Jeg hadde lenge tenkt å dele min ut-av-skapet-historie, og da jeg så denne artikkelen, tenkte jeg at det var på tide.

Jeg var aldri en av de jentene som lekte gutteleker og nektet å gå i kjole. Jeg var heller aldri hun som aldri skaffet seg type (Jeg var hun som tapetserte omgivelsene sine med bilder av kvinner, da. Noen burde kanskje ha mistenkt noe?), og det var svært få som var forberedt da jeg kom leiende på en dame. Jeg var ikke helt forberedt selv heller. Jeg mener, jeg hadde lenge visst at jeg likte jenter også. Jeg hadde bare bestemt meg for at det ikke var bryet verdt å kaste seg inn i en komme-ut-prosess når jeg strengt tatt ikke trengte. Jeg kunne jo fint leve lykkelig med en mann.

Men så skjedde det, da. Noen ting bare hender. Og siden forholdet var et faktum, måtte jeg handle deretter.

Jeg sendte ikke sms’er til venner og kjente. Jeg innkalte ikke til familieråd. Jeg skrev ingen ut-av-skapet-tale. Jeg bare tok henne med der jeg dro, og regnet med at folk tok hintet. Hadde hun vært en han, ville de forstått.  Men når folk er innstilt på at min kjæreste=en mann, er det utrolig hvor mange teskjeer som må til før lyspæra tennes. Dere som sendte ut masse-sms’er: jeg tror dere var lurere enn meg.

Dette syntes jeg var ugreit i prosessen:

- Folk som krevde en forklaring, gjerne foran kjæresten min. Som fant det for godt å argumentere for hvor glad jeg er i mannfolk, og at dette lesbetullet bunnet i forvirring. Som sagt, gjerne foran kjæresten min. Frekt. Og sårende.

- Folk som antok at alle mine tidligere heterofile forhold ikke hadde vært “ekte”.

- Folk som konsekvent omtalte kjæresten min som “venninnen min” og behandlet henne deretter. Meget utbredt, den der.

- Folk som ikke lurte på hvor vi møttes, hvor lenge vi hadde kjent hverandre, om jeg var lykkelig, hva hun jobbet med eller hva planene våre var, men kun “Hva gjør dere egentlig i senga?”

- Menn som antok at det vi ønsket mest her i verden var hans selskap i sengehalmen. Jeg mener, er det ikke det alle lesbiske ønsker seg?

- At forholdet mitt ikke ble akseptert som et ekte forhold. Jeg blir fremdeles opprørt av begreper som pikekos og jenteflørt, for iblant var det nettopp det forholdet mitt ble avskrevet som.

Dette syntes jeg var greit  i prosessen:

- At det var helt uproblematisk å leie på gata og lignende. Fremmede oppfører seg stort sett veldig pent.

- Støtten fra gode venner, som likte å se meg lykkelig og forelsket.

- Alle bekjennelsene som begynte å renne inn fra kjentfolk, om at de kanskje ikke var helt streite de heller.

- Følelsen av å være en del av et skeivt fellesskap.

- Følelsen av å følge hjertet til tross for at det gjorde ting en smule mer komplisert. Ja, en klisje, jeg vet, men litt vakkert allikevel.

- Hvor lett det var å få leid en leilighet. Jeg tuller ikke. Alle vil visst ha to jenter i huset. De vasker, bråker ikke, og dater ikke nye menn hver uke. (?)  Ingen diskriminering å spore, derimot fikk jeg følelsen av at vi var de ideelle leietagerne.

De ugreie tingene inspirerte meg til å skrive en bok. Fordi jeg ville få ut at det jeg holdt på med var både skikkelig og ekte. De greie tingene var bare nettopp det. Greie. Så til syvende og sist ble alt greit. Rett og slett.