Hvis er det sånn at egget kom før høna, så har denne høna et problem.

Pussig nok er det ytterst spennende å se på hvordan dette går. Når kommer korken, vil den treffe egget - og hva skjer med egget hvis den treffer (ok, hva som skjer med egget hvis korken treffer er ganske opplagt).

Klikk på play-ikonet for å se videoen.

Denne og andre "spenningsfilmer" laget av Lernert Engelberts og Sander Plug finner du her.

- Obs, jeg har glemt bryllupsdagen vår!

Ingen god følelse, men det er likevel en liten lettelse når det er din kone som kommer med utbruddet. Men hun var ikke alene om å ha glemt dagen. Vi hadde nettopp blitt foreldre for første gang, og i zombietilværelsen vi nå hadde gått inn i var det rett og slett ikke nok hjernekapasitet igjen til å huske datoen.

Det hadde ikke begynt så veldig bra heller. I den grad det er lov å si noe sånt om sitt eget frieri. Mer riktig er det kanskje å si at det hele hadde begynt litt ukonvensjonelt.

Vi befant oss i New York, nærmere bestemt på legendariske Tiffany. Min fremtidige kone ville gjerne inn "for å kikke litt". Noe jeg ikke reagerte på. Hun er stor fan av filmen "Breakfast at Tiffany's", og hadde aldri vært inne i bygget - så hvorfor ikke.

Der inne påpekte min kone at når vi en gang forlovet oss kunne vi kjøpe ring på Tiffany. Ingen dårlig idé, svarte jeg - og tenkte ikke noe mer over det. Nå bør jeg kanskje legge til at jeg er ganske dårlig på å ta hint. Ekstremt håpløs, vil noen si. For eksempel min kone.

For situasjonen inne på Tiffany oppfattet hun noe annerledes enn meg. Hun opplevde at hun med sine "små" hint mer eller mindre befalte meg å fri der og da. Da jeg ikke gjorde det fryktet hun at jeg hadde blitt skremt.

Hva jeg tenkte var:

Ingen dum idé å kjøpe forlovelsesring på Tiffany - en eller annen gang i fremtiden. Vi skal sikkert tilbake til New York om ikke altfor lenge.

Dumt tenkt, jeg vet det nå. Vi har heller ikke vært i New York i ettertid. Jeg er håpløs og så videre. Jeg vet. Men heldigvis stopper ikke historien her. Senere på kvelden var vi ute med ei venninne av min kone. På en skitten rockepub langt nede på Manhattan - etter store mengder alkohol - gjenfortalte min kone dagens hendelse. Og nå var hun ikke alene om å mene at jeg var håpløs. Hvordan samtalen utartet seg er noe uklart, men da jeg våknet dagen etter hadde min kone en stor rosa ring tegnet på sin ringfinger.

Kort tid etter våknet hun med et kraftig stønn.

- Vil du gifte deg med meg? sa jeg.
Uten altfor mye nøling sto min kone opp av senga og skyndte seg inn på do for å kaste opp. Men før hun kom så langt rakk hun å si ja.

Senere på dagen var vi tilbake på Tiffany og kjøpte ring. Pussig nok reagerte ingen da min noe bleke kone viste fram sin hånd og den rosa tusjringen.

Ganske nøyaktig ett år senere giftet vi oss i Paris. Et bryllup helt fritt for gjester. I stedet brukte vi pengene på kult designerhotell (hvor til og med ølflaskene var designet av Philippe Starck) og ekstremt god mat. I løpet av bryllupsdagen forspiste vi oss tre ganger - på tre forskjellige restauranter.

For å gjenskape noe av stemningen fra bryllupet bestemte vi oss for at vi hvert år skulle forspise oss på denne dagen. Det skulle gjøre vondt. Skikkelig vondt. Men første året bommet vi. Den eneste som fikk seg et skikkelig måltid den dagen var en liten fyr på knappe tre uker.

Året etter gikk det bedre. Vi hadde bestilt bord på Restaurant Oscarsgate - og da den tredje (eller var det fjerde eller kanskje femte...?) desserten kom på bordet - et sjakkbrett med konfekt - var vi så mette at vi nesten begynte å grine.

Neste uke er det på'n igjen. Har nettopp bestilt bord på Spisestedet Feinschmecker. Nye Michelin-stjerner skal nytes. Håper og tror at det kan bli en smertefull kveld.

Fantastic Man er et minimagasin med en ministab, har base i Amsterdam og utgis på engelsk. Og for øyeblikket er dette mitt favorittmagasin. I løpet av noen få år og ti utgaver har bladet blitt et prestisjemagasin, noe som igjen gjør at de får noen av verdens beste fotografer og journalister til å jobbe for seg. Blant annet min personlige fotograffavoritt Terry Richardson.

Bladet kommer kun med to utgaver i året - høst og vår. I forbindelse med den rykende ferske utgaven som slippes i disse dager, har de pusset opp nettsiden sin. Så langt ligger det ikke så mye der, men så er det heller ikke så mange timene siden de lanserte. Jeg gir den ikke opp ennå.

Regner med at det blir noen ekstra turer innom Narvesen de neste dagene for å sjekke om bladet har ankommet.

Den siste utgaven av designmagasinet Wallpaper dukket denne uka opp hos Narvesen. Mye tyder på at bladet kan bli et kommende samleobjekt.

Det som er spesielt med Wallpaper denne måneden er at bladet har hentet inn to gjesteredaktører som har redigert hver sin seksjon - motelegenden Karl Lagerfeld og ikke mindre legendariske "jeg designer alt mellom himmel og jord" Philippe Starck. I tillegg har Starck og Lagerfeld designet hver sin forside. Og av disse to er det nok Lagerfelds versjon som vil bli husket best (og som mest sannsynlig vil bli et samleobjekt etter hvert).

Lagerfelds Wallpaper-forside viser en mannlig modell - fotografert av Lagerfeld. Bildet kan "pilles" av - som et klistremerke - og under finner du et nytt bilde av samme modell, men nå naken.

Blir du litt skremt av tanken på ha et magasin med en naken mann liggende på stuebordet, kan du satse på Starcks versjon. Hans forside viser en tegning av en sjimpanse med dressko.

Verdt å nevne er det kanskje også at bladet inneholder en egen seksjon viet norsk design. Du leste riktig. Dette er i forbindelse med messen 100% Design som går stabelen i London denne uka. På denne messen er det en norsk utstilling - som naturlig nok har fått navnet 100% Norway - som viser fram norsk design. Denne utstilling er sponset av Wallpaper - og medkurator for utstillingen er Wallpapers designredaktør Henrietta Thompson.

Les mer om denne utgaven av Wallpaper på guardian.co.uk

Thom Yorke, han litt over gjennomsnittet sære vokalisten i sutrerockbandet Radiohead, samarbeider i sin nye video med graffitiartisten Banksy - mannen som er blitt rik på kvalitetshærverk. Overraskende fengende låt og over gjennomsnittet interessant video (selv om jeg halvveis i videoen fryktet at jeg skulle få et epileptisk anfall).

Hør låta og se videoen nedenfor.

Låten heter "The Hollow Earth" - og kan lastes ned gratis på nettsidene til Radiohead (krever medlemskap).

Les mer hos NME.com

Disse bildene ønsker ikke H&M at du skal se ennå. På tross av flere henvendelser er svaret det samme hver gang: bilder av den kommende Jimmy Choo-kolleksjonen til H&M skal ikke offentliggjøres før i midten av oktober.

Men heldigvis for de mest nysgjerrige av oss gjøres det feil. Og en glipp i Sverige førte til at motemagasinet King fikk tak i bildene av den maskuline delen av Jimmy Choo-kolleksjonen.

Se bildene av kolleksjonen hos King

Jimmy Choo-kolleksjonen til H&M er i butikkene 14. november.

Les også: Sex og singelliv-designer til H&M

Vet du om andre steder på nettet hvor det har lekket ut bilder av klærne? Tips meg gjerne i kommentarfeltet nedenfor.

Da jeg for noen år siden var sjefredaktør i magasinet Mann hadde jeg gleden av å jobbe med den svært talentfulle (dog noe eksentriske) art director'n Robin Lund.

En stund etter at jeg forlot bladet fikk Robin nok at storbyens mas og kjas, som han strengt tatt aldri hadde likt, og flyttet nordover og bosatte seg et sted jeg ikke trodde "at nokon kunne bu".

Fra sitt hjemmekontor holder han nå på med en rekke prosjekter. Blant annet produksjon av egendesignede T-skjorter. Men nå har han fått problemer. Og problemene skyldes at Moods of Norway ikke ser det humoristiske i at Robin selger T-skjorter med teksten "Moose of Norway".

I en pressemelding sendt ut i dag, skriver herr Lund:

"T-skjortesjappa Nautee Norway har i dag mottatt brev fra advokatfirmaet Haakonsen & Haaland DA, med krav om umiddelbar stans av salg og markedsføring av produktet "Moose of Norway". Dette kravet har advokat Svein Haaland sendt på vegne av sin klient Moods of Norway DA.

Nautee Norway er en T-skjortebutikk med spesielt fokus på Norge og det som er norsk, gjerne med bruk av satire. En form for satire som flere ganger har vært verdsatt i beste sendetid bl.a. i NRKs "Nytt på nytt".

Nautee Norway har stanset salget av de aktuelle produktene, mens videre undersøkelser foretas mht. legitimiteten i kravet.

- Nautee Norway opplever forbauselse og en smule tristhet over at Moods of Norway ikke er kjent med satirebegrepet og tar seg selv så høytidelig, sier Nautee-innehaver Robin Lund.

- Det var dårlige vibber fra "Moods...", avslutter han en smule betuttet."

Kan ikke annet enn å slutte meg til Robin. Dette var dårlige vibber, ass.

Er du av den oppfatning at de som anmelder vin er pompøse, selvopptatte og ser ned på folk flest sin smak, så tar du ikke nødvendigvis feil. Men det finnes unntak blant vinfolket. Og det aller største unntaket er sannsynligvis Gary Vaynerchuck.

- Du er en idiot!

Ropte talkshowverten Conan O'Brien til Gary Vaynerchuck da sistnevnte besøkte ham i studio. Og det er slett ikke umulig at Vaynerchuck er en idiot. Men han er i så fall en idiot det er verdt å følge med på. I hvert fall hvis du har sansen for god vin. Og ikke minst: Hvis du liker å få dine vinanbefalinger presentert på en måte som gir mening for lekfolk. Det er ikke til å komme ifra at beskrivelser som kamelsvette, varm jord og et hint av diesel ikke gir meg så mye mening, selv om jeg liker et glass vin i både ny og ne. Det er derfor befriende at noen kan løsrive seg fra snobberiet samtidig som de forsøker å gi smaksbeskrivelsene litt mer mening. At det skjer på en underholdende måte er ingen ulempe.

Vaynerchuck har med sin videoblogg, Wine Library TV, snudd amerikansk vinjournalistikk på hodet. Han skriker til kamera, gestikulerer og har en fremtoning som er i ferd med å gjøre ham til en kjendis utenfor vinverdenens lukkede kjeller.

Nedenfor kan du se noen smakebiter.

Les mer om Gary Vaynerchuck i The New York Times

Eller i hvert fall nesten naken. Naken nok, kan du kanskje si. Ok, budskapet er egentlig at Lily Allen er kåret til årets kvinne av britiske GQ. I den sammenheng har de tatt en veldig tøff fotoserie av den noe løsmunnede damen. Bildene er tatt av Simon Emmett. Han er en av de flinke.

Se bilder fra fotoserien av Lily Allen

Som seg hør og bør har GQ også filmet fotoseansen.

Se video fra fotoseansen av Lily Allen

Lurer du på hvorfor Allen har vunnet? Begrunnelsen finner du her.

Bildet er klippet fra videoen.

Nei, nope, nix. Har noen sagt noe annet? Ikke hør på dem. Det er bortkastet tid. Å stryke skjortene er meningsløst slavearbeid, la ingen by deg det bedrag at strykejernet til stadighet må finnes fram.

Det finnes noen unntak. Noen få unntak. Og jeg skal komme tilbake til dem. Men la oss først starte med hva du skal gjøre:

Når skjortene dine er nyvaskede - og fremdeles våte - henger du dem opp på en kleshenger. Fortrinnsvis en litt kraftig henger (du bør alltid unngå tynne ståltrådhengere av den typen du får på renseriet).

Knepp deretter knappene, rist dem forsiktig og glatt ut de verste skrukkene. Det er også lurt å sørge for at kragene ligger pent på plass. La så skjortene tørke. Når de har tørket er de er klare til bruk.

Enkelte vil hevde - og sikkert med rette - at en helt nystrøket skjorte er visuelt penere. Og de har delvis rett. Men en nystrøket skjorte ser nystrøket ut i cirka femten minutter. Du skal ikke bevege kroppen din mye før de første skrukkene er på plass. Skal du som meg innom en barnehage og kanskje også kjøre litt bil/buss/tog/trikk på morgenkvisten, da er det ikke mye som skiller skjorta som har hatt nærkontakt med strykejernet fra den som har tørket i fred og ro på kleshengeren.

I tillegg tilhører jeg den sære gruppen av mennesker som faktisk foretrekker ei skjorte som ser litt mer rufsete ut. Selv til slips og dress. Muligens skyldes det et patetisk ønske om en litt mer bohemsk livsstil (en livsstil småbarnsforeldre kun kan lese om i bøker, i den grad man har tid til å lese bøker), men det er uansett ikke så viktig. Folk flest vil ikke se forskjell på deg om du har brukt en halvtime med strykejernet eller ikke.

Skal du først gjøre noe som gir antrekket ditt den siste lille finisjen, så vil jeg anbefale deg å finne fram skobørsten. Nypussede sko blir i mye større grad lagt merke til enn et rynkefritt skjortebryst.

Innledningsvis sa jeg at det fantes noen unntak. Det er sikkert ikke så dumt å booke en avtale med strykebrettet hvis du skal i bryllup, begravelse eller muligens hvis jobber innenfor shipping (det med shipping ren gjetting...), men jeg må innrømme at jeg heller ikke da tar fram strykejernet.

Selv ikke i mitt eget bryllup. Det vil si: Sistnevnte er ikke helt riktig. Jeg sørget for at pressen i buksa var rett og fin da jeg giftet meg. Skjorta, derimot, klarte seg fint på egen hånd.

Og det på tross av at jeg giftet meg Paris - og at hele antrekket før seremonien hadde tilbrakt noen klemte timer i en koffert.

Begge foto: Colourbox

Går American Apparel for langt i denne annonsen? Ja, gneldrer Storbritannias reklamevaktbikkje. Advertising Standards Authority (ASA) mener at dette er krenkende, upassende og grenser mot barnepornografi.

Los Angeles-baserte American Apparel har lenge spilt på sex i sine annonser, men denne gangen tøyde de strikken mer enn hva elastisiteten tålte, fastslår engelskmennene.

Det er flere forhold ASA reagerer på: At det spilles på sex, at annonsen var på trykk i et gratismagasin - Vice - som er tilgjengelig for barn. Og sist, men absolutt ikke minst: De mener at modellen ser ut som et barn.

American Apparel forsvarer seg med at modellen er voksen - hun er 23 år, og at målet med annonsen er å treffe kvinner. Derfor er modellen avslappet, usminket og sitter i hjemlige omgivelser. Og tilfeldigvis titter en halv brystvorte fram.

Selv er jeg usikker på hva jeg skal mene om akkurat denne annonsen, men jeg må innrømme at jeg har sansen for hva vi kan kalle den "generelle" estetikken i bildene American Apparel bruker i sine kampanjer.

Nå er det hevdet - og med god grunn - at American Apparel har stjålet (eller i hvert fall lånt) hele sitt uttrykk fra Terry Richardson. Den ekstremt gale fotografen som den ene dagen skyter kampanjer for Gucci, mens han dagen etter fotograferer ereksjoner og sædsprut (gjerne sin egen). Felles for alle jobbene hans er det at han stort sett alltid fotograferer med et billig pocketkamera.

Du kan se noen av bildene til Terry Richardson her.

Men det er ikke forbudt å la seg inspirere av raringer som herr Richardson. American Apparel kunne valgt seg et langt kjedeligere forbilde å stjele stilen til.

Og selv om jeg liker originalen best (les: Terry), har jeg også sansen for det røffe uttrykket i annonsene til American Apparel. Direkte blitz. Hardt lys. Og følelsen du sitter igjen med av at du fint kunne tatt dette bildet selv.

Det er selvsagt ikke til å komme ifra at det faktum at de spiller så åpenlyst på sex, gjør det hele ekstra spennende. Kanskje verdens eldste reklametriks, men likevel et triks som ikke er oppbrukt. Tro ikke noe annet.

Men som sagt, jeg er usikker på hva jeg skal mene om annonsen som ble stoppet. Det er absolutt ikke det mest vellykkede forsøket jeg har sett fra American Apparel. Nedenfor har jeg plukket ut noen annonser som jeg synes er mer spennende.

Du finner flere annonser fra American Apparel her.

Enig eller uenig? Kommentarfeltet nedenfor står til disposisjon.

Å lage en tekst til denne bildeserien er egentlig bortkastet tid. Mest sannsynlig kommer ingen til å lese den. Det er bildene som betyr noe. Men for å gi publiseringen av strippeshowet et lite snev av... - jeg vet ikke hva, et eller annet, har jeg klippet følgende tekst fra en Bonytt-artikkel, skrevet av Niklas Hart:

"Om én stol kunne få en plass på popstjernehimmelen, måtte den tilfalle Panton-stolen. Ikke bare er den en av de fremste representantene for popestetikken, den ble også en hit på den Populærkulturelle arenaen. Stolen ble avbildet i utallige magasiner, reklamer og tidsskrifter. Populariteten sank derimot mot slutten av 70-tallet og stolen ble etter hvert tatt ut av produksjon. Interessen blusset opp igjen på midten av 90-tallet, kanskje hjulpet av et nytt forsideoppslag: Det britiske motemagasinet Vogue innleder 1995 med en naken Kate Moss sittende på en knall rød klassisk Panton."

Niklas skriver videre:

" - Det er ikke en stol. Og det kommer aldri til å sitte noen i den, for den holder ikke, mente George Nelson, designsjef for den innovative amerikanske møbelprodusenten Herman Miller.
Selv om han tok feil på alle punktene, hadde han et poeng: Prøvemodellene han hadde sett skulle bli vanskelig å realisere.
Panton hadde allerede drømt om en helstøpt plaststol i flere år, akkurat som et kobbel av andre designere. Og det skulle ta ytterligere syv år før ideen endelig ble virkelighet.
- En stol som denne kan man ikke tegne seg til. Du må stå der og lage den med dine egne hender for at den skal bli riktig, insisterte han."

I den grad noen har interesse av å vite det, så kan jeg også fortelle at jeg har en slik Panton-stol hjemme. Den er aldri - så vidt jeg vet - blitt brukt til stripping.

Takk til Mandi, hvor jeg fant serien. 

Så vidt jeg vet har jeg aldri smakt vin fra vingården Merus i Napa Valley. Det forhindrer meg likevel ikke fra å spontant kåre Merus til verdens kuleste vingård. Støvete og skitne vinkjellere har absolutt sin sjarm, men kan jeg velge tilbringer jeg heller noen timer i denne hulen.

Se flere bilder fra vingården på The Cool Hunter.

California-gården har fått det Amsterdam-baserte interiør- og designfirmaet Uxus Design til å gjøre jobben. Uxus Design har for øvrig noen helt spesielle kontorlokaler.

Se bilder av kontorlokalene her.

Vinene til Merus er ikke å få kjøpt på Vinmonopolet. Men du kan importerer dem selv. Oppskriften på hvordan du gjør det finner du her: Slik importerer du vin selv.