hvert fall at jeg ikke gikk på do oftere enn jeg måtte. Nå pleier jeg for så vidt ikke det, men denne kvelden valgte jeg å vente så lenge det var mulig å vente, før jeg satte kursen mot avlukkene. På tur nummer to eller tre halverte jeg beløpet til mannen på do. Da så han på meg med store skuffede øyne, så det endte med at jeg neste gang økte beløpet til ett pund igjen. Og slik fortsatte det, helt til han - ganske så sent på kvelden - hilste litt vel hjertelige og blunket til meg idet jeg ankom do. Da gikk jeg hjem. Ikke sammen med mannen på do, men med kona. Min kone altså, ikke hans.
Uansett: Når vi først er inne på temaet do og håndvask. Dagen før hadde vi vært og hørt på en australsk komiker, som jeg dessverre ikke husker navnet på. Han påpekte noe interessant. Hele dagen går vi rundt og tar på alt mulig; vi åpner dører, tar på trapperekkverk og håndhilser - noe som resulterer i at hendene våre er fulle av bakterier og andre uhumskheter. Så går vi på do, og der inne tar vi på den kroppsdelen som hele dagen har vært beskyttet og isolert fra omverdenen. Når vi er ferdig, vasker vi hendene. Men strengt tatt burde vi vel vaskene hendene før vi i det hele tatt vurderer å dra ned underbuksa...
På en annen side: Da måtte jeg sannsynligvis betalt han jævelen på do både før og etter.
Les også: Tettet toalett i BangkokLes også: Ta i bruk høyrehånda
En litt annerledes versjon av denne teksten er tidligere publisert i magsinet Mann.
Les flere reisesaker på Klikk Reise
- Gyngestol, sa svigermor.
Krypet ville ikke samarbeide. Soving, mente han, var liksom ikke hans greie. Under tvil kunne han lukke øynene i trekvarter, men så var det nok. Vi kunne nesten stille klokka etter ham. Etter 45 minutter ville han ha mer mat. Eller oppmerksomhet. Og når han skulle sove, brukte han trekvarter på det også. Med hyl og skrik. Min kone var på sammenbruddets rand. Jeg gledet meg til hver gang jeg kunne gå på jobb. Var jeg heldig - og sov over en mating i løpet av natta - kunne jeg kanskje få meg to timer sammenhengende søvn. Litt i minste laget, og situasjonen var enda verre for hun jeg var gift med. Vi trengte hjelp. Et eller annet som kunne få oss til å overleve. Hva som helst som kunne få den lille skrikhalsen til å roe seg ned.
Hennes tro på en stol som gynget var overveldende. Og jeg måtte jo innrømme, at hun - mor til fem - hadde en viss autoritet på området. Men gyngestol...?
- Gyngestol, gjentok svigermor bestemt.
Jeg var i tvil. Det var også min kone. Selv halvgal av søvnmangel klarte hun ikke helt å gi opp all estetikk. Gyngestoler kan selvsagt passe inn. På hytta. Eller på en bondegård. Men hjemme hos oss? I en leilighet hvor store hvite flater og gjennomsiktige Philippe Starck-stoler var det vi så langt hadde prioritert?
- Tror ikke det, sa jeg. Men svigermor sto på sitt.
- Gyngestol, sa hun.
Så vi begynte å lete. Lete etter gyngestoler som vi - under tvil - kunne slippe innenfor våre hvite designerdører.
Håpet var ikke stort. Men vi ble overrasket. Positivt overrasket. For det finnes gyngestoler der ute som kan få ethvert designerhjerte til å gynge av glede. Gyngestoler som absolutt ikke roper gammel bondekone med strikketøy.
Lenge helte vi mot den oppgraderte gyngevarianten av ekteparet Eames sin stolklassiker (se bildet nedenfor). Stolen var et kun et lite museklikk fra å bli bestilt da vi bestemte oss for å gjøre et ekstra søk. Og hva fikk se? Den her. Stolen heter Voido (se bildet på toppen av denne bloggporsten). Finnes i oransje og grått - vi var i det konservative hjørnet og valgte sistnevnte - og er designet av Ron Arad. Stolen er støpt i plast. Den ser ut som om den er hentet fra en mindre bra science fictions-serie produsert på 60-tallet, og den er - tro det eller ei - god å sitte i. Men aller viktigst: Stolen virker. Den får småkryp til å falle i søvn.
Og svigermor? Hun var nok ved første øyekast litt skeptisk til utseendet, men hun nøyde seg med replikken:
- Jeg sa jo at dere trengte en gyngestol.
Les også: Vi gynger vinteren inn