Alvaro Palacios kommer opprinnelig fra Rioja, men har etablert seg i Priorato i Catalonia, og der produserer han noen av Spanias beste viner. Det er tre av dem, og i stigende rekkefølge hva angår kvalitet, er de som følger: Les Terrrasses, Finca Dofi og l’Ermita. Sistnevnte lages i så små volumer at den er omtrent umulig å få tak i, men den mellomste, også en flott vin, har bedre tilgjengelighet. Det er denne vinen, i den for området flotte årgangen 1998, som er vårt anliggende her. Den er, i likhet med sine to søsken, i hovedsak basert på druen garnacha (grenache), og kan inneholde mindre innslag av cariñena (carignan), cabernet sauvignon, syrah og merlot.
Innkjøpt på polet på begynnelsen av 00-tallet. Kostet da omkring 500 kroner. Fin kork, med bare noen få millimeter gjennomtrukket. Skjenket i Riedel Vinum Bordeaux. Tett og dyp rød på farve, ikke noe hint av fiolett, men mahogny mot kant. Flott, moden duft av solbær og bjørnebær med et tydelig vaniljepreget innslag av eik. Også hint av tobakk og skogbunn, samt mineraler i retning varme steiner. Meget god fylde med rik og moden frukt, moderat syre og en lang ettersmak med tydelige, men veldig fine tanniner. Flott vin.
Denne vinen er nær toppen nå. Det er fortsatt så mye frukt og konsentrasjon her at jeg tror den blir enda bedre om en tre års tid. Da greier kanskje vinen å suge opp i seg enda mer av eiken, samtidg som den utvikler litt mer modne aromaer.
Vinen ble drukket til en lett spansk-inspirert rett av kyllingbryst, chorizo, tomatsaus, squash, hvite bønner, hvitløk og basilikum. Det var en grei match, men denne vinen hadde egentlig fortjent et “seriøst” stykke kjøtt, f.eks. et lammelår.
Hvis noen er interessert i Priorat-vinene fra Alvaro Palacios, må jeg dessverre skuffe med at ingen av dem er tilgjengelige på polet for øyeblikket.
De som følger mine skriverier her på Klikk, vet at jeg er glad i riesling, og da fremfor alt tysk riesling. Men jeg er også glad i mange andre hvite viner, og spesielt har jeg en forkjærlighet for chablis. Akkurat hvorfor det likevel er blitt spesielt mye riesling de siste årene, har nok sin bakgrunn i at hvite burgundere (hvori chablis inngår) siden årgangene på midten av 90-tallet har vært plaget med oksidasjonsproblemer. Jeg har bl.a. skrevet et lengre foruminnlegg om dette her på Klikk:
http://snakk.klikk.no/forums/t/6456.aspx
På grunn av dette problemet, har jeg levert flere kasser med hvite burgundere tilbake på polet. Men jeg har fremdeles mange kasser av disse potensielt flotte vinene i kjelleren min. Og det er derfor med skrekkblandet fryd jeg skrider til verket hver gang jeg skal åpne en av disse dyrebare flaskene. Nå sist var det en topp chablis fra William Fèvre.
Dette er en egen Fèvre-eid parsell i Bougros, som regnes for å ha spesielt bra jordsmonn. Innkjøpt på polet for omkring seks år siden, og kostet da omtrent 350 kroner. Tilnærmet perfekt kork, smidig med bare et par millimeter gjennomtrukket. Skjenket så vinen i Riedel Vinum Montrachet og ingen oksidert duft så langt. Dette virket lovende! Middels til dyp strågul, og heldigvis ikke mørkere, noe som bar bud om at denne flasken kanskje var OK. Så fikk jeg endelig nesen over kanten på glasset, og det var ikke et spor av oksidasjon! En perfekt flaske. Og hvilken vin! En intens og ekstremt mineralsk duft av sjø, østers og varme steiner bare sto ut av glasset. Jeg måtte virkelig legge godviljen til for å finne noe som i det hele tatt lignet på frukt. Her var det mineraler det handlet om. Til slutt fant jeg et hint av gule epler, pluss en liten honningtone. I munnen fremviste vinen meget god fylde, stor konsentrasjon og frisk syre. Det mineralske preget i duften fortsatte i smaken. Så en meget lang ettersmak med et markant saltpreg. Ja, dette var en av de salteste vinene jeg har smakt noensinne. Fantastisk vin!
Jeg drakk denne vinen på egenhånd - uten mat, men kan bare fantasere om hvordan den hadde vært til noe skikkelig bra fisk eller skalldyr.
Til slutt noen ord om Fèvre og oksidasjon. William Fèvre er den produsenten i Chablis som kontrollerer det største arealet i de syv Grand Cru-vinmarkene, men vinene herfra var lenge altfor hardt eiket til å kunne regnes blant de beste i distriktet. Så, i 1998, kjøpte champagne-produsenten Henriot opp Fèvre, og noe av det første som ble gjort under det nye regimet, var å redusere eikebruken ganske kraftig. Og resultatene lot ikke vente på seg. I den flotte 2000-årgangen laget Fèvre superbe viner, og det har de fortsatt med de senere årene.
I kvalitetshierarkiet i Chablis har det til nå vært vanlig å regne produsentene François Raveneau og Vincent Dauvissat som de aller beste. Spørsmålet er nå om ikke Fèvre kan likestilles med disse to. Vinene fra både Raveneau og Dauvissat er veldig vanskelige å få tak i her i Norge (og i andre land). Det meste ender opp på Michelin-restauranter og i kjellerne til ihuga samlere som har allokering hos importørene. Da er vinene til Fèvre mye lettere å få tak i. De beste finner du i bestillingsutvalget til polet.
Når det gjelder oksidasjon, er bildet, i det minste for meg, blandet. For en tre års tid siden begynte jeg å drikke mine Fèvre 1er Cru Fourchaume fra 2000-årgangen. Den første flasken var flott, mens de tre neste viste varierende grader av oksidasjon. Da gikk jeg like godt i gang med mine seks flasker 1er Cru Montée de Tonnerre fra 2002. Alle disse flaskene var bra, men så var de da også bare fire-fem år gamle, noe som gjorde at de knappest fikk vist hvilken storhet som bodde i dem. Jeg har også åpnet en flaske Grand Cru les Clos 2005, også denne flasken bra, men selvsagt det rene barnerov.
I bestillingsutvalget på polet er det nå 2006-årgangen av Grand Cru-vinene til Fèvre som er inne, og de koster omkring 400 kroner. Denne årgangen regnes for å være litt “fet” og “tropisk” i Chablis, men Fèvre startet innhøstingen noen dager tidligere enn de fleste andre produsentene, noe som har gitt strammere, mer mineralske og klassiske viner, som klart kan anbefales.
Ligger disse vinene utenfor ditt budsjett, så finnes det selvsagt også gode viner på lavere prisnivåer. Vår guide til de beste chablis-kjøpene finner du her:
http://www.klikk.no/mat/drikke/article475046.ece
Nå i den intense sommervarmen går det helst i lysere og lettere viner, og blant de bedre tingene jeg har drukket på terrassen den siste tiden, finner vi tre hvitviner og en artig perlende dessertvin. De to første vinene er utgått fra polets sortiment (i det minste i disse årgangene), mens de to siste er tilgjengelige i bestillingsutvalget, og i ganske mange polutsalg.
Fra Mosel i Tyskland. Innkjøpt på polet for noen få år siden og kostet da omkring 250 kroner. Perfekt kork. Drukket av Riedel Riesling Grand Cru. Blek strågul med hint av grønt. Frisk og syrlig duft av sitron, lime og grønne epler med hint av mineraler. Middels fyldig med kjølig frukt, frisk syre og ganske lang ettersmak. Satt i kjøleskapet over natten med korken i (men ingen vakuumpumpe). Omtrent identisk neste dag. Selv om jeg tåler ganske mye syre, ble denne vinen nesten i meste laget, spesielt da jeg ikke hadde mat til.
Fra Rheingau i Tyskland. Innkjøpt på polet for noen få år siden og kostet da omkring 250 kroner. Fin kork. Drukket av Riedel Riesling Grand Cru. Ganske dyp strågul på farve. Frisk duft av sitron, epler og fersken. Også et mineralsk preg av “våt ull”, noe jeg vanligvis forbinder med chardonnay-baserte viner fra Burgund. God fylde med rik frukt og en meget frisk syre, som sitter hele veien utover i den lange ettersmaken. Satt i kjøleskapet over natten med korken i (men ingen vakuumpumpe). Det eneste som hadde endret seg nevneverdig neste dag var duften. Nå var gule plommer det dominerende, mens mineralene minnet mer om varme steiner. Ellers var vinen ganske lik. Drukket begge dagene uten mat, og det gikk bedre enn med vinen ovenfor, da det her var mer frukt og “kropp” til å balansere den høye syren.
Fra Rias Baixas i Spania. 70 % albariño, 20 % loureiro og 10 % caiño blanco. Innkjøpt på polet for en uke siden. Perfekt kork. Drukket av Riedel Riesling Grand Cru. Strågul på farve. Fruktig duft av eple, sitrus og fersken med hint av anis og urter. Middels fyldig med frisk frukt, god syre og lang ettersmak. Drukket til laks, grønnsaker og nypoteter i folie på grillen, servert med en god klatt rømme. Bra match.
Fra Piemonte i Italia. Innkjøpt på polet for for en uke siden. God kork. Drukket av Riedel Riesling Grand Cru. Meget dyp rosa på farve. Tett mousse med veldig fine små bobler. Snarere perlende enn musserende. Det lukter muskatell-druer (selv om vinen er laget på brachetto), men der er også hint av bringebær og jordbær. Lett i munnen med flott bærsødme og friskt balanserende syre. Ikke så verst lang ettersmak. Drukket til balsamico-marinerte jordbær med mascarpone, igjen en bra match. På nettstedet til polet står det at denne vinen er utsolgt fra leverandør, men det er drøssevis med polutsalg som fremdeles har den inne.
Tyskerne får stadig bedre sving på de tørre hvitvinene sine. De beste er nå på høyde med de fremste fra et hvilket som helst annet land på kloden, inklusive Frankrike. Dette fikk jeg demonstrert til fulle i en smaking arrangert av det tyske handelskammeret her i Oslo nå nylig.
Joel Payne ledet smakingen. For de som ikke kjenner ham, er han amerikansk vinekspert bosatt i Køln, gir ut Gault Millau sin tyske vinguide (sammen med Armin Diel), og anmelder også tyske viner for Steve Tanzer’s International Wine Cellar i USA.
Foranledningen for smakingen var arbeidet som har pågått de senere årene med å klassifisere tyske vinmarker, samt å fremvise den høye kvaliteten på vinene fra de beste av disse vinmarkene. Det blir en forferdelig lang og kronglete historie å gå gjennom tyske vinlover og klassifiseringer fra 1971 og frem til i dag, så dette er kortversjonen:
Kvalitet i Tyskland har inntil nylig vært ensbetydende med høy modning på druene, noe som kan gi søte eller alkoholrike viner. I tillegg har man utøvd en form for snillisme og nivellering i at navnene til kjente og høyt ansette vinkommuner er blitt tillatt brukt i store, og ofte dårligere, områder utenfor. Dette i motsetning til Frankrike og enkelte andre vinland, hvor selve vinmarken (med dens druer, jordsmonn, drenering, klima, eksponering for sol etc.) er det viktigste kriteriet for klassifisering. Dette kjenner vi gjennom begreper som f.eks. Grand Cru og Premier Cru.
Organisasjonen som organiserer de beste vinprodusentene i Tyskland, VDP, har nå definert en egen klassifikasjon for de beste vinmarkene kalt Erste Lage. Viner fra disse markene har en egen logo på flaskene i form av et “1”-tall sammenstilt med en stilisert drueklase.
Erste Lage omfatter både tørre og søte viner. De tørre benevnes Grosses Gewächs, med et maks sukkerinnhold på 9 gram per liter. Dette gjelder nesten hele Tyskland, med et viktig unntak for Rheingau, hvor de kalles Erstes Gewächs og har et maks sukkerinnhold på 13 gram per liter. (Det skal ikke være enkelt!) Videre navngis de søte vinene fra vinmarker klassifisert som Erste Lage på “gamlemåten”, med Kabinett, Spätlese osv.
Det ble presentert hele 24 Erste Lage-viner på smakingen, også laget på andre druer enn riesling. Jeg har imidlertid i det følgende konsentrert meg om rieslingene, da de holdt det klart høyeste kvalitetsnivået. Samtlige av disse var fra den flotte 2007-årgangen. Jeg har plukket ut de beste som også er tilgjengelige på polet. De tre første er tørre, og den siste halvtørr.
Fra Nahe. Middels dyp strågul på farve. Flott duft av sitron, pærer, fersken og steinete mineraler. God fylde med stor smakskonsentrasjon, hvor moden frukt balanseres fint av frisk syre. Meget lang ettersmak, hvor mineralene gjør seg gjeldende med en nesten saltaktig karakter. En kanonvin. Drikker bra nå, men blir nok enda bedre. Tåler minst 8-10 år i kjelleren.
Fra Pfalz. Middels dyp strågul på farve. Ekstremt mineralsk med en nærmest vulkansk duft av røyk og brent stein. Også sitron og fersken, samt hint av grapefrukt og ananas. God fylde med rik og moden frukt. Frisk syre og meget lang ettersmak. Drikker bra nå og holder i 6-8 år til.
Fra Rheingau. Middels dyp strågul på farve. Tydelig mineralsk med preg av steinstøv. Også sitron og epler, samt hint av fersken. God fylde med rik og moden frukt, som balanseres av frisk syre. Lang ettersmak. Drikker bra nå og tåler 6-8 år til.
Fra Mosel. Middels dyp strågul på farve. En aldeles nydelig og kompleks duft av sitron og grønne epler med hint av fersken, honning og blomster, samt et fint islett av skifermineraler. God fylde med rik og moden frukt, samt en betydelig restsødme, som imidlertid balanseres av en laserstråle av frisk syre. Meget lang ettersmak. Denne vinen er deilig nå, og kan lagres i minst 12 år. Men jeg er enig med Joel Payne i at de halvtørre og søtere tyske rieslingene ofte går gjennom en litt vanskelig fase fra de er 3-7 år gamle, hvor de mister noe av den ungdommelige frukten, samtidig som de ikke har fått åpnet seg opp i en litt tørrere form med mer modne og komplekse aromaer.
Poggio Antico er klart over gjennomsnittet blant produsentene av Brunello di Montalcino, om enn ikke i den absolutte elitedivisjonen. På lørdag drakk jeg den fine 2001-årgangen av denne vinen.
Innkjøpt på polet for et par år siden og kostet da ca 350 kroner. Dekantert én time på forhånd. Fin, litt tørr kork, men med bare 1 mm gjennomtrengning. Skjenket i Riedel Vinum Bordeaux. Dyp rubinrød på farve mot mahogny i kant. Litt animalsk preget duft med stall og lær, men også fine kirsebær, samt hint av treverk, nøtter og krydder. God fylde med rik og moden frukt, fin syre og en lang ettersmak med ganske snille og fine tanniner. Jeg hadde trodd at dette skulle bli litt i tøffeste i laget, men denne vinen er forbausende åpen og drikkeklar.
Til vinen spiste jeg en lett tilpasset versjon av en spansk-inspirert rett den britiske TV-kokken Rick Stein laget på BBC Lifestyle forleden: Kyllingbryst med chorizo, squash, hvite bønner, tomatsaus, hvitløk og basilikum. Det matchet bra med vinen.
I helgen hadde jeg matredaksjonen i Klikk på middag hjemme i nyoppusset leilighet. Det var et godt påskudd til å grave litt ekstra dypt i vinkjelleren. Til appetizers av skagenrøre, drakk vi to champagner:
Dom Perignon 1990, 95 poeng.
Innkjøpt på polet på slutten av 90-tallet, og kostet da drøyt 500 kroner. Fin kork. Skjenket rett fra flasken i Riedel Vinum Cuvée Prestige. Middels gyllen på farve. Rikelig med friske, fine og små bobler. En meget kompleks duft med både grønne og gule epler, samt sopp, som dominerende aromaer. Også hint av gjærbakst, kaffe, kalk og østers. God fylde med moden frukt og en forbausende frisk syre for årgangen. Meget lang ettersmak, som bare varer og varer. Champagne blir ikke mye bedre enn dette.
Dette var min siste flaske av denne vinen, og heldigvis var det en prima flaske. Den nestsiste drakk jeg for tre år siden, og den var nemlig sliten i forhold: Dypere farve, mindre frukt og mindre bobler.
Krug 1989, 93 poeng.
Innkjøpt på Berry Bros & Rudd på Heathrow på slutten av 90-tallet, og kostet da omkring 1200 kroner. Fin kork. Skjenket rett fra flasken i Riedel Vinum Cuvée Prestige. Dyp gyllen på farve. Fine små bobler, men litt mer dempet enn i forrige vin. En meget rik, moden og kompleks nese med oksiderte epler, tørket aprikos og søtlig bakverk i retning brioche. Også hint av nøtter og noe røykaktig som minner om hodet på en utbrent fyrstikk. Meget fyldig med rik og moden frukt, og ikke så verst syre, den varme årgangen tatt i betraktning. Lang ettersmak.
Så var det tid for forrett, med dampede scampi i chili, ingefær og koriander, og da drakk vi to tyske rieslinger:
Egon Müller Scharzhofberger Riesling Kabinett 1990, 90 poeng.
Innkjøpt på polet for snart ti år siden, og kostet da omkring 200 kroner. Fin kork, en tredjedel gjennomtrukket. Skjenket rett fra flasken i Riedel Vinum Riesling Grand Cru. Middels strågul på farve. Fin og moden duft av grønne epler, sitron, fersken, petroleum og smørkaramell. Lett til middels fyldig med lett sødme og frisk, balanserende syre. Ikke så verst lang ettersmak, men den tørker litt ut i avslutningen. Fremdeles restsukker nok til (under tvil) å defineres som halvtørr.
Det var noe dissens blant gjengen om hvorvidt denne vinen var begynt å bli sliten eller om den rett og slett var moden og flott. Dette var min siste flaske. Den nestsiste drakk jeg for to år siden, og den var tilnærmet identisk.
Maximin Grünhäuser Herrenberg Riesling Spätlese 1988, 92 poeng.
Innkjøpt på polet på slutten av 90-tallet, og kostet da snaut 200 kroner. Ikke så verst kork, to tredjedeler gjennomtrukket. Skjenket rett fra flasken i Riedel Riesling Grand Cru. Dyp strågul på farve. Både frisk, moden og sødmefull duft av grønne epler, sitron og fersken med hint av petroleum og smørkaramell. Middels fyldig med fin sødme, meget frisk syre og en lang ettersmak. Dette er sprekt til å være en så gammel vin. Fremdeles tydelig restsukker og kan fortsatt klassifiseres som halvtørr med god margin.
Dette var min siste flaske også av denne vinen. Den nestsiste flasken drakk jeg for tre til fire år siden, og da var det enda litt mer trøkk og spenst i vinen. Ikke minst var det et aldeles ekstremt petroleumspreg, noe som nå var kraftig dempet.
Hovedretten var hel, rosastekt ytrefilet av skikkelig kjøttfe (Charolais) med stappe laget på mandelpoteter, sellerirot og bakt hvitløk, samt sautert blandet sopp og småløk og en saus laget på demi-glace montert med smør. Til dette var det lagt opp til at vi skulle drikke to bordeaux:
Ch. Pichon Longueville Comtesse de Lalande 1985, 94 poeng.
Innkjøpt hos Sherry-Lehmann i New York på andre halvdel av 90-tallet, og kostet da omkring 500 kroner. Ikke så verst kork, to tredjedeler gjennomtrukket. Dekantert en halvtime på forhånd. Servert i Riedel Vinum Bordeaux. Dyp rød kjerne via mahogny mot mursten i kant. En flott, moden og kompleks duft som bare sto ut av glasset. Solbær, lær, stall og anis. Også et litt grønt hint i retning paprika. God fylde med en munnfølelse som ren fløyel, hvor tanninene var nesten smeltet helt bort. Fin syre og meget lang ettersmak. Nesten for delikat til å stå opp mot maten.
Dette var min siste flaske også av denne vinen. Den nestsiste flasken drakk jeg for tre år siden, og den var tilnærmet identisk. Kanskje hadde den en smule mer trøkk og spenst?
Ch. Ducru-Beaucaillou 1985, 76 poeng.
Innkjøpt hos Berry Bros & Rudd i London på andre halvdel av 90-tallet, og kostet da omkring 450 kroner. Ganske bra kork. Litt smuldrete, men bare 1 cm gjennomtrukket. Dekantert en halvtime på forhånd. Servert i Riedel Vinum Bordeaux. Dyp rød kjerne via mahogny mot mursten i kant. En mye flatere og mer dempet nese enn på foregående vin. Og ganske riktig: Vinen hadde både hint av kork og oksidasjon. Synd, men det er endel av risikoen med å samle på vin.
Dette var min siste og eneste flaske av denne vinen. Det skal normalt være en svært bra vin (på nivå med foregående), men jeg har lest at Ducru hadde litt problemer på deler av 80-tallet, så kanskje det er dette som har slått ut.
Da denne vinen gikk i vasken, trengte vi en ny, men jeg hadde ikke preparert flere bordeaux for dekantering ved å sette dem i stående stilling et døgn i forveien, så vi trengte noe yngre, med mindre bunnfall. Valget falt på denne toskaneren:
Banfi Brunello di Montalcino Riserva Poggio all’Oro 1999, 92 poeng.
Innkjøpt på polet på midten av 00-tallet, og kostet da drøyt 600 kroner. Skjenket rett fra flasken i Riedel Vinum Bordeaux. Meget tett og dyp rød med mahogny kant. Moden og flott duft av kirsebær med hint av salvie, nøtter og treverk. Meget god fylde med rik frukt, passe balanserende syre og en lang ettersmak med tydelige, men fine tanniner.
Hovedretten var dessverre allerede spist opp da denne vinen kom i glasset. Den hadde nok vært en bedre match til maten enn Pichon Lalande.
Nå var det tid for ost, men vi var alle så mette at vi trengte en pausevin, og hvorfor ikke enda en champagne?
Pol Roger Brut Chardonnay 1986, 94 poeng.
Tatt med av Espen A, som hadde kjøpt den på det store slippet av gammel champagne på Briskeby-polet i forrige uke. Kostet 915 kroner. Fin kork. Middels til dyp gyllen på farve. Fine små bobler med fremdeles bra trøkk. Modne gule epler i duften med gjærbakst og hint av nøtter og mineraler. God fylde med rik og moden frukt, frisk syre og lang ettersmak. Sprek vin til å være så gammel. I stil sånn ca midtveis mellom de foregående DP og Krug.
Så ble det endelig ost. Vi hadde tre stykker: Gorgonzola picante, upasteurisert Morbier (den rammeste jeg noensinne har smakt!), og en vellagret, krystallisert hollandsk ost kalt Primadonna, som hverken er en gouda eller edamer, men er vel så god. Til dette drakk vi denne portvinen.
Graham’s Vintage Port 1985, 93 poeng.
Innkjøpt på polet for et par år siden, og kostet da drøyt 800 kroner. Fin kork, bare et par mm gjennomtrukket. Dekantert en halvtime i forveien. Servert i Riedel Vinum Port. Meget dyp og tett rød kjerne med mahogny kant. Søt og deilig duft med sviske og lakris som de mest fremtredende aromaene. Også hint av solbær, krydder og mørk sjokolade. Forbausende lett og elegant i munnen, men likevel med god konsentrasjon. Passe balanserende syre og en meget lang ettersmak, hvor tanninene er fortsatt merkbare, men meget finkornede. Meget søt, i typisk Graham’s stil.
Da var vi endelig kommet til desserten. Etter så mye vin liker jeg å gjøre det enkelt, og derfor ble det iskrem og kaffe avec. Ben & Jerry’s Chocolate Chip Cookie Dough (favorttiskremen min) og en fabelaktig kaffe fra Guatemala i presskanne: KAFFA El Injerto Pacamera. Denne selges hos bl.a. kaffebarene Java og Mocca, delikatesseforretningen Gutta på Haugen og konditoriet til Sverre Sætre. Og vi hadde selvsagt også vellagret og god cognac (Ragnaud-Sabourin Alliance no 35), armagnac (Ch. Tariquet Bas-Armagnac X.O.), rom (Rhum J.M. Vieux Agricole 1997) og bourbon (Noah’s Mill 15 Years Old).
Jeg hadde ingen problemer med å sove etter alt dette.
Fontodi er blant de fremste produsentene i Classico-sonen i Chianti i Toscana, og Flaccianello er deres kanskje beste vin. For alle praktiske formål er denne vinen en chianti, men den er klassifisert som Indicazione Geografica Tipica (IGT) Colli Toscana Centrale. Dette har sin bakgrunn i at for endel år tilbake var det påbudt å blande inn en viss mengde andre druer i tillegg til sangiovese for å kunne kalle vinen chianti. Flaccianello er 100 % sangiovese, og kunne derfor ikke klassifiseres som chianti. Et tilsvarende eksempel finner vi i vinen Cepparello fra produsenten Isolo e Olena. Nylig er det blitt lov å bruke 100 % sangiovese i chianti, men både Flaccianello og Cepparello er i mellomtiden blitt etablert som sterke merkevarer, så produsentene har ikke noen interesse av å omdøpe dem til chianti og har derfor beholdt IGT-klassifiseringen.
Fontodi Flaccianello della Pieve 1997, 92 poeng.
Innkjøpt på polet, husker ikke når. Kostet omkring 300 kroner. Fin og lang kork, ca en tredjedel gjennomtrukket. Dekantert for å fjerne bunnfall (som det var mye av) mer enn for å lufte vinen. Vinen ble skjenket med én gang i Riedel Vinum Bordeaux. (Når du har moden vin på dette nivået, foretrekker jeg faktisk de litt større bordeaux-glassene fremfor chianti-glassene i samme serie.) Rubinrød kjerne, som går via mahogny mot mursten i kant. Dekadent og animalsk duft med modne kirsebær, lær og stall. Også hint av tobakk, anis og kjøttbuljong. God fylde med rik, moden frukt og mioderat syre. Lang ettersmak, hvor det lille som er igjen av tanniner er så fine som pudder. En munnfølelse som fløyel. Veldig bra! Denne vinen er på topp nå og holder seg vel der i tre, kanskje fem år til.
Jeg hadde ikke noe mat til denne vinen utover "vinens beste venn": Parmigiano-Reggiano.
Det ble bypåske på meg i år. Ikke at dét er noe nederlag - snarere tvert imot. Med kjelleren full av gode viner og delikatesseforretninger som er åpne hele påsken, var det duket for flere deilige måltider.
SKJÆRTORSDAG: Bortsett fra konfekt til kaffen, var det kun sjømat på programmet denne dagen. Vi startet med scampi i søt chilisaus og en halvtørr riesling fra subdistriktet Saar i Mosel:
Egon Müller Scharzhofberger Riesling Kabinett 2004, 89 poeng.
Innkjøpt på polet for et par år siden og kostet da omkring 350 kroner. Perfekt kork. Servert i Riedel Vinum Riesling Grand Cru. Meget blek gul med tydelig grønnskjær. Frisk duft av grønne epler, sitron og lime, samt et ørlite hint av skifermineraler (men ennå ingen petroleum). Lett til middels fyldig med pen, kjølig frukt og den meget friske syren som kjennetegner denne årgangen. Middels lengde. Vinen er fortsatt meget ung og primær, og den fremstår som knytt. Om en tre til fem års tid vil den nok åpne seg, og da kan det hende jeg ikke har vært raus nok med poengene. Den varer også minst fem år etter den tid.
Så var det tid for stekt filet av smørflyndre med potet/sellerirotstappe, sauterte grønnsaker og soyasmør med sitron og kapers. Her drakk vi en hvit burgunder:
Bonneau du Martray Corton Charlemagne 2002, 93 poeng.
Innkjøpt på polet for omkring fire til fem år siden og kostet da omkring 650 kroner. Perfekt kork. Ikke dekantert på forhånd, og skjenket direkte i Riedel Vinum Montrachet. Strågul på farve. Dufter av sitron, gule epler og vanilje med innslag av steinete mineraler. God fylde med rik og moden frukt, samt passe balanserende syre. Lang ettersmak. Denne vinen er fortsatt svært ung og sterkt preget av vaniljen fra eikefatene. Den har heller ikke utviklet det preget av smør og nøtter man gjerne finner i disse vinene ved lagring. Det mineralske preget er heller ikke spesielt fremtredende. Når denne vinen åpner seg opp om tre til fem års tid, kan den gjerne være verdt noen ekstra poeng, om ikke oksidasjonsspøkelset kommer og tar den.
I utgangspunktet er hvite burgundere på dette nivået, og spesielt Corton-Charlemagne, meget lagringsdyktige viner, og man kan jo spørre seg hvorfor jeg tok denne flasken så tidlig. Vel, jeg har hatt litt for mange dårlige erfaringer med tidlig oksiderte hvite burgundere, og jeg har flere flasker av denne i kjelleren, så jeg tenkte det kunne være greit å prøve ihvertfall én flaske før potensiell oksidasjon setter inn. For de som er interessert i å vite mer om tidlig oksiderte hvite burgundere, har jeg skrevet et lengre innlegg om det i forumet:
http://cs.klikk.no/CS2008/forums/t/6456.aspx
LANGFREDAG: Litt av et batteri med viner denne dagen. Først ut var minicroustader med skagenrøre, og til dette drakk vi to rieslinger, begge tørre, den første fra Pfalz og den andre fra Alsace:
Koehler-Ruprecht Kallstadter Saumagen Riesling Spätlese Trocken “R” 2001, 90 poeng.
Innkjøpt på polet for omkring tre år siden og kosten da omkring 200 kroner. Nesten perfekt kork, kun et par mm gjennomtrukket. Servert i Riedel Vinum Riesling Grand Cru. Strågul på farve. Fruktig nese med sitron, fersken og grapefrukt, samt et mineralsk preg av varme steiner. Også et ørlite hint av petroleum. God fylde med moden og litt tropisk preget frukt, som balanseres fint av frisk syre. Lang ettersmak med mineralsk preg i avslutningen. Denne vinen er på topp nå, men tåler nok minst fem år til i en kald kjeller.
Trimbach Riesling Clos Ste Hune 1992, 91 poeng.
Innkjøpt på polet på slutten av 90-tallet, og kostet da omkring 300 kroner. Fullstendig gjennomtrukket kork med tykt mugglag på toppen. Servert i Riedel Vinum Riesling Grand Cru. Dyp strågul på farve. Tydelig mineralsk preg i duften, hvor sitron og fersken får følge av petroleum, røyk og brent stein. Heldigvis ingen tegn på oksidasjon. God fylde med rik og moden frukt, frisk syre og en lang og heftig mineralsk preget ettersmak. Denne vinen er i forbausende god form, korken tatt i betraktning, og det faktum at dette regnes som ikke mer enn en middels årgang. Her har vi nok et eksempel på at riesling hører med til verdens mest lagringsdyktige viner. Hadde korken vært i orden, ville trolig vinen hatt mer spenst og kanskje fortjent et par poeng til.
Hovedretten denne dagen var den sydfranske bønnegryten cassoulet, og denne gang prøvde jeg for første gang å lage den med lammeconfit fra Idsøe, noe som var svært vellykket. Da var det tid for to rødviner fra Rhône:
Graillot Crozes-Hermitage la Guiraude 2004, 90 poeng.
Innkjøpt på polet for et par år siden og kostet da omkring 300 kroner. Tilnærmet perfekt kork med bare et par mm gjennomtrukket. Dekantert en halvtime i forveien og servert i Riedel Vinum Bordeaux. Dyp og tett rødfiolett. Meget medisinal nese med mørke skogsbær, lyng, kamfer og tannlegekontor. God fylde med rik og pen frukt, god syre og en lang ettersmak med tydelige, men fine tanniner. Det er nok ennå minst tre år før denne vinen er på topp og begynner å fremvise mer spennende og modne aromaer. Den varer også minst fem år utover det.
Ch. de Beaucastel Châteauneuf-du-Pape 1998, 93 poeng.
Innkjøpt på polet tidlig på 2000-tallet og kostet da omkring 350 kroner. God kork med en cm gjennomtrukket. Servert i Riedel Vinum Bordeaux. Rødfiolett mot mahogny i kant. Meget rik og moden nese med kirsebær, jordbær, bringebær og urter, samt et mer animalsk innslag av stall og lær. Meget god fylde med moden frukt, ikke verst syre, den varme årgangen tatt i betraktning, og en meget lang ettersmak med fine tanniner. Jeg var skeptisk da jeg åpnet denne vinen, da mange har avskrevet 1998-årgangen i dette området som for varm, noe som gir viner med et “syltet” preg. Denne vinen var imidlertid langt bedre enn ventet. Den er på topp nå, men tåler kanskje bortimot ti år til.
Så var det tid for assorterte oster, og jeg hadde lyst på portvin. Men det ble for drøyt med en hel flaske, så jeg gikk for den eneste jeg hadde på halvflaske:
Graham’s Late Bottled Vintage 1997, 90 poeng.
Innkjøpt på tax-free i Frankfurt på begynnelsen av 2000-tallet. Husker ikke annet om prisen enn at jeg syntes den var svært gunstig, så jeg kjøpte seks stykker. God kork. Servert i Riedel Vinum Port. Dyp rød på farve med hint av mahogny. Rik og sødmefull duft av solbær, lakris og krydder. God fylde med rik og mer kompleks frukt enn ventet. Veldig søt, men med nok balanserende friskhet. Lang ettersmak med fortsatt merkbare, men fine tanniner. Dette er et godt eksempel på at god LBV-port kan ha godt av litt lagring. Dette var den siste av seks flasker, og de tidligere flaskene var betydelig mer éndimensjonale i både duft og smak.
PÅSKEAFTEN: Det falt seg slik i år at bursdagen min falt på påskeaften (nei, ikke rundt tall), og da måtte vi bare ha en god champagne som aperitiff:
Pierre Peters le Mesnil-sur-Oger Grand Cru Blanc de Blancs Special Brut 1996, 94 poeng.
De forskjellige vinene til Pierre Peters har så like navn, at det kan være vanskelig å skille dem fra hverandre uten at man ser etiketten. Dette er altså den som har etikett i sort og gull. Innkjøpt på polet, husker ikke når. Kostet omkring 350 kroner. Servert i Riedel Vinum Cuvée Prestige. Gyllen strågul på farve. Intens og kompleks duft av brøddeig og epler, både friske grønne, samt mer modne gule. Også mineralsk preg av kalk og litt røyk. God fylde med rik og flott frukt med den meget friske syren som kjennetegner denne årgangen. Lang ettersmak. Denne vinen er fortsatt litt ung og knytt, og er trolig på topp om en tre års tid, og da varer den minst fem år etter det igjen. Kanskje mine 94 poeng da vil virke i minste laget?
Påsketid er tid for lam, og jeg hadde allerede kjørt den rustikke varianten på langfredag. Nå var det derimot tid for noe mer luksuriøst, og rosastekt lammecarré sto på programmet fulgt av ovnsbakte poteter, pastinakk og løk, samt en saus laget på kraftig innkokt lammekraft og rødvin, montert med smør. Og da må man jo bare ha en flott bordeaux:
Ch. Grand-Puy-Lacoste 1982, 92 poeng.
Innkjøpt hos Berry Bros & Rudd i London på slutten av 90-tallet. Kostet da omkring 1200 kroner. Fullstendig gjennomtrukket kork med litt mugg på toppen. Dekantert en halvtime i forveien og servert i Riedel Vinum Bordeaux. Såvidt litt rødfarve igjen i kjernen, ellers mahogny mot mursten i kant. Rik, moden og kompleks duft av solbær, anis, sedertre, lær og tobakk. God fylde med moden frukt, ikke verst syre og en lang ettersmak hvor tanninene var nesten helt smeltet bort. Korken tatt i betraktning, var dette forbausende bra. Man kan jo bare drømme om hvordan denne hadde vært med god kork. 95 poeng og et videre liv i ti år?
Avrunding med assorterte oster også denne dagen, og til det en halvflaske sauternes:
Ch. Lafaurie-Peyraguey 1997, 73 poeng.
Innkjøpt på polet trolig på begynnelsen av 2000-tallet. Kostet da omkring 200 kroner. Tørr og litt smuldrete kork. Servert i Riedel Vinum Chablis. Meget dyp gyllen på farve. Oksidert duft med fersken, rosiner og honning, samt tydelige sherrytoner. God fylde med rik, moden og oksidert frukt. Ikke verst syre og lengde. Denne vinen var dessverre såpass oksidert at vi bare orket et lite glass hver. Resten ble helt ut i vasken.
1. PÅSKEDAG: Litt enklere konsept denne dagen. Det er grenser for hvor lenge man greier å holde et kjør som de foregående dagene! Som “kokkevin” mens jeg lagde maten, drakk vi denne fra Piemonte:
Boschis Dolcetto di Dogliani Sorì San Martino 2006, vnr 10401, kr 177, 89 poeng.
Innkjøpt på polet et par uker i forveien. God kork med mindre enn en cm gjennomtrukket. Servert i Riedel Vinum Bordeaux. Nesten helt sort kjerne via tett og dyp fiolett mot purpur i kant. En overdådig duft av modne kirsebær med innslag av bringebær, urter, krydder og lær. Meget fyldig med rik og moden frukt, brukbar syre og en lang ettersmak, hvor tanninene er knapt merkbare under all frukten. Dette er et monster av en dolcetto, med hele 14,5 % alkohol. Det er en kontroversiell stil, men jeg liker den. Vinen er trolig på topp om en tre års tid, men varer kanskje i fem år til. Vanskelig å si om noe så ekstremt.
Så var maten klar, og det ble tagliatelle med soppragu. Til den drakk vi enda en vin fra Piemonte:
Ceretto Barolo Prapo 1996, 90 poeng.
Innkjøpt på polet på begynnelsen av 2000-tallet. Kostet da omkring 400 kroner. Nesten perfekt kork, bare noen få millimeter gjennomtrukket. Dekantert en halvtime i forveien og servert i Riedel Vinum Burgundy. Rubinrød kjerne via mahogny mot mursten i kant. Fin duft av anis med innslag av høstløv, treverk og krydder. God fylde med moden frukt, frisk syre og en lang ettersmak med tydelige, men fine tanniner. Jeg hadde kanskje ventet litt mer av denne vinen, litt mer trøkk i frukten.
Ingen viner 2. påskedag? Nei, da var jeg gått lei. Det ble oppvarmet cassoulet fra langfredag med en tsjekkisk pils, nærmere bestemt Pilsner Urquell.
En vennegjeng var samlet til det årlige gildet på Fjelberg Fisk & Vilt i Bygdøy Allé. Da blir det alltid store mengder herlig sjømat, og mange fine viner. Vi startet ut med fingermat: østers, foie gras på melbatoast og minicroustader med skagenrøre. Til dette hadde vi to champagner:
Selosse Grand Cru Blanc de Blancs Extra Brut, 92 poeng.
Uten årgang, degorgert 2001. Strågul, som er begynt å bikke mot gull. Veldig fine og tette, små bobler. Rik duft av modne gule epler og gjærbakst med hint av røyk og kaffe. Middels til god fylde med rik frukt, frisk syre og lang ettersmak. Er på topp nå, men tåler fint fem år til, kanskje mer.
Dom Perignon 1993, 94 poeng.
Gyllen strågul på farve. Igjen veldig fine og tette, små bobler. Kompleks duft av grønt eple, toast, ost og kaffe. Middels til god fylde, og ganske ung og fresh i munnen med et ørlite grønt preg. Frisk syre og lang ettersmak. Veldig elegant, velbalansert og harmonisk. Er på topp nå, men tåler fint fem år til, kanskje mer. I enkelte miljøer er det gått sport i å disse DP, da den anses for å være en vin rike og dumme mennesker bruker altfor mye penger på. Denne vinen viser imidlertid at DP leverer varene selv i en årgang mange ikke regner for å være mer enn middels.
Så var det tid for sashimi (laks, tunfisk og kamskjell), og kamskjell med estragon, samt scampi i søt chilisaus. Til dette hadde vi to tyske rieslinger, den første tørr, den andre halvtørr:
Dr Bürklin-Wolf Ruppertsberger Gaisböhl Riesling Trocken 2001, 92 poeng.
Dyp strågul på farve. Rik og kompleks duft av sitron, fersken og petroleum med hint av brent stein. God fylde med rik og moden frukt, fin syre og en lang, mineralsk preget ettersmak. Er på topp nå, men tåler fint fem år til, kanskje mer.
Eitelsbacher Karthäuserhofberg Riesling Spätlese 2001, 90 poeng.
Strågul på farve. Meget frisk og fin nese med grønt eple og sitron, samt hint av fersken og petroleum. Lett til middels fyldig. Meget elegant i munnen med fin, kjølig frukt og meget frisk syre. Denne vinen er fremdeles litt knytt, men er i ferd med å åpne seg. Er trolig på topp om to til tre år, og holder seg nok der i minst fem år utover det.
Nå var turen kommet til hummer, sjøkreps og reker med cognac-majones, og da var det tid for chablis:
Tribut Chablis 1er Cru Montmains 2002, 91 poeng.
Magnumflaske. Strågul på farve. Tydelig mineralsk nese med kalk, varme steiner, samt litt sitron. God fylde med rik frukt og begynnende honningsødme. Passe balansert syre, og en lang ettersmak med mineralsk preg av steinstøv. Har ennå en vei å gå, og er trolig på topp om to til tre år, om ikke oksidasjonsspøkelset slår til. Har potensiale til minst fem år utover dette.
Vi pleier å avslutte disse seansene med ost, om ikke for annet enn å ha et påskudd til å drikke noe rødt eller søtt, eller som denne kvelden: begge deler, med to rødviner, fra hhv Piemonte og Bordeaux, samt én portvin:
Scavino Barolo Carobric 1996, 91 poeng.
Forbausende frisk rødfarve, men den bikker selvsagt litt over i mahogny med murstein i kant. Fin duft av kirsebær, treverk og krydder med hint av anis. God fylde med rik, moden frukt og ikke så aggressiv syre som man ofte får i denne årgangen. Lang ettersmak med forbausende snille tanniner. Denne vinen synes å være på topp nå, men holder seg godt i minst åtte år til.
Ch. Pichon Longueville Comtesse de Lalande 1999, 90 poeng.
Magnumflaske. Meget tett og dyp rød med nesten sort kjerne. Flott duft av solbær, anis og paprika. Også et litt brent preg, trolig fra hardt toastede fat. God fylde med rik frukt, middels syre og lang ettersmak. Tanninene er meget fine, nesten som pudder, noe som sammen med den rike frukten gir en luksuriøs og fløyelsaktig munnfølelse. Denne vinen er forbausende tilgjengelig til å være så ung. Bortsett fra det brente preget, som trekker litt ned, men som trolig vil suges opp av frukten etterhvert, er dette en flott vin, som ennå ikke har sett sine beste dager. Varer i minst ti år til.
Krohn Colheita 1960, 95 poeng.
Mahogny på farve. Tydelig oksidert duft, men slik skal det være i denne typen viner. Fantastiske aromaer av rosin, sviske, tørket aprikos, valnøtt og lønnesirup. God fylde med rik sødme og enorm smakskonsentrasjon. Meget lang ettersmak, som nærmest parfymerer hele hodet. Kveldens beste vin!
Vin er min store lidenskap, men jeg er også glad i øl. Godt øl, vel å merke. Da en invitasjon dukket opp forleden til å være med på en fem-retters middag med spesielt tilpasset ølmeny, var jeg derfor ikke vanskelig å be.
Det er Café Christiania, som holder til i den runde utveksten på Frimurerlosjen, nærmest Stortinget, som har lansert et konsept de kaller “Ølbord”. I en enklave innerst i lokalet, nærmest som et chambre separée, er det et stort bord tilegnet formålet. Det finnes ingen fast meny, men man kan velge mellom tre, fem eller syv retter, og det er mulig å komme med innspill til menyen i forkant. Det hadde vi gjort.
Vi ville gjerne ha en fem-retter, og for å få smakt litt forskjellige ting, samtidig som det ble en naturlig progresjon i måltidet, hadde vi bedt om å få en lett forrett av skalldyr, en kraftigere mellomrett av fisk, hovedrett av kjøtt, samt ost og dessert. Med i konseptet hører også at servitørene presenterer hver mat/øl-kombinasjon.
Først fikk vi en skalldyranretning med ett kamskjell, ett blåskjell, to reker, en liten klatt rogn/kaviar og limeskum. Lite og minimalistisk, for å si det mildt, og ikke den helt store smaksopplevelsen, men absolutt godkjent. Til denne retten fikk vi servert Hoegaarden belgisk hveteøl, en match som godkjennes under tvil. Ølet kunne trengt litt mer trøkk og sødme i smaken for at kombinasjonen skulle blitt perfekt.
Neste rett var breiflabb med sauterte gulrøtter og brekkbønner, pastinakkpuré og sherry/spitfire-sjy. (Spitfire er en engelsk ale.) Breiflabben var litt tøff i konsistensen, men det blir kanskje feil å gi kjøkkenet skylden for noe som vitterlig er en iboende egenskap hos denne fisken? Verre var det at kokken må ha mistet saltkaret i pastinakkpuréen. Ellers var dette en velkomponert og velsmakende rett. Ølet var en lys og sterk belgisk ale, Leffe Blonde, og det var en veldig god match.
Hovedretten var oksefilet med guinness-sjy, asparges med bearnaise-saus, småløk kokt i rødvin (eller var det rødvinseddikk?), samt grove fries. Dette var kveldens mest vellykkede rett, med et aldeles nydelig “medium rare”, mørt og velsmakende kjøtt. Hadde det bare vært mer av det! Her ble det servert Guinness stout til, og det ble for veikt opp mot denne maten. Mange har fått det for seg at Guinness (i det minste den varianten som selges i Norge) er et kraftig øl, men det er det ikke. Det er bare mørkt. Til denne kjøttretten burde vi hatt et øl med både mer styrke og sødme. Kanskje en Leffe Brune, Aass bock eller til og med en Nøgne Ø porter.
Så var tiden kommet for ost, og vi ble litt skuffet da vi fikk bare én. Det var forøvrig en helt kurant manchego. Denne hadde følge av en eple/drue-salat og et nøttebrød eller -kake med en rar, gummiaktig konsistens. Ølet som var satt opp til osten, var en Frydenlund bock, og den manglet både smakskonsentrasjon og sødme. Både Aass og Borg lager bedre bockøl enn dette.
Til slutt var det dessert: crème brûlée med bjørnebær og cantucci (tørre og harde italienske mandelkaker). Tilbehøret var forsåvidt greit, men hovedattraksjonen hadde en ikke helt jevn og glatt konsistens. Dessuten hadde den en litt rar smak i retning risgrøt. Ølet som ble servert til, var imidlertid et artig bekjentskap. Det var et skotsk, halvsøtt og eikelagret øl fra Innis & Gunn. Det hadde tydelige aromaer av vanilje og karamell, og nok trøkk i smaken til at det gikk bra til desserten.
Utover det jeg har anført ovenfor, må det sies at alle rettene var veldig små. Jeg ble i underkant mett etter fem retter. Det var lite øl i glasset til hver rett, og glassene var også i minste laget. I tillegg virket valget av type glass til de forskjellige ølene ganske umotivert. Vi fikk bl.a. et høyt og veldig smalt glass til guinnessen.
Det skal ikke så mye til for å gjøre “Ølbordet” til et mye bedre konsept. Noen små justeringer på kjøkkenet, litt mer mat på hver tallerken, samt enkelte bedre og kraftigere øl. Café Christiania har faktisk et dusin forskjellige øl fra Nøgne Ø på kartet, og noen av disse kunne med fordel akkompagnert én eller flere av rettene i vårt måltid. Men det hadde kanskje sprengt budsjettet? Dette kostet nemlig ikke allverden: Snaue 700 kroner for fem retter og fem glass øl.
Til slutt må vi ikke glemme de søte og vennlige, svenske servitrisene.
Det er fortærende når du åpner din siste flaske av en vin bare for å finne ut at den fremdeles ikke er drikkeklar. Men dette er noe man må ta med i beregningen når man bedriver en risikosport som vinsamling.
For omkring to år siden kjøpte jeg to flasker fin, rød burgunder fra 1993-årgangen. Jeg tenkte at denne da hadde fått 13-14 år på nakken, så jeg ville prøve den ene flasken umiddelbart. Jeg åpnet den derfor og skjenket meg et glass, uten å lufte den i karaffel først. Det skulle jeg aldri ha gjort. Vinen var ekstremt forknytt, og nesten aromaløs. I munnen var det såvidt jeg kunne ane noe frukt, resten var bare syre og tanniner. Her trengtes tydeligvis lengre lagring.
På fredag fikk jeg lyst på rød burgunder, og tenkte at nå hadde vinen fått to år ekstra i kjelleren, og hvis jeg i tillegg lot den få en time på karaffel først, så måtte den vel bli bra. Vel, nesten.
Montille Pommard 1er Cru Rugiens 1993, 90-93 poeng.
Innkjøpt på spesialbestilling via polet. Kostet omkring 500 kroner. Nesten perfekt kork, bare et par millimeter gjennomtrengning. Dekantert og luftet i én time og så skjenket i Riedel Vinum Burgundy. Fortsatt forbausende frisk, ren og klar rubinrød farve, som bare såvidt var begynt å bikke mot mahogny. Ga ikke så mye på nesen, men etter iherdig rulling på glasset, dukket det opp litt anis og syrlige bringebær. I munnen fant jeg middels til god fylde, kjølig, tilbakeholden frukt, frisk syre og markerte, men fine tanniner. Lang ettersmak. Konklusjonen må bli at dette fortsatt er for tøft og sjarmløst. Vinen trenger minimum tre år til med lagring, helst fem, og da bør den dekanteres to timer i forveien. Min rating på 90 poeng gjelder det siste glasset jeg drakk, da vinen hadde fått tilsammen tre timer med luft. Men jeg ser klart potensialet her, så jeg tror vinen blir verdt 93 poeng om fem år.
Nå hører det med til historien at 1993 regnes for å være en ganske tøff årgang for røde burgundere, og Montille vurderes til å være en produsent som lager ganske smale, minimalistiske viner.
I helgen spiste jeg middag i vinbaren (enoteca) på Baltazar, og hadde bestemt meg for at jeg ville drikke en virkelig god chianti. Da mine favoritter (Felsina Rancia og Selvapiana Bucerchiale) ikke var tilgjengelige i de årgangene jeg spurte om, ble jeg anbefalt en 1995-årgang fra en chianti-produsent jeg ikke hadde mye erfaring med fra tidligere:
Castell’in Villa Chianti Classico Riserva 1995, vnr BU 49924, kr 500, 91 poeng.
Vinen ble dekantert og skjenket opp i glasset umiddelbart. Fin rubinrød farve via mahogny mot mursten i kant. En deilig, moden og sødmefull duft med et lett animalsk preg i retning stall, lær og tobakk. Også litt anis og søte kirsebær. Etterhvert som tiden gikk, og det ble skjenket flere glass, ble det animalske noe dempet og anispreget mer fremtredende. Nå kunne jeg også ane et hint av noe som minner om skosverte eller møbelpolish. Vinen var fyldig i munnen og i første del av smakskurven den reneste fløyel, med fint balanserende syre. Vinen hadde en lang ettersmak, men tanninene, selv om de ikke var så tydelige, var litt mer grovkornede og “ruglete” enn jeg hadde forventet. Men husk at dette er kritikk på høyt nivå, altså pirk. Dette var en flott vin.
Som man ser av ovenstående, koster vinen 500 kroner i bestillingsutvalget på polet. Baltazar selger den for 1030, hvilket er 2-gangeren på polprisen, noe som slettes ikke er ille. Jeg drakk vinen til braisert oksebryst med ovnsbakt shitake og polenta, og det var en glimrende match.
Barolo er en av Italias virkelig store rødviner, og da blir gjerne prisen deretter. Det finnes langt over hundre baroloer på det norske markedet, og de strekker seg i pris fra 200 til 2000 kroner. De aller fleste koster over 300 kroner; ja, nesten halvparten koster faktisk over 400.
På de fleste områder i livet følger gjerne pris og kvalitet hverandre, så også når det gjelder vin, selvom det selvsagt finnes unntak. Og det er nettopp et slikt unntak som er mitt anliggende her; en virkelig god barolo til under 300 kroner.
Fenocchio Barolo Bussia Riserva 2001, vnr BU 5752, kr 275, 90 poeng.
Perfekt kork. Ikke dekantert, skjenket rett fra flasken i Riedel Vinum Burgundy. Ganske blek på farve med rubinrød kjerne via mahogny mot mursten i kant. Nydelig, erketypisk og kompleks duft av anis, tjære, høstløv, eksotisk treverk og syrlige kirsebær. God fylde med rik frukt, passe balanserende syre og en meget lang ettersmak med markerte tanniner. Det er 14 % alkohol her, men det skinner ikke gjennom.
Denne vinen viser begynnende modning og er god å drikke nå, men krever mat. Først ved det tredje glasset begynte vinen å åpne opp skikkelig, så dekantering en time eller to i forkant anbefales. Vinen er nok ikke på topp før om 3-5 år, og da holder den 6-8 år til, minst.
Vinimportøren Moestue arrangerte forleden minimessen VinFeber på Litteraturhuset i Oslo. På den snaue halvannen timene jeg haddde til disposisjon, rakk jeg ikke over alt, og måtte være selektiv.
Det var mye flott vin, bevares, men også mye dyr vin. Jeg har derfor plukket ut det jeg mener var messens to beste vinkjøp. Her snakker vi om veldig høy kvalitet innenfor en noenlunde fornuftig prisramme.
Den første, en halvtørr riesling fra hjertet av Mosel, har vært inne i bestillingslisten en stund, men jeg har ikke omtalt den tidligere her på Klikk.
Selbach-Oster Zeltinger Sonnenuhr Riesling Spätlese 2004, vnr 48723, kr 210, 91 poeng.
På den bleke siden av strågul med hint av grønt. En fabelaktig fruktig, ren og klar nese med grønne epler, sitron og lime. Også litt skifermineraler, men ingen petroleum (ennå). Middels fyldig med nydelig, kjølig frukt, og den meget friske syren som er typisk for 2004-årgangen. Lang ettersmak. En krystallklar laserstråle av vin. Tåler enda 6-8 år i kjelleren, antagelig mer.
Denne vinen er ypperlig til fisk og skalldyr med asiatisk vri. Den er også god å drikke på egenhånd som aperitif, eller som “terrassevin” til sommeren.
Neste vin, en rødvin fra Rhône, har vært inne i basis en stund i årgang 2006. Nå er 2007 kommet og er på vei inn i polhyllene.
Paris Cornas Granit “30” 2007, vnr 48493, kr 245, 92 poeng.
Dyp rødfiolett på farve. Fruktig og flott duft av krekling og bjørnebær, med innslag av kamfer, pepper og urter. God fylde med rik, rå og fersk frukt, passe balanserende syre og en lang ettersmak med tydelige, men fine og modne tanniner. Til å være en ung cornas, er den forbausende tilgjengelig og lettdrikkelig. Om denne vinen vil lukke seg og gå i fase om et år eller to, er ikke godt å si, men den tåler ihvertfall minst 8-10 år lagring.
Nå, når vinen er ung, fersk og fruktig, er den ypperlig til en blodig biff. Med lagring vil den etterhvert anta mer modne aromaer og få slipt ned tanninene litt. Da vil den være ypperlig til vilt.
Det var damefri i helgen, og det var jo en fin anledning til å invitere en kamerat jeg ikke hadde sett på en stund til en skikkelig kjøttmiddag med god bordeaux.
Kvelden åpnet med champagne som aperitif:
Lanson Gold Label Brut 1996, 93 poeng.
Innkjøpt på Vinmonopolet i fjor. Servert i Riedel Vinum Cuvée Prestige. Dyp strågul, som brekker mot gull. Fin, men noe avdempet mousse. Moden nese med toast og røde epler, samt litt sopp og nøtter. Også et lite hint av røyk. God fylde med rik og moden frukt, som balanseres flott av den meget friske syren som kjennetegner 1996-årgangen. Lang ettersmak. Holder ennå i fem år, minst.
Jeg har kjøpt inn endel av denne champagnen, i flere omganger, fordelt på forskjellige polutsalg, og har opplevd litt flaskevariasjon. Men denne kvelden var det en perfekt flaske. Med en pris på bare 360 kroner, tør jeg påstå at dette er et av de beste champagne-kjøpene i Norge noensinne. Det finnes visstnok noen flasker igjen av denne på enkelte utsalg, så hvis du kommer over den, må du bare ta med deg det du synes du har råd og lagringsmuligheter til.
Jeg hadde handlet inn ganske mye kjøtt (700 g lammefilet fordelt på to personer), så det var ikke planlagt noen forrett. Men jeg lå (som vanlig) litt etter skjema, og da jeg endelig fikk satt potetene (med olje, hvitløk og rosmarin) i ovnen, var champagnen drukket opp, så vi måtte ha noe å drikke på mens potetene tok sin tid og jeg stelte i stand resten. Vi bestemte oss for en halvtørr tysk riesling:
Dönnhoff Schlossböckelheimer Kupfergrube Riesling Spätlese 1999, 94 poeng.
Innkjøpt på Vinmonopolet da den var tilgjengelig (trolig en gang på begynnelsen av 2000-tallet, husker ikke pris, men antagelig drøyt 200 kroner). Nederste 1 cm av korken gjennomtrukket. Servert i Riedel Vinum Riesling Grand Cru. Dyp strågul på farve. En aldeles nydelig, ren, moden og sødmefull duft av fersken med innslag av sitron og petroleum. Middels til god fylde, rik og konsentrert på smak. Frisk syre balanserer dette perfekt. Meget lang ettersmak med et ørlite hint av smør og karamell helt i avslutningen. Det hele er så raffinert og harmonisk. At noe kan smake så mye og likevel være så lett og elegant i munnen! Holder ennå i fem år, minst.
Noen vil kanskje mene at innslaget av smør og karamell kan være et tegn på varmeskade eller begynnende oksidasjon. Men jeg har ved flere anledninger smakt tilsvarende på eldre rieslinger, bl.a. i smakinger ledet av innehaverne av både Trimbach og Selbach-Oster. I begge tilfellene var dette flasker noenlunde rett fra kjellerne deres, og jeg spurte dem om dette var en feil, men begge mente at det skulle være slik. Nå var det riktignok i begge disse tilfellene snakk om betydelig eldre viner, så hvem vet. Jeg synes uansett at rieslingen til Dönnhoff var fantastisk.
Så var det tid for lammefilet, og den ville jeg ha på mest mulig vinvennlig måte, uten for mye dilldall, da vi skulle drikke bordeaux på høyt nivå. Filetene ble stekt noen minutter på hver side i panne på høy varme. Sausen var basert på kraftig innkokt lammekraft, stekepannen utkokt med rødvin, samt innpisket smør. Tilbehøret var ovennevnte ovnsstekte poteter og smørstekt blandet sopp. Og det var det hele. Til dette drakk vi denne vinen:
Ch. Cos d’Estournel 1982, 90 poeng.
Innkjøpt på Justerini & Brooks i London på slutten av 1990-tallet, og kostet da omkring 1000 kroner (den har nok steget endel siden den tid). Dekantert halvannen time i forveien. Nederste tredjedel av korken gjennomtrukket. Servert i Riedel Vinum Bordeaux. Dyp rubinrød kjerne via mahogny mot mursten i kant. Moden og raffinert duft av solbær og kirsebær med et animalsk innslag av stall og søtlig pipetobakk, samt et hint av sedertre. Men, og det var også et stort men, et ørlite hint av kork. God fylde med rik og moden frukt, moderat syre og en meget lang ettersmak med tanniner så fine som pudder. Holder kanskje ti år til. Jeg har gitt vinen 90 poeng, da korkinnslaget var så lite at jeg ikke hadde noen problemer med å lukte og smake vinens storhet gjennom det. Hadde vinen vært ren, ville den fortjent 94 poeng, kanskje mer.
Hvorfor hadde jeg ikke oppdaget korken tidligere, vil nok noen tenke. Vel, for én gangs skyld glemte jeg å lukte på korken. Jeg luktet og smakte riktignok på vinen rett etter at jeg hadde dekantert den, men da var vinen 8 grader, og da gir den svært lite av seg aromamessig. Det var rett og slett umulig å ta et så lite hint av kork på denne temperaturen. Skjerpings neste gang.
Etter alt lammekjøttet var vi veldig mette og hadde lyst på noe søtt, men orket ikke dessert - ennå. Så vi tenkte en halvflaske med edelsøt riesling kunne være en grei pausevin:
Staatsweingüter Kloster Eberbach Rauenthaler Baiken Riesling Beerenauslese 1989, 79 poeng.
Halvflaske innkjøpt på Frankfurt tax free på slutten av 1990-tallet, husker ikke prisen. Hele korken gjennomtrukket. Servert i Riedel Vinum Riesling Grand Cru. Dyp ravgul, nesten orange. Tørket aprikos, multer og appelsin, samt et oksidert preg i retning sherry, bringer tanken hen på tokay fra sovjet-perioden. Ganske bra anslag og rik, men oksidert frukt og frisk, balanserende syre. Men så faller det hele sammen, og resten av smakskurven er en eneste syrestrek. Det er nok minst fem år siden denne vinen var på topp.
Etter denne nedturen, var det endelig klart for dessert. Her ville jeg ha noe enkelt og godt, og det ble vaniljeiskrem fra Häagen-Dazs med grovhøvlet Valrhona-sjokolade over. Ikke akkurat en vintilpasset dessert, men det var heller ikke meningen. Nå var det tid for kaffe avec, og til desserter av iskrem og sjokolade er det veldig godt med rum eller bourbon. Vi smakte både Rhum J.M. 1997 og Noah’s Mill 15 Years Old Bourbon, og begge var aldeles fortreffelige.
Noen vil kanskje mene at dette ble vel mye alkohol på to personer på én kveld. Men dette var tross alt fordelt over nesten ti timer. Såpass tåler to voksne menn.