Den reisevante redaksjonen til magasinet Monocle har kåret verdens best designede hotell. Og vinneren er Hotel Aire de Bardenas. Det er ikke første gang hotellet har vunnet en pris for sin design, og sannsynligvis heller ikke den siste.

Hotellet ligger i Tudela i Spania. Har 22 rom, inkludert fire luksussuiter - og ligger tett inntil en nasjonalpark.

Dobbeltrom fra 150 euro for natta (cirka 1275 kroner).

På vei til jobb for noen dager siden ble jeg overrasket over at jeg hadde så god tid. Men gansk raskt oppdaget jeg - dessverre - at det ikke stemte. Det som hadde skjedd var derimot at viserne på min klokke hadde løsnet. Nærmere besemt den lange viseren. Så avhengig av hvordan jeg holdt klokka var jeg enten seint ute eller litt i tidligste laget.

Også dessverre vet jeg av erfaring at det å kjøpe ny klokke ikke er så enkelt. Det har noe å gjøre med at de klokkene jeg har lyst på, de har jeg ikke råd til. Da jeg viste min kone et bilde av ei klokke jeg drømte om, gjorde hun meg oppmerksom på at vi nok kanskje kunne få pusset opp store deler av badet for prisen av den klokka.

Da jeg fikk se en annonse for disse klokkene i et magasin, av merket Ikepod, håpet jeg i det lengste at de skulle være innenfor min prisklasse.

Det ble med håpet. Jeg oppdaget ganske raskt at klokkene var designet av Marc Newson (som har hatt ansvaret for å designe alt fra klær til romferger), og da innså jeg også at det nok ikke ble denne klokka på meg.

Men bildene er fine.

Prisen? Ikepod-klokker koster fra 6000 til 24.000 euro. Jeg gidder ikke en gang å regne det om i kroner.

Mangler din kjære Mac et skikkelig festantrekk? Hva er du sier? Ingen smoking... Ingen sløyfe...

Herregud. Jeg er målløs. Hva med arbeidsantrekk? Skjorte og slips? Nei, ikke det heller? Ok, jeg ser kun en løsning her. Du må finne fram kredittkortet. Her må det shoppes. Hvordan skal du ellers kunne snike meg deg din kjære datamaskin på julebordet.

Om jeg er seriøs? Ja, hvorfor ikke.

Takk til The Cool Hunter som kunne fortelle meg om disse noe annerledes dataveskene. Planer om å kjøpe? Mer info her.

Condé Nast - forlaget som blant annet utgir GQ, Vogue og Wired - rullet ut en litt annerledes iPhone-app i går. Som en test på hvordan fullverdige digitale magasiner vil bli mottatt, lanserte de en Iphone-utgave av amerikansk GQ.

Det du får er hele printutgaven (all tekst og alle bilder), men tilpasset skjermen på en iPhone. I tillegg får du lenker, enkel kobling til nettbutikker (hvis du ønsker å kjøpe omtalte produkter/klær) og videosnutter fra fotoopptak.

Mulig at det er mer morsomt å finne. Det er cirka én time siden jeg lastet ned appen, jeg har derfor ikke fått testet og lest alt ennå. Men førsteinntrykket er at dette er ganske tøft. Om det er en fullverdig erstatning for printutgaven, som jeg sporadisk kjøper (jeg er derimot abonnement på papirutgaven av den britiske utgaven av GQ), er jeg usikker på.

Skal jeg klage på noe av det jeg har sett så langt, må det være at innholdet laster litt for sakte. GQ-appen har også krasjet to ganger. Men dette er barnesykdommer Iphone-brukere er vant til. Appen til New York Times begynner først nå å fungere skikkelig.

Jeg har så langt ikke fått lekt meg så mye med Kindle, så det blir litt urettferdig å sammenlignede denne iPhone-appen med lesebrettet. Men førsteinntrykket er at GQ på Iphone gir meg lyst til å lese. Det gir ikke svarthvit-skjermen til Kindle (som derimot er veldig bra til bøker). Kindle gir dessverre veldesignede magasiner en kopimaskinfølelse.

Prisen for en digital utgave av GQ er 17 kroner. Kjøper du det samme magasinet hos Narvesen koster det deg nærmere 100 spenn.

OPPDATERT: Nå har jeg lekt meg litt med den nye Iphone-appen. Og jeg er fremdeles positiv. Det tar litt tid å skjønne navigeringen skikkelig. Og det er noen som feil som ødelegger litt. Blant annet hopper jeg tilbake til forsiden når jeg veksler mellom horisontal og vertikal navigering på enkelte artikler. Men selve leseopplevelsen er overraskende bra.

Nå venter jeg i spenning på at Condé Nast skal rulle ut iPhone-app av The New Yorker, Details og Wired. Gjerne også noen av de internasjonale utgavene. Hva med britisk GQ eller Vogue Homme Japan?

Nei, du skal ikke spise det samme hver jul. Det er latterlig å spise ribbe hver julaften. Det er like tåpelig å velge pinnekjøtt. Eller kalkun. Og er du en av dem som spiser torsk eller lutefisk er du etter min mening like mye ute å kjøre.

Jeg har ingenting imot julemat. Greit nok, noen av rettene er oppskrytte som delikatesser, men jeg kan spise ribbe. Pinnekjøtt synes jeg er godt, det samme gjelder kalkun - og jeg kan alltids tvinge i meg et måltid med lutefisk. Det jeg derimot mener er tåpelig, latterlig, meningsløst - jeg stopper der, det finnes mange andre ord jeg også kan bruke - er å spise det samme hver julaften. Verden er full av god mat. Fantastisk mat. Så hvorfor spise det samme hvert eneste år?

Og nei, dere som bytter på, som spiser ribbe et år og pinnekjøtt et annet, det teller ikke. Dere er like... ja, av mangel på et bedre ord - dustete - som de andre. Å bytte mellom to retter holder ikke når det er tusenvis av andre varianter der ute som dere kan velge mellom.

Jeg har vokst opp med ribbe og pølse. Den eneste utviklingen som har skjedd med hvordan dette spises hjemme hos mine foreldre i løpet av mitt 37 år gamle liv, er at det en eller annen gang på 90-tallet dukket opp noen rosenkål. Og jeg liker rosenkål, så det er ikke noe galt med det. Men ellers så spiser de det samme hver eneste jul. Min kone har vokst opp i Bergen, med pinnekjøtt på bordet så langt tilbake hun kan huske.

Hvorfor i alle dager er det sånn?

Jeg skal om et par uker til Bergen og spise pinnekjøtt tilberedt av svigermor. Og jeg gleder meg. Hun lager veldig godt pinnekjøtt. Men jeg skjønner fremdeles ikke hvorfor de må spise det på julaften hvert år? En eller annen gang i romjula skal vi besøke mine foreldre og spise ribbe. Blir helt sikkert godt det også. Men igjen: Det er ingen fornuftig grunn til å spise det samme hver jævlige julaften.

Selv innførte vi en ny juletradisjon i fjor. Vi følte vi endelig var gamle nok til å ferie jul hjemme hos oss selv. Alene. Uten gjester. Kun min kone, jeg og pjokk. Det samme gjør vi i år. Og vi skal ikke spise det samme som i fjor. Vi skal spise noe nytt i år - og noe nytt hvert år fremover.

Sist jul spiste vi kongekrabbe med couscous og en soyachilisaus. Vi vurderer sjømat i år også, men er ikke helt sikre. Kom gjerne med noen gode tips i kommentarfeltet nedenfor. Kanskje satser vi på gås. Eller hummer. En eller annen form for steik er heller ikke å forakte. Men vi varierer. Fordi det finnes veldig mye å velge mellom der ute. Hører dere!

En annen "tradisjon" vi innførte i fjor er at vi åpner gavene om morgenen, rett etter at vi har stått opp. Inspirert av den engelsk-amerikanske tradisjonen med å åpne gavene om morgenen første juledag. Bakgrunnen er enkel: Med små barn i huset er det håpløst å vente til kvelden med å pakke opp gavene. Hvorfor gi dem masse nye leker og gire dem opp rett før de skal legge seg? Er det ikke bedre at barna skal få kose seg med de nye tingene sine på dagtid?

Greit nok, i fjor var vår sønn litt over ett år, så han skjønte ikke så mye, med i år blir ting sannsynligvis annerledes. Og i hvert fall neste år.

Jeg skal ikke påstå at dette er den eneste fornuftige måten å gjøre ting på. Men det er fristende.

Og nei, jeg er ingen julehater. Kanskje en "tradisjonsskeptiker", men det er også alt. Gløgg, derimot, hater jeg. Men det kan vi komme tilbake til en annen gang.

Foto: Foto: Alf Börjesson/matprat.no, Scanpix,  Erik Hannemann og Opplysningskontoret for kjøtt

Les også:

Denne mannen vet alt om innsjekking

Derfor fungerer ikke rødvin til fisk

Innslaget varer i åtte og et halvt minutt. Noe som er lenge i webtv-sammenheng. Men det er snakk om åtte og et halvt minutt med genial humor.

Sjefen din har sikkert ikke noe imot at du kikker. Han eller hun har sannsynligvis gått hjem allerede. Eller er på vei ut døra.

Typisk at ledere sniker seg ut litt tidligere når helga nærmer seg. Jeg vet alt om disse tingene. Stol på meg. Det er ingenting å være redd for.

Kom igjen, det er fredag, du fortjener dette. Trykk her for å se innslaget (av en eller annen grunn er det ikke mulig å embedde dette youtube-innslaget).

London, Zürich, Tokyo og New York. På én uke. For noen er dette en drøm. For andre et mareritt. Men for Tyler Brûlé er det hverdagen. Som sjefredaktør og styreformann i magasinet Monocle og gründer av markedsføring-/designfirmaet Winkreativ lever han en parodi på et jetsettliv. Og det er dette jetsettlivet som er utgangspunktet for hans faste spalte i Financial Times Weekend. Spalten, som har fått navnet Faste Lane, tar for seg Brûlés mange dilemmaer og tanker mens han sjekker ut og inn av fly og hoteller.

Brûlé er en raring - kanskje også en tulling - men han har om ikke annet opplevd mye. Han har jobbet for BBC, skrevet for The Guardian, Stern, The Sunday Times og Vanity Fair. Blitt skutt av en snikskytter på jobb som journalist i Afghanistan, og var gründer og første redaktør av stil-/designbibelen Wallpaper. Han fikk ideen til Wallpaper mens han lå på sykehuset etter å ha blitt skutt.

Monocle, som han leder nå, er på mange måter et interessant magasinprosjekt, men det er som spaltist at Brûlé er blitt en av mine favoritter.

Her er noen smakebiter fra Faste Lane:

"30 minutes later, I was back in the flat. I was weighing up whether it was wise to pack for a two-week tour taking in Vienna, Munich, Tokyo and New York before going to bed or, instead, to fumble around at 4.30am, thinking through what might need to be stuffed into my bag" - fra hans spalte Party all night og sleep tight?

"If Narita were 15 minutes closer to the city centre we would have been fine but, despite an impressive effort by our driver, I missed the flight to Helsinki and had to settle for a JAL flight to Amsterdam. I didn't even hear the wheels retract into the belly of the Boeing 777, but I woke up, some eight hours later north of Moscow, for a snack and then passed out again till we were on approach to Amsterdam's Schiphol airport" - fra  A sing-along made my plans go wrong.

Brûlé svarer gjerne på spørsmål fra sine lesere. Spørsmål som: Hva er favoritthotellet i Singapore? (Grand Hyatt). Anbefalte feriesteder? (Beirut). Og hvorfor du ikke bør spørre ham om Kina... (Han har aldri vært der).

Jeg er usikker på om disse smakebitene har gitt deg lyst til å lese mer av Brûlé. Mitt første inntrykk av Faste Lane var at dette må være skrevet av en arrogant tulling. Noe det muligens er. Men selv er jeg blitt avhengig av spalten, og hver lørdag morgen - etter at 2-åringen har fått snurret i gang dvd-spilleren - må jeg inn på ft.com for å lese om Brûlés siste krumspring.

Med en slik livsstil ber man selvsagt om å bli parodiert. Noe Tyler Brûlé også er blitt. Bloggen Being Tyler Brûlé er viet nettopp dette.

Et eget nettsamfunn med bilder av frakker? Tja, kanskje litt smalt. Og hvis vi legger til at det kun er snakk om én type frakk - og fra én produsent... La oss si det sånn: hvis en ivrig gründer/entreprenør hadde forsøkt å selge inn den ideen til en potensiell investor, så hadde han ikke fått penger til salt i maten (eller såret).

Men når Burberry lager et eget community med utgangspunkt i sin legendariske trenchcoat, da virker plutselig ikke prosjekt fullt så håpløst. Og når de i tillegg samarbeider med verdens mest kjente - og mektigste - moteblogger, Scott Schuman (mer kjent som The Sartorialist), så er plutselig prosjekt blitt ganske interessant.

Art of the Trench heter nettsiden. Og her finner du bilder av menn og kvinner (og noen barn) som alle er ikledd en trench fra Burberry. Og nesten alle bildene er så langt tatt av The Sartorialist. Folk flest, i den grad folk flest har råd til en trench fra Burberry, kan også laste opp egne bilder. De beste av disse vil bli presentert på Art of the Trench. I tillegg kan folk kommentere på bildene, stemme på de beste og så videre.

Ok, dette er sært. Dette er smalt. Dette er ingenting for folk flest. Men hvem liker egentlig disse "folk flest"... Ja, bortsett fra folk flest, da.

Nok om det.

Fant denne fantastiske og merkelige "superheltserien" på nettsidene til magasinet Vice. Helten er en litt over gjennomsnittet djevelsk fyr, også kjent som Super Satan.

Hele serien - den er kort, kun to sider - finner du her.

Hvis vi ser bort ifra noen unntak, som at enkelte rødviner passer fint til torsk, så har vi alle etter hvert lært oss grunnregelen: rødvin til kjøtt, hvitvin til fisk. Men hvorfor er det slik?

Lenge har tanninene i vinen fått skylda for at rødvin og fisk stort sett alltid krasjer. Men dette er feil, viser ny forskning. I en artikkel i siste utgave av The Economist fortelles det om en serie med eksperimenter som nettopp er blitt offentliggjort i Journal of Agricultural and Food Chemistry. Og forskerne som står bak disse eksperimentene hevder at de har funnet svaret. Og svaret er? Jern.

En rekke rødviner inneholder naturlig jern. Dette jernet reagerer med stoffer i fisken og gir en uheldig bismak. Jo mer jern, desto sterkere smak. Uheldigvis er det også sånn at det er de sunneste fettsyrene i fisken som jernet reagerer med. 

Dessverre, skriver The Economist, forteller ikke druetype eller jordsmonn oss om vinen inneholder mye jern. Så skal du forsøke deg med rødt til fisk, er det prøving og feiling som er tingen. Heldigvis er det i denne sammenheng ingen skam å lære av andres feil.

Du kan lese hele artikkelen til The Economist her (krever innlogging)

Et sammendag av forskningsrapporten finner du her

Innimellom trenger man nye klær. Og den store byen for shopping av klær er for meg Stockholm. Selvsagt finner man mer i London eller New York - for å nevne to, men etter at det flyttet inn en liten pjokk hjemme hos oss, kommer jeg meg ikke lenger så ofte til disse stedene som jeg gjerne ønsker.

Det er flere år siden jeg var begge steder. Stockholm, derimot, er enklere. Der er jeg en til to ganger i året. Stadig flere venner har flyttet dit, venner som må besøkes - og da blir det alltids tid til å tømme et kredittkort eller to.

Og den store shoppinggata - eller rettere sagt: shoppingkvartalet - er for meg blitt Krukmakargatan 24-26 på Söder.

Her ligger på rekke og rad Nitty Gritty, Papercut, A.P.C. og Our Legacy.

Nitty Gritty er veteranen. Butikken startet allerede i 1991, og selv om en konkurs for ikke altfor lenge siden gjorde fremtiden noe usikker, fungerer butikken nå mer eller mindre som før.

Her finner du merker som Stone Island, Moncler, Fred Perry og Church's - for å nevne noen. Se hele lista her. Billig er det ikke, men du finner ting du vil slite med å finne andre steder i Skandinavia. Og ja, klær for begge kjønn her. Bildet over er fra Nitty Gritty.

Our Legacy er et svensk merke som kanskje ikke har fått så mye oppmerksomhet her i landet. Målet deres er å kle opp den moderne gentleman med en tidløs og naturlig look, for å bruke svenskenes egne ord.

Our Legacy fikk i 2008 prisen for årets nykommer da magasinet Café delte ut sine årlige motepriser.

Franske A.P.C. (Atleier de Productions et Creation) har også funnet seg til rette i Krukmakargatan. Med noen unntak, blant annet Pepper i Bergen, er dette heller ikke et merke det er så lett å finne i Norge. A.P.C. har holdt på i noen år, og stilen er beskrevet som fransk - men man finner ikke mye her som skremmer en skandinav. Klær for begge kjønn (inkludert barn).

Vegg-i-vegg med alle motebutikkene ligger Papercut. En av de aller beste magasin-butikkene jeg noensinne har besøkt. Er du på jakt etter noe sært, rart og smalt innenfor segmentet mote og livsstil, er sjansen veldig stor for at du finner det her (manne-Vogue fra Japan, for eksempel). I tillegg selger de musikk, bøker og dvder. Stort utvalg av ting du ikke finner så mange andre steder. Kommersielt? Tja. Interessant? Absolutt.

I samme kvartal (i parallellgata) ligger også Herr Judit og Judits Second Hand (adresse Hornsgatan 65 og 75).  Da min interesse for brukte klær er noe begrenset, står ikke disse like høyt i kurs - men er vintage din greie, bør du stikke innom.