Noe av det mest spennende - eller rettere sagt: det mest spennende - som skjer på magasinfronten i disse dager, er utviklingen av digitale magasiner. Og for en gangs skyld ser det ut til at magasinutgiverne har ambisjoner som går lenger enn teknologien slik vi kjenner den i dag.

På nettet har magasinbransjen slitt med at den helt fra starten har ligget minst ett skritt etter utviklingen - lenge også både to og tre skritt etter. Kanskje blir det nå slutt på dette.

Noen forsøk på digitale magasiner finnes allerede. De første spede forsøkene har vært med oss siden starten på dette tiåret. Men et av problemene til magasinbransjen er at magasinformatet - slik vi kjenner det fra trykte medier - fungerer svært dårlig på en vanlig dataskjerm.

Det kan snart endre seg. Ulike lesebrett kommer, tror jeg, til å revolusjonere måten vi leser blader. Og skal vi tro de mest teknologioptimistiske kan 2010 bli året hvor ting virkelig skjer.

Mest nysgjerrighet er det knyttet til Apple Tablet, som er ventet en gang i første halvår 2010. Kan Steve Jobs & co. komme med nok en revolusjonerende dings, som de gjorde med Ipod, Iphone - og ikke minst med den opprinnelige Mac-en? Personlig tror og håper jeg det, men om ikke Apple leverer, finnes det en rekke andre produsenter der ute som drømmer om å være først ute med et lesebrett som er godt nok til at folk vil kjøpe det. Og hvis du lurer: Amazons Kindle er ikke bra nok. Kindle er ok til bøker, men er en dårlig løsning for aviser og magasiner.

Nedenfor kan dere se to eksempler på hvordan et digitalt magasin kan fungere. Lengst går Sports Illustrated, men Wireds litt mer primitive forsøk er også lovende.

Bonnier har også et spennende digitalmagasinprosjekt på gang med designbyrået Berg.

Selv om jeg personlig gleder meg som en liten drittunge til at Apple kommer med sin tablet, så er det bare å innse at digitale magasiner, for å lykkes, må fungere på om ikke alle - så i hvert fall mange - plattformer. De må fungere på laptopen, på en netbook, på Iphone, på Blackberry og andre nye kreative dingser som måtte dukke opp.

Jeg har tidligere blogget om GQs forholdsvis vellykkede forsøk på å lage en digital utgave for Iphone. I helga testet jeg ut konkurrenten Esquire sitt forsøk. Løsningen deres er så langt litt for treig hvis du ikke har et tråløst nettverk i nærheten, men navigasjonen er spennende.

Andre magasinforlag er sikkert bare noen megabit unna.

Klarer norske forlag å henge med? Det er et interessant spørsmål. Å utvikle løsninger av den typen Sports Illustrated her viser fram, tror jeg ingen norske forlag er i stand til i dag.

Men de store internasjonale forlagene trenger - for at de skal tjene penger på dette - et marked som vokser seg stort. Løsningene som utvikles vil derfor etter hvert bli tilgjengelige også for andre. Og da blir det ekstremt viktig for norske aktører å ikke stå bakerst i køen.

Her kan dere lese hva The New York Times skriver om digitale magasiner.

Folk har en tendens til å glemme at Lindsay Lohan faktisk er en over gjennomsnittet talentfull skuespiller. Riktignok har hun mye vås på CV-en sin (det aller meste, når jeg tenker etter), men hun har også jobbet med folk som regissørlegenden Robert Altman. Ikke mange skuespillere har kommet igjennom det nåløyet. Og siden Altman døde for noe år tilbake, er jo også akkurat det nåløyet ganske tettet.

Talent eller ikke, skuespillerkarrieren har uansett druknet i rus og mer eller mindre underholdende skandaler. Og det er vel strengt tatt ingen grunn til å tro at videoen og fotoopptaket gjort for det italienske mote-/kunstmagasinet Muse, kommer til å endre på dette.

Bildeserien - og videoen som ble tatt opp i den forbindelse - er inspirert av Johnny Depp og Kate Moss' hete forhold på midten av 90-tallet, ifølge regissør og fotograf Yu Tsai.

Lindsay er selvsagt Kate, og rollen som Johnny spilles av modellen Petey Wright.

Det blir ingen trekant uten en tredje person, og den siste rollen i denne ménage à trois, innehar Sofia Boutella, en av Madonnas dansere.

Du kan også se hele videoen i litt bedre oppløsning på nettsiden til Muse.

Verdens mektigste mann - og mannen som sørget for at mitt fly ble én time forsinket sist fredag - har skapt en ny klokketrend. Alle som vil fremstå litt mektigere enn de er, drømmer nå om å ha en Jorg Gray 6500 Chronograph rundt håndleddet.

Barack Obama fikk klokka i bursdagsgave fra en av sine sikkerhetsfolk, og etter at han begynte å vise seg offentlig med den, har den forholdsvis ukjente - og ikke spesielt imponerende klokka (den er batteridrevet, viser tiden og har innebygget stoppeklokke) - blitt et statussymbol. Spesielt dyr er den heller ikke sammenlignet med andre statusklokker. Prisen på Obama-klokka er litt over 2000 kroner.

Du må imidlertid jobbe litt for å få ei klokke som identisk med den Obama bruker. Stikkordet er Secret Service-logoen på Obamas klokke. Klokker med denne logoen er ikke tilgjengelig for alle. Klarer du deg uten, er det imiderltid fritt fram.

Les mer om Jorg Gray 6500 Chronograph og andre klokketrender i denne artikkelen skrevet av Esquire-redaktør Jeremy Langmead.

Se også barackswatch.com

To andre bloggposter jeg har skrevet om klokker:

Er jeg litt Steve McQueen?

Latterlig dyr, men ganske kul

"Feite" modeller - også kjent som modeller med tilnærmet normal kroppsvekt - er i skuddet som aldri før. Motemagasinet V vier hele sin januar-utgave til temaet. Og noen av verdens beste fotografer skal sørge for at "fett blir kult". Blant fotografene som stiller opp er Bruce Weber, Karl Lagerfeld og min egen favoritt, Terry Richardson.

At designer og fotograf Karl Lagerfeld har sagt ja til å være med på prosjektet, er nesten en liten sensasjon. Lagerfeld har tidligere uttalt at de eneste som ønsker å se modeller med kurver, er feite mødre som sitter foran tv-skjermen og klager med potetgullposen godt plantet i fanget.

Faste lesere av klikk.no fikk mest sannsynlig med seg det som er et av årets mest omtalte bilder i USA, bildet av modellen Lizzie Miller, som i høst var fotografert naken og med antydninger til en bilring i Glamour. Når V strekker strikken, eller kroppsfettet - om du vil, litt lenger, og vier en hel utgave til temaet, er det garantert ikke det siste du hører om "feite" modeller. Vi kommer de neste månedene til å drukne i tilsvarende prosjekter. Mote- og magasinbransjen liker å løpe i flokk.

Kommer fokuset på større kropper til å vare? Mest sannsynlig ikke. Om noen måneder er bransjefolkene lei, og på jakt etter en ny trend. Men inntil videre kan de av oss som liker pupper bedre enn ribbein, nyte det som måtte komme av bilder.

Les mer på New York magazine-bloggen The Cut og Page Six.

Foto: Faksimilie fra Glamour og Stella

De siste dagene har jeg kommet fram til at jeg virkelig trenger ei ny klokke. En kort stund trodde jeg at mobilen kunne dekke behovet, men den gjør ikke det. Jeg trenger ei klokke. Men som jeg har skrevet om tidligere, det er en mismatch mellom de klokkene jeg har mest lyst på, og det jeg føler er fornuftig pengebruk.

Fredag morgen fikk jeg en telefon fra en ivrig pr-mann. Vanligvis lar jeg disse få snakke med telefonsvareren min, men innimellom slipper noen igjennom. Og han var en av de "heldige". Det han hadde å fortelle var for så vidt interessant nok. Gullsmedforretningen David-Andersen skal denne uka åpne en egen TAG Heuer-avdeling i Oslo. Og klokkene til TAG Heuer står høyt på min "dette har jeg lyst på"-liste. Eller rettere sagt: Enkelte modeller står høyt på lista.

Og ei klokke jeg har lyst på er TAG Heuer Monaco. Modellen ble første gang introdusert i 1969, men nådde først massene - i den grad ei luksusklokke når massene - da Steve McQueen gikk med den rundt armen i filmklassikeren Le Mans to år senere.

Det har kommet en rekke versjoner av klokka. Noen finere enn andre. Modellen nedenfor - Monaco Calibre 12 Chronograph - synes jeg er en ganske vellykket versjon. Dessverre er det ikke aktuelt for meg å investere 39.500 kroner i ei klokke akkurat nå.

Andre versjoner har jeg mindre sansen for. Som modellen med navnet Monaco LS - Chronograph Calibre 12 (se bildet nedenfor), med en veiledende pris på 56.000 kroner.

Men aller tøffest er det med originalen. Modellen som Steve McQueen gikk med. Ei brukt klokke fra tidlig 70-tall kan du få fra 6000 dollar, eller litt over 30.000 kroner.

Pengemessig er det med andre ord ikke den helt store forskjellen på nytt og brukt - imagemessig er det derimot et hav av forskjell. Du blir ikke Steve McQueen med ei klokka produsert i 2009.

Personlig frykter jeg at uansett hva jeg gjør, er jeg nok mer Lightning McQueen, fra Pixar-filmen Cars, enn Steve McQueen. Men på den annen side: Jeg trenger ny klokke...

Da bør du nok ikke investere i denne vesten som Pharrell Williams har designet for Moncler. Vil du derimot ha en vest som - i hvert fall på avstand - ser ut som om den er skuddsikker, ja, da er det bare å finne fram kredittkortet.

Det vil si: Du kan la kortet ligge trygt i lomma en stund til. Vesten kommer først i salg neste vinter. Noe som kanskje er like greit. Moncler er ikke et lavprismerke. Det kan være greit å starte sparingen allerede nå.

Les mer om vesten hos britisk Esquire.

Du trenger bare å kunne en slipsknute. Den heter four-in-hand, og enhver idiot kan lære seg knuten på fem minutter. De fleste vil beherske den på to.

Four-in-hand vil aldri være helt perfekt. Og det skal den heller ikke være. Knuten skal være asymmetrisk. Eller skjev, om du vil.

En av mange tilhengere av four-in-hand er Obama. Kan han, kan du. Eller "yes, we can", som han ville ha sagt.

Det finnes latterlige mange slipsknuter. Hele og halve. De doble bør man stort sett holde seg unna. Noen unntak finnes, de viktigste er hvis slipset er veldig smalt eller skjortekragen er av den ekstremt vide typen. Men de aller fleste som prøver seg på en Windsor-knute eller noe annet i den gata, ender opp med å se ut som en fotballspiller.

Det er ikke bra.

Alternativt ser de ut som et sportsanker som gjerne vil se ut som en fotballspiller.

Det er heller ikke bra.

Så hold deg til four-in-hand. Den vil i nesten alle tilfeller fungere mer enn bra nok.

Her er en illustrasjon på hvordan man knyter en four-in-hand. Nedenfor er det også en video.

Som med sex kan det være lurt å øve litt på egen hånd før man skal debutere. Så ikke vent med slipsknuten til fem minutter før julebordet/-middagen starter.

Les også:

Derfor skriker jeg til tv-skjermen

Seriøse tider krevert slips

Foto: Stella Pictures